Skyggen bak den enorme gleden

Det er fortsatt uvirkelig! Men vi prøver å bare nyte om dagen. Tenke positive tanker og glede oss med det lille mirakelet. ❤

Men, skåret i gleden er at jeg i en uke har hatt økende magesmerter. Jeg vet at det er normalt å «kjenne» at det er mye som skjer i magen, som følge av at livmoren vokser og strekker seg. Men dette føles galt, og smertene er i blant helt paralyserende. Det føles som mine «vanlige» endometriosesmerter, men nå føler jeg at de ikke burde være der. Nå som jeg er gravid kan jeg heller ikke bruke noe av mine vanlige smertestillende. Da kommer gleden litt i skyggen, og frykten over at noe er galt tar litt over.

Etter litt undersøkelser har jeg lest at eksperten på endometriose i Norge mener mange kvinner med denne sykdommen har mye smerter i første trimester, uten at dette betyr at noe er galt. Så jeg forsøker å fokusere på det. Men, naturlig nok kommer alle de mørke fryktene om graviditet utenfor livmor eller spontanabort snikende.

Jeg prøver å ha en jordnær innstilling til det hele, med å tenke at hvis det går galt så var det rett og slett ikke et foster som var forenlig med liv. Men når man først vet at det er et liv i magen, og at allerede fra neste uke(!) har det et bittelite, primitiv hjerte som slår, så er det vanskelig å ikke være redd for å miste det. Jeg tenker det er et naturlig instinkt, spesielt når man har ventet så lenge. Det er helt utrolig hvor fort man kan bli knyttet til noe man ikke engang kan se.

Jeg vet jo at jeg bryter alle normer med å fortelle gledelig om graviditeten veldig tidlig. Overalt kan man lese råd om å ikke fortelle nyheten før det har gått 12 uker, nettopp fordi det er tidspunktet for at risikoen for at det skal gå galt reduseres kraftig. Det skal sies at jeg har full respekt for at dette er det som føles riktig for de aller fleste. Men, nå som vi har valgt å være åpne og ærlige om hele denne prosessen, hadde det blitt rart om ikke vi skulle dele dette også. Jeg er fullt klar over at hvis noe går galt, så kan det kanskje bli ekstra tøft siden alle vet. Men det jeg har innsett etter at jeg startet denne bloggen, er at ting generelt ofte føles lettere når man deler. Min erfaring er at gledene blir ekstra store, og sorgene blir lettere å bære. Den enorme støtten vi får av dere alle betyr så mye, og det har også hjulpet mye å høre om andre i lignende situasjon. Så hvis det går galt, så forteller jeg at det har gått galt. Det kommer helt sikkert til å virke altopplsukende, knusende og forferdelig trist. Og det kommer til å prege meg. Er det ikke da greit at folk vet om det? Så blir også kanskje det lettere å sette ord på for neste mann.

Men, nå må jeg fokusere bort fra alle negative tanker og frykter. Allerede i uke 8 skal jeg på ultralyd, og jeg håper tiden til da går fort! Dette skal gå bra. Og i august skal vårt lille mirakel bli født. ❤

bilde 3-1

Advertisements

6 thoughts on “Skyggen bak den enorme gleden

  1. Åh, jeg føler med deg. Har det på akkurat samme måte, til tross for at jeg ble gravid uten hjelp. Har hatt masse uspesifike smerter i magen, var faktisk sånn jeg fant ut at jeg var gravid. Vi var på ultralyd i uke 7 og så et bankende hjerte, og etter en blødning fikk vi en ultralyd til 5 dager senere som heldigvis også viste liv 🙂 Skjønner at du er bekymra, men prøv å tenk at det er normalt med smerter og merkelige følelser – heldigvis går det som regel bra 🙂 🙂 Lykke til – prøv å slapp av og få så mye hvile som mulig. Husk at for hver dag som går reduseres risikoen 🙂

    Lik

    • Hei Ina 🙂 takk for gode ord. Det hjelper å høre at flere kjenner seg igjen.
      Godt å høre at det har gått bra for dere 🙂 krysser fingrene for at det fortsetter for oss begge 🙂

      Lik

  2. Om det er noen trøst så har jeg hatt så mye vondt i magen de siste ukene at jeg rett og slett ikke har kunnet fatte at det lille knøttet greier å holde seg på plass.. Har flere netter våknet av så vonde menssmerter at jeg ikke har visst hvor jeg skal gjøre av meg – og ja, min konklusjon er også at dette kan være ekstra plagsomt for oss som har endometriose. Har tenkt «nå mister jeg, dette er starten på slutten», men ingen mens kommer.. Betryggende for meg også å høre at du strever med det samme, faktisk. Da er vi to, liksom og da er det kanskje bare helt vanlig? ☺️

    Lik

    • Å, Lise, det er så betryggende å høre! Det er sånn jeg også har det, skikkelig rie-smerter som setter meg helt ut, og tenker at nå kan da ingenting der inne overleve?! Selv om jeg virkelig ikke unner noen å ha det sånn, er det nesten litt godt å høre at vi er fler. Leste Langbrekke skrev om det på endometrioseforeningen, og han vet jo best har jeg inntrykk av 😉 Så da får vi bare smøre oss med tålmodighet og tenke at smertene jo denne gangen tross alt fører noe godt med seg 🙂 ❤

      Lik

  3. Hei:-)
    Jeg må bare legge igjen noen ord.
    Jeg har endometriose, ble gravid uten hjelp. Hadde veldig mye smerter før jeg ble gravid, endosmertene ble borte når jeg var 13 uker på vei med datteren min. Jeg fikk beskjed fra legen om at det var helt normalt.
    Endosmertene kom ikke tilbake for fullt etter fødsel, nå kjenner jeg det 2-4 dager i mnd (ca) istedenfor hver dag som før.

    Lykke til, jeg krysser fingrene for dere<3

    Lik

    • Hei Christine, og takk for svar 🙂
      det er beroligende for meg å høre det. Da får jeg bare holde ut, og glede meg til det går over etter første trimester. Og ikke minst så supert at du har det bedre etter fødsel! Det håper jeg skjer meg også 🙂

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s