Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

bilde-2

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde hentet fra pinterest.com

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.02 #2

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s