…for din største drøm?
Helt hit?
Eller enda lenger?
Min største drøm er å bli mamma.
Jeg elsket å leke at dukkene mine var babyer fra jeg var bitteliten, og lærte å passe på barn fra jeg var barn selv. Og det likte jeg så godt at jeg valgte å være barnevakt fremfor å leke. Når jeg ble tante i en alder av 12 år var det største i min verden å passe niesen min. For det var faktisk det nærmeste jeg kom å ha barn selv.
Jeg drømmer om en kulerund mage. Om spark i ribbena og varme i hjertet. Om at mannen skal synge til min voksende mage. Om å vagge når jeg går. Om å krangle med mannen om hvilken farge barnerommet skal ha. Om å våkne om natten av hetetokter og dobesøk. Om å gruglede meg til fødsel. Om å tilslutt få en hylende baby i armene.
Men, det er ingen menneskerett å få barn.
Det er liksom bare fattet og vedtatt og noe «alle» vet. Noen får barn når de ønsker seg barn. Noen ønsker seg ikke barn, men får det likevel. Noen kan ikke få barn og slår seg til ro med det. Noen ønsker seg barn, kan ikke få uten hjelp, men slutter aldri å kjempe.
Når jeg og mannen bestemte oss for at tiden var inne for å få barn hadde vi ikke vært sammen lenge. Men vi hadde vært klare lenge på hver vår kant. Når vi møttes var det som to puslebiter som passet sammen, men for at resten av bildet skal bli komplett må det til et barn. Så enkelt, og så vanskelig er det.
Tre år etter befinner vi oss midt oppi en kamp vi ikke kan flykte fra. «Dere er så unge» sier folk, «dere har god tid» – men sannheten er at det ikke er så sikkert. Jo lenger vi venter med å få barn, jo større sjanse er det for å ikke lykkes. Mens jeg venter på å bli gravid, blir jeg stadig sykere, og endometriosen fortsetter å utvikle seg. Per nå er ikke eggstokkene kommet til skade av endometriosen, kun «resten» av systemet. Men hvem vet hvor lenge det vil vare?
Selv om vi får hjelp i vår barnløshet er det ikke sikkert vi ender med et barn. Kanskje vi ikke lykkes med Ivf. Kanskje det ikke finnes friske egg. Kanskje det ikke skjer en befruktning. Kanskje det ikke vil feste seg. Kanskje jeg aborterer. Kanskje jeg aborterer gang på gang. Kanskje vi bestemmer oss for å adopsjon. Kanskje vi må vente i fem år. Kanskje vi ikke blir godkjent. Kanskje tilslutt noen forteller oss at vi aldri kommer til å bli foreldre.
Eller kanskje, bare kanskje, vi om et år fra nå sitter med en nyfødt baby i armene. Med mannens øyne og mitt brune hår.
Hvor langt er du villig til å gå for det?
Enda lenger.
medhjertetihaanden 