Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

IMG_3209

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

IMG_3215

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.

Advertisements

15 thoughts on “Det man ikke skal snakke om

  1. Varme klemmer til deg og for at du deler den sterke historien med oss ❤
    Måtte dere få oppleve å få barn, skal krysse labbene for dere ❤
    Gråt meg igjennom innlegget ditt.
    Klemmer fra Hadelandsk englemamma til 2.

    Lik

  2. Kjøre, kjære Bente-Lill! Dette har du/dere ikke fortjent! Jeg føler sterkt med deg, men aner egentlig ikke hva du forteller om. Jeg har vært en av de heldige, og det er også mye av årsaken til at jeg kjenner deg og familien din. Vi fulgte hverandre lenge mens dere vokste opp, mine tre og de fire yngste hos dere. Senere hadde jeg deg som en flott elev, og nå vil jeg så gjerne følge deg på veien mot ditt aller største ønske i livet – å få et eget barn. Om bare mine ønsker om at dere lykkes kunne hjelpe! Jeg føler meg så hjelpeløs, men du skal vite at jeg unner dere alt godt i verden. Klem fra Bente. ❤️

    Lik

  3. Kjære deg, dette var så leit å lese.. Gråter med deg ❤ Har tenkt masse på det dere har måttet gå gjennom i jula, og det som er sikkert er at livet er blodig urettferdig til tider. Håper inderlig at deres tur kommer snart. Varm klem

    Lik

    • Takk for omtanken Lise. Det ble en tung jul, fysisk og psykisk. Men sånn er livet. Håper vi opplever mer medvind i 2015. Håper dere har hatt en fin jul ❤ Godt nytt år!:)

      Lik

  4. Føler så med deg. Dette er mye tøffere en mange tror. Mista selv i uke 8 i november, å nå mista jeg i uke 4 på selveste julaften. Blir mange tårer. Håper det blir ditt år i år, må iallefall ikke gi opp håpet ❤ masse lykke til videre, følger med deg.

    Lik

    • Takk for omtanken! Uff, det var forferdelig trist å høre Hege. Å miste to ganger på rad tror jeg hadde knekt meg som en fyrstikk. Men når det å være sterk er det eneste valget man har, er man det jo bare. Jeg håper inderlig at 2015 blir et bedre år for deg ❤

      Lik

  5. Jeg føler ned deg og vet akkurat hva du går igjennom 😦 har selv hatt 4 SA i ca uke 7 alle gangene. Og en MA i uke 17. Men jeg har nå to flotte gutter på 5 uker og 6 år!
    Så ikke gi opp, det går til slutt. Og premien er sabla fin. Lykke til, jeg heier på dere ❤

    Lik

  6. Veldig trist å høre! Det er en deilig følelse at du snakker om dette er så enig med deg når det gjelder hvem det gagner å ikke kunne prate om sorgen.
    Ønsker dere masse lykke til i 2015. Det håper jeg nemlig at blir mitt år også.

    Lik

  7. Tilbaketråkk: Sprekkeklar | medhjertetihaanden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s