Tro, håp og påskeegg

I dag var vi på Rikshospitalet for å sjekke forholdene før fryseforsøket.

Som tidligere nevnt vokste det frem en pessimist i meg da jeg snakket med sykehuset sist, og jeg ble forespeilet at sannsynligheten for at vi kom til å rekke innsetting av egg før påske var rimelig liten. Og vel, pessimisten har jo ikke akkurat blitt mindre gjennom uken, da jeg har fått det for meg at jeg har en over gjennomsnittlig god intuisjon. Og intuisjonen min har hele uken fortalt meg at dette ikke kom til å gå veien om jeg så ba til høyere makter, begynte å gro gullhår eller vant i lotto.

Jeg var faktisk verken spent eller nervøs når vi reiste til sykehuset i dag. Kun forberedt på å reise hjem like tom i både hodet og kropp, som da jeg kom.

Og på venterommet satt de der. Alle disse håpefulle, nervøse ansiktene. Med tvinnede hender, drømmende smil og øyne sitrende av pågangsmot og optimisme. Og der satt jeg. Tilbakelent i stolen, som en sur bitch, med knuste drømmer, magesmerter og tomt blikk. Jeg mintes hvordan det føltes å være èn av dem, og lurte på om jeg noengang kom til å føle på den optimismen igjen.

«Er du nervøs?» spurte mannen. «Neh», svarte jeg. Jeg visste jo allerede at dette ikke kom til å gå. I det jeg svarte tittet en av de mest bleke ansiktene opp fra sine skjelvende hender, og møtte blikket mitt hardt. Jeg gjengjeldte med å klistre på meg et «beklager» smil, og svarte mannen igjen mens jeg så på henne : «jo, jeg er jo litt nervøs da..»

Kort tid etter befant jeg meg i den berømte stolen med bena til værs, og med en smilende, entusiastisk lege ved min side. «Perfekt!» var hans ord. «Hæ?» var mitt.

Intuisjonen kunne ikke vært verre, og livmorslimhinnen kunne ikke vært bedre!

I riktig løpebåndsånd fortsatte legen å forklare videre forløp med medisiner og tidspunkter. Jeg skal fortsette på progynova medisinene jeg bruker nå, og fra i morgen skal jeg i tillegg begynne på crinone, som er et progesteron tilskudd. Disse medisinene skal sammen lage et perfekt miljø i livmoren for at embryoet skal ville bosette seg der.

På mandag skal vi komme tilbake for å sette inn gullegget, så fremt det overlever opptining. Hvis ikke det første egget overlever, kan det andre egget tas opp fra fryseboksen i samme runde. Det er ca 60-70 % av alle frosne embryo som overlever opptining, noe som betyr gode odds for at hvertfall èt av eggene overlever og blir tilbakeført.

I bilen hjem kunne jeg kjenne smilet presse seg på, og i sidespeilet ble jeg plutselig oppmerksom på at øynene mine våknet til liv igjen. Vips så var en aldri så liten gnist tent, og jeg kunne kjenne den enorme pessimisten i meg krympe.

Mannen tok hånda mi og jeg smilte varmt tilbake. «Kanskje det kommer til å gå bra denne gangen.» sa plutselig leppene mine. Mannen så overrasket på meg, og smilte bredt. «Jeg har trua.»