Let the hormones begin

I dag var jeg på Rikshospitalet. Denne gangen føltes det hele litt som et samlebånd, men på en måte var det faktisk litt greit. Det fikk meg til å føle meg ganske normal oppi det hele, og minner meg på at selv om dette er spesielt for meg, er det hverdagslig for de jeg møter der. Venterommet var like fylt opp av kvinner med kulerunde mager og store smil, som av kvinner med spørsmålstegn i øynene og skjelvende hender. Og det bekrefter nok en gang hvor mange det er av oss. Og hvor få som snakker om det. På veggen utenfor labratoriet kunne jeg se en tavle med et hjerteklistremerke for hver kvinne som har blitt gravid med Rikshospitalets hjelp, og synet av den nærmest fulle tavlen ga meg varme i kinnene og blanke øyne. Kanskje det også er plass til mitt hjerte på tavlen før den skiftes ut til nyttår?

Bilde fra OUS sin infobrosjyre om IVF

Apropos hjerte, oppstod det en liten fartsdump på veien. Jeg har nemlig en medfødt bilyd på hjertet, noe som ble undersøkt når jeg var 16 år, og ikke gjort noe med siden. Jeg har aldri plages nevneverdig med dette, men kan merke at jeg blir litt tungpustet når jeg har endometriosesmerter, og er en del svimmel. Da graviditet er en økt belastning for kroppen er de litt usikre på om dette bør følges videre opp, og vi venter nå på papirene fra lokalsykehuset jeg var på den gangen. Jeg kjente at klumpen i halsen vokste når vi snakket om dette, ikke fordi jeg er bekymret for hjertet, men fordi jeg er så utrolig redd for at noe skal stikke kjepper i hjulene for prøverørsforsøket nå som ting endelig begynner å falle på plass. Men, som med alt annet må man bare håpe på at ting ordner seg til slutt, og være takknemlig for at de strengt tatt følger meg opp grundig.

Etter ultralyd hos legen og en god dose ventetid fulgte samtale med sykepleier med gjennomgang av medisiner og diverse informasjon. Da jeg allerede etter to minutter kunne se i øynene hennes at hun nok synes jeg var mistenkelig komfortabel med sprøytene, måtte jeg med et beskjedent smil avsløre at jeg selv var sykepleier. Og det tror jeg at jeg skal være glad for når jeg ser hva jeg har fremfor meg. Til slutt kunne jeg dra hjem med nok en bunke papirer, hodet fullt av informasjon og en pose full av injeksjoner som jeg skal begynne å sette daglig fra og med torsdag.

Nå er jeg hjemme. Og jeg føler meg full og tom av følelser på samme tid. Det beste rådet sykepleieren ga meg i dag var å ikke sammenligne seg med andre, men å minne seg selv på at dette er vårt forsøk, våre opplevelser og vårt liv. Noen synes en slik prosess er problemløs, andre knekker nesten sammen. Jeg vil kanskje si min opplevelse er et sted i midten. Det rareste er i grunn at jeg merker at jeg ikke er meg selv. Hormonene gjør meg fjern og får meg til reagere på hver minste lille ting på en annerledes måte enn hva jeg vanligvis gjør. Av og til kan det da føles som om jeg er flue på veggen til mine egne følelser og ser alt på avstand. Dessuten har jeg feberfantasi lignende mareritt hver natt i mine hetetokter, noe som gjør meg enda mer surrete enn normalt. Men alt i alt er jeg ved godt mot, og heldigvis har jeg verdens mest forståelsesfulle mann som takler sitt lille hormontroll med en stor dose humor (på mine vegne 😉 ).

Og en sjokolade i skuffen.

Sånn i tilfelle.