Tomhet

I èn time var ordet tomhet det eneste jeg klarte å få ned når jeg skulle skrive dette innlegget.

I helgen forverret magesmertene seg, og jeg begynte å få kraftige smerteanfall tilnærmet slik jeg har det på de verste endometriosedagene. Natt til lørdag våknet jeg med et gisp, tusen knivstikk i magen og deretter et illebefinnede på badet. Jeg har vært helt sikker på at det har gått galt mange ganger, men det har ikke kommet noen blødning, og da har jeg roet meg igjen.

Etter en undersøkelse hos legen i går sendte hun meg umiddelbart til sykehuset for ultralyd. Hun var bekymret for at dette er en graviditet utenfor livmor, noe vi vet jeg har større risiko for både pga endometriose og ivf behandling. Til tross for noe bekymring hadde jeg en god følelse mens jeg ventet i en lang time på utralyd. Jeg føler meg jo så gravid!

Legen som skulle undersøke meg var ung. Sikkert yngre enn meg. Og han la ikke skjul på noe mangelfull kunnskap både om ivf og endometriose. Det var helt tydelig at han ble umiddelbart usikker når han startet ultralyden, og fortalte sykepleieren med en nervøs tone at hun måtte hente overlegen. Tiden stod helt stille, og jeg kunne se han anstrenge seg mens han undersøkte meg. Etter det som føltes som noen iskalde, lange minutter sa han at dette ikke var som ønsket. Han så at eggstokkene var hyperstimulerte og svært store, som følge av ivf prosessen, og at det var mye fri veske i bukhulen.

Men i livmoren så han ingenting.

Jeg brast i gråt.

Jeg er jo gravid! Blodprøvene har jo vært fine. Graviditetstesten var positiv. Brystene er ømme og kvalmen kommer snikende hver morgen. Jeg har ingen tegn til blødning. Jeg har fått et «gratulerer» brev fra Rikshospitalet. Jeg har drømt om at jeg bærer barnet vårt i armene. Jeg har til og med en sterk følelse av hva slags kjønn det er.

Legen la en trøstende hånd på skulderen min og sa beklager. Og med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

pinterest.com

Så kom overlegen inn. Og med hans hvite frakk kunne jeg skimte et lys i mørket. Han brukte lang tid på undersøkelsen. Timesvis føltes det som, selv om det sikkert ikke var mer enn tre minutter. Det var total stillhet i rommet. Sykepleieren holdt hånden min. Og jeg gråt.

Han sa at dette er for tidlig. At det er umulig å vite. At de vanligvis ser noe i uke fem, men at det fremdeles er håp selv om de ikke ser noe nå. Så lenge jeg ikke har hatt noen blødning er håpet større. Men de vet ikke. Og jeg vet ikke.

Det kan være en graviditet utenfor livmor. Det kan være en såkalt missed abortion. Det kan være en normal graviditet. Jeg skal komme tilbake om en uke til ny ultralyd for å få svar. En uke. Syv dager og syv netter i uvitenhet og frykt.

Jeg aner ikke hva jeg skal tenke eller gjøre nå. Og det store spørsmålet er: skal man klore seg fast til håpet, eller skal man begynne å forberede seg på ny runde?

Tomhet.