Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.
Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.
Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.
La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.
– MARGARET SKJELBRED –
Dette diktet traff meg hardt og rørte meg veldig. Takk for at du la det ut, og for at du deler sånn at veien føles litt mindre ensom for oss andre som ikke orker. Vi har 2,5 år med prøving, ett ferskforsøk og et fryseforsøk bak oss, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Følger med dere og heier på dere! 🙂
LikerLiker
Så hyggelig å høre Mona! Jeg følte også at dette diktet talte veldig til meg og oss, og var litt motiverende rett og slett.
Det er så godt med heiagjeng :)Tusen takk! Jeg ønsker deg så mye lykke på veien din, og håper det klaffer så fort som mulig!
❤
LikerLiker
❤
LikerLikt av 1 person
Herregud, dette traff meg midt i hjertet! Så nydelig, og så sant!
LikerLikt av 1 person