Hjertesmerte

Jeg har endometriose. Endometriose er ikke dødelig, men det dreper mange biter av livet mitt likevel. Det er grunnen til at jeg ikke kan få barn naturlig. Det er også grunnen til at jeg ikke alltid fungerer slik jeg vil. Det er noe jeg må lære meg å leve med, og det har jeg ikke klart enda. I påvente av assistert befruktning går jeg ubehandlet, noe som innebærer at smertene er daglige og værre enn vanlig. Å leve med smerter hver dag, stort sett hele dagen, er tøft. Men å være en gladjente med smerter hver dag, stort sett hele dagen, er kanskje enda litt tøffere. Med advarsel om et knust image, her kommer noe av det som skjuler seg bak det store smilet.

Det er de åpenbare tingene…

som å våkne hver dag med smerter. Man strekker seg i sengen, gjesper, og plutselig som hundre knivstikk kjenner du det borrer seg inn under ribbena, og gjespingen går over i gisping etter luft. Du lærer deg å sette på alarm en halvtime før du skal opp, slik at du kan rulle til siden, ta smertestillende som ligger på nattbordet og ligge heeeelt i ro med øynene igjen frem til de virker og du klarer å reise deg opp fra sengen.

 

Det er de tingene som aldri slutter å plage deg…

som å måtte spørre om hjelp til allting. Plutselig blir det en umulighet å klare å lage middag tiltross for den store kjærligheten for kokkelering. Og det å strekke seg over stuebordet for å få tak i pillene føles som en halvmaraton. Og hvordan det å spørre om hjelp betyr å gi fra seg kontroll. For plutselig er ikke håndklærne brettet på den «riktige» måten, du aner ikke hvor favorittpysjen er, og du må bare spise det brødet du ikke ville ha fordi du klarte jo tross alt ikke å handle selv. Og det gjør deg gal, men du har ikke noe annet valg enn å være takknemlig for at noen er der for å hjelpe deg.

 

Det er de tingene som er vanskelig å forstå…

som å egentlig se seg selv som en sosial person, men hver gang noen spør om man vil finne på noe, må man tenke seg om og analysere hele uken i hodet. Ikke fordi man ikke vil finne på noe med venner og familie, men fordi man må forsikre seg om at det er noe igjen å gi etter ukens plikter, og at man ikke lover noe man ikke kan holde. Derfor har man et imaginert excel-ark over ukens energi slik at man fordeler det riktig. Skal man finne på noe en dag må man passe på at det er en dag man har fri, eller at man har fri dagen etter, slik at man har tid nok til å hente seg inn igjen.

 

 

Det er de valgene man må ta…

som å velge mellom å klare å jobbe eller å klare familielivet. For å klare begge to fullt ut er ensbetydende med å gå på veggen. Når man setter på alarm en halvtime før man skal opp for å rekke å la smertestillende virke, og må jevnlig sette seg ned på dolokket når man sminker seg fordi det å stå oppreist er en jobb i seg selv, og prøve å finne den buksa som ikke gnager for mye på operasjonsarrene på magen, og gå på jobb med et smil som sier at jeg er klar- jeg er normal- jeg er frisk, og løpe rundt på jobb og gi alt man har av krefter og energi fordi man så gjerne vil være fantastisk god i jobben sin, og si at alt er bra når kollegaer spør fordi man vil ikke være den som klager. Og tilslutt komme på at man ikke har spist fordi man ikke har gitt seg selv tillatelse til å kjenne etter om man var sulten- for hvis man kjenner etter om man er sulten kan man ubevisst også kjenne etter om man har vondt- og svaret på det må overses så lenge man er på jobb. Også kommer man hjem, også møter man hundene med sine logrende haler og forventninger om å gå en lang tur i den friske tidlig-høst-luften, også kommer mannen med sine snille øyne og sin varme klem, og man kan endelig, endelig, bryte sammen i en annens favn. Og man kan gråte litt fordi man er så utslitt, og man kan ta av seg masken som sier at alt er greit, og man kan gå å legge seg i et mørkt rom uten stimuli med varmepute på magen, mens mannen går tur med de forventningsfulle hundene, skraper sammen noe middag, og kommer jevnlig inn for å forsikre deg om at man ikke trenger å ha dårlig samvittighet fordi man ikke har noe mer å gi den dagen.

Det er mange av oss som lever med en tilnærmet usynlig sykdom. Og det er mange av oss som er gladjenter eller gladgutter likevel. Hvis det ikke er deg er det garantert noen du kjenner. Så vær snill og vær tålmodig med de menneskene du har rundt deg. Bak enhver dør, bak ethvert smil finnes det en kamp du aner ingenting om.