I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?
Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?
Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)
Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.
medhjertetihaanden 