Påskeegg og morsinstinkt

Endelig kom dagen jeg har ventet på, hvor jeg kunne begynne på medisinene til fryseforsøket! Men typisk nok kom menstruasjonen såpass sent at det er ikke sikkert vi rekker å fulføre forsøket før påske. Rikshospitalet er nemlig stengt i påskeferien, og riktig timing er helt essensielt for å lykkes med et fryseforsøk. Slik planen er nå er at jeg skal bruke progynova tablettene frem til førstkommende fredag, da jeg skal på kontroll for å se hvordan kroppen responderer. Disse medisinene skal skape en kunstig syklus, og stimulere livmorslimhinnen slik at denne blir tykkere og mer mottagelig for at et embryo skal feste seg.
Hvis livmorslimhinnen er på vei til å få «perfekt» tykkelse på fredag, kommer jeg tilbake mandag eller tirsdag for innsetting av et av våre befruktede egg som ligger i fryseboksen på sykehuset. Det vil isåfall være det fineste påskeegget jeg har fått noensinne 🙂
Men hvis det ikke ser bra ut på fredag blir forsøket avbrutt, da sykehuset stenger for påske, og ikke har mulighet til å følge meg mer opp denne syklusen. Livmoren min får dermed bare èn sjanse for å bli perfekt!
No pressure der altså…

Jeg må innrømme jeg ble litt frustrert over at et påskestengt sykehus skal kunne ødelegge hele forsøket. I tillegg «advarte» de om at siden det er så mange helligdager i mai (hvor de også har stengt) kan det bli vanskelig å få det til å klaffe da også. Og i juli har de sommerstengt. I mitt stille sinn førte en rask hoderegning over mulighet for å lykkes de neste månedene til at jeg ganske så kjapt kjente pessimisten i meg vokse.
Men, dette er helt ute av min kontroll, og jeg har ikke annet valg enn å bare ta ting som det kommer. Uansett hvor mye jeg vil, kan jeg ikke styre verken kroppens syklus eller sykehusets åpningstider. Sakte, men sikkert, forsøker jeg å godta at denne prosessen kan nok bli mye mer langsiktig enn det jeg først så for meg.

*****************

Det tok ikke mer enn èt døgn full av pågangsmot på medisinene før det ble nok et tilbakesteg. Fredag morgen våknet jeg hylende i smerter, og ingenting hjalp. Det var det verste smerteanfallet noensinne, jeg krabbet gråtende og hyperventilerende rundt på badegulvet i ekstreme smerter, og når jeg mistet følelsene i hendene og ansiktet var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø.

Heldigvis, nok en gang, fikk vi lov å komme rett inn på Ahus uten omveien gjennom legevakta. Det er så pinlig å tenke på hvordan jeg lå der å skrek, bannet, og holdte på å sparke ned en av sykepleierene som skulle sette veneflon på meg(pga ukontrollerte rykninger i bena altså). I neste øyeblikk, etter tre doser morfin, gråt jeg av lettelse over hjelpen jeg hadde fått, mens jeg tårevått sa : «jeg er så stolt av å jobbe på dette sykehuset som redder livet mitt gang på gang». Passe dramaqueen der altså. Men, til tross for at dette både høres og oppleves forferdelig dramatisk, så går det jo heldigvis bra til slutt. Som vanlig er dette «bare» endometriosen som kan virkelig slå seg vrang noen ganger. Og årsaken til hvorfor det skjer blir egentlig bare spekulasjoner. Om det har sammenheng med medisinene jeg har begynt på, er mulig, men ikke sikkert. Etter et døgn med morfinlindring kunne jeg mase meg ut av sykehuset til sykesenga hjemme, med apotekposen full av sterke smertestillende.  Når jeg kom hjem fra sykehuset fikk jeg først en opptur for at alt hadde gått bra i den grad at jeg slapp operasjon eller lignende som kunne utsette ivf-prosessen ytterligere. Så fikk jeg en liten nedtur.
Mannen så alvorspreget på meg og sa at han synes utviklingen av endometriosen er skremmende. Jeg blir bare dårligere, og smerteanfallene er helt ute av kontroll. Han synes at hvis det fortsetter slik det gjør nå, burde vi ta en pause fra hele prøverørsopplegget slik at jeg kan bli behandlet for endometriosen og slik få den mer under kontroll. Han er så flink til å opptre rolig, at jeg glemmer hvor vanskelig det er for han å se meg syk. Nå innså jeg det. Det tærer jo på kreftene hans også.

Men for meg gir bare tanken på å sette prøverørsoplegget på vent en enorm klump i halsen. Hadde det fantes en «quick fix» av endometriose hadde jeg jo ikke vært i tvil. Men når man vet at behandling av denne sykdommen består av prøving og feiling, og det finnes ingen fasit på hvor lang tid det vil ta eller hvor effektivt det vil være, så er det helt uaktuelt å sette igang med det før vi har kommet i mål. Jeg er villig til å kjempe mot min egen kropp og min egen helse i lang tid for å kunne skape et barn, men det er ingen enkel vei å gå.

Kanskje er det morsinstiktet i meg som er villig til å utsette min egen kropp for så mye smerte, så lenge det fører til et friskt barn?

Man kan jo isåfall begynne å lure på hvor sterkt dette instinktet blir når man først har blitt mor, hvis det er såpass sterkt allerede ved tanken på å kunne bli det.

Tipper jeg blir omtrent sånn: