Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!