Lille reke

Denne uken med ventetid har vært forferdelig lang. Noen dager har vært ganske gode, med mindre smerter og da økt håp. Andre dager igjen har vært veldig smertefulle, og håpet har vært vanskelig å holde fast ved. Men i dag skulle vi endelig få svar om spiren i magen levde, og ikke minst om den satt på riktig sted.

pinterest.com

Undersøkelsen var nervepirrende. Jeg så den omsorgsfulle, nydelige legen fikk et bekymret drag over ansiktet umiddelbart når hun undersøkte magen min. Og jeg begynte å kjenne øynene fylle seg opp av tårer allerede da. «Føler du deg gravid?» spurte hun. Og før jeg rakk å tenke etter hadde allerede stemmen min svart ja. Hun smilte.

Så fulgte stillhet. Hun brukte lang tid, og jeg lot henne. Til slutt sa hun at hun så et fosteranlegg. «Men det er veldig lite.. jeg sliter med å se..» Ny stillhet. Jeg tror jeg holdt pusten, for plutselig kunne jeg kjenne at jeg gispet etter luft. Tilslutt fikk hun målt, og der i livmor kunne vi se en bitte liten reke forenelig med 6 ukers størrelse. Det lå heldigvis i livmor og ikke utenfor, og det var utvilsomt en enorm utvikling fra forrige uke! Men, hun fant ingen hjertelyd. Vanligvis kan de se hjerteaktivitet på denne tiden, men hun beroliget oss med at det ikke betyr at den ikke er der. Årsaken til at hun trodde hun ikke finne hjerteaktivitet var fordi omstendighetene i buken gjorde at det ble store skygger i livmor, noe som vanskeliggjorde ultralyden.

Både eggstokkene og vesken i bukhulen hadde nemlig vokst siden forrige uke. Eggstokkene som normalt skal være på størrelse med en mandel, var nå på 6×4 cm. Alt tydet på ovarialt hyperstimuleringssyndrom, noe som enkelt forklart betyr at kroppen har overreagert på hormonene jeg fikk under ivf behandingen. Dette fører til forstørrede eggstokker som begynner å produsere massive antall egg samtidig, slik at blodårene lekker væske inn i bukhulen. Slik vil det bli veskeansamling i bukhulen, som igjen gir smerter og sprengfølelse i magen, hevelser i kroppen, tungpusthet og i verste fall kan blodet tykne og igjen føre til blodpropp.

Fremover må jeg holde meg i ro, og drikke rikelig for å unngå videre komplikasjoner. Om en uke skal vi på ny ultralyd og kontroll av overstimuleringen. Men, nå er håpet stort om at alt skal gå bra. Jeg orker rett og slett ikke å være mer bekymret, og velger heller å KUN fokusere på det positive fremover! Og neste uke skal vi få se rekas lille hjerte ❤