This too shall pass

IMG_3707

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

IMG_3714

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

IMG_3730

IMG_3721

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.

Advertisements

16 thoughts on “This too shall pass

  1. Kjære Bente-Lill! Det er vondt å lese at det som for mange er en selvfølge, er så vanskelig for akkurat dere. Alt ligger jo til rette for familieforøkelse. Mange barn kommer til verden uten så gode forhold som dere kan tilby. Det er flott at du greier å dele dette med alle «oss», både nære, kjære, kjente, bekjente og ukjente. Jeg tror du skaper forståelse for din (og andres) situasjon, du gir trøst til andre som trodde de var alene om sitt, og forhåpentligvis hjelper det også bittelitt for deg selv å vite at andre vet. Du skriver dessuten så godt at det ikke er vanskelig å begripe at dette er vondt og vanskelig å leve med og i. Hvor vanskelig, vet bare dere to. Jeg tenker stadig på deg, og ønsker deg alt godt i hele verden. Måtte dere lykkes en dag! Klem. ❤️

    Lik

  2. Kjære Bente-Lill 💜

    Å høre om hvor plaget du er med endo-smerter gjør meg vondt! Jeg har også endometriose, men ikke i nærheten av dine plager, bare veldig mensenvondt!
    Men jeg har kroniske rygg/nerveplager på 4 året! Det er heller ikke i nærheten av din smerteskala, men tror kroniske smerter gjør noe med oss! Forstår så godt det du skriver med opphold av smerter! Fant et notat jeg skrev for noen uker siden:

    «I det siste, etter operasjonen, har jeg fått et innblikk som skremmer meg!
    Jeg ser i de øyeblikk/ timer/ dager, at når jeg ikke har isjias, vel da slapper jeg av!
    Jeg slapper av i den form at jeg faktisk PUSTER!
    Jeg puster med hele kroppen! Jeg har ikke fokus bare på en side av kroppen! Isjias sida!
    Jeg får mulighet til å kjenne hele kroppen, senke skuldrene, stå rett på begge beina, ikke måtte bevege noe for å holde rytmen, men bare- være!
    Isjiasen stopper meg i å finne balansen! Noe som er helt vesentlig for meg for å ha det godt!
    Humør, tålmodighet, konsentrasjon, positivtitet, sinns og fysisk ro! ……,,
    Jeg hater å ikke kunne være den beste versjon av meg selv!
    HVILE! Jeg er så lei av å måtte hvile!
    Ta hensyn, ikke minst spørre om hjelp!
    Hverdagen, smerten, humøret, tålmodighet, plagene, oppturer og ALLTID nedturene tett på, alltid!
    Aldri fred….»
    Kanskje noen tanker og følelser du deler💜 oss kroniskesyke imellom 💜

    At du nå, etter sorgen over siste forsøk, i tillegg må håndtere tilbakefall av smertene er jo bare så fælt!
    For å komme til poenget, jeg føler med deg og sender deg styrkende og varme tanker 💜
    Gråt, skrik, le, vær taus, lytt til kroppen OG
    Vær god mot deg selv🌸

    Lik

    • Kjenner meg veldig igjen i det du skriver Stinemor! Det er akkurat den følelsen, av å ikke kunne være den beste versjonen av seg selv, som kanskje er den tyngste av den alle.
      Det er godt å vite at noen forstår! ❤
      Tusen takk for gode ord!
      Håper du får en god helg og fin 17 mai!

      Lik

      • Godt at vi kan være støtte for hverandre ❤ to dager siden 3.forsøk (bokstaveligtalt 😦 gikk i dass! Sorgen er stor, men ett døgn/to med kun soving og grining er over! Nå fyller vi dagene med masse aktivitet i heimen. Nå er det underbevissthetenen som jobber (våkner på nattan med mareritt og gråt)!
        Rart hvor mye dette gjør med livet! Jeg elsker 17.mai, og dette blir første året mitt, hvor vi dropper hele feiringen! Barnasdag… nei, jeg klarer det ikke rett og slett! Husker i fjor, da satt vi med familien og hele lokalskolen. Vi kom iprat med noen og fikk spørsmål om ikke vi snart skulle poppe ut noen kids og fikk avhandling om familielivet og ja… jeg gikk bak skolen og gråt etterpå!
        Uansett, ønsker dere også en god dag i morgen, uansett hvordan dere vil tilbringe den!
        Takker igjen for deg og bloggen din, betyr mye for meg ❤

        Likt av 1 person

  3. vi skal til utredning nå, mulig det blir prøverør her og. Før trodde jeg det var «svaret» på alle våre problemer. Men etter å ha fulgt deres kamp, forstår jeg jo at det slettes ikke er så enkelt. Krysser fingrene for oss begge. Er en hard kamp dette her. Sukk hjerte, men brist ikke ♥.

    Masse klemmer til dere, å et stort håp om at alt har ordna seg selv nå ♥

    Lik

    • Jeg skjønner at ikke dette kanskje er så oppløftende lesning :/ men viktig å huske på at det er jo svaret på problemene for veldig mange. Og selv om det har gått galt her disse to gangene – så har jeg hvertfall blitt gravid! Og det har jeg jo aldri opplevd før uten prøverør, så jeg synes det er ganske så fantastisk uansett!
      Ønsker deg så mye lykke til ❤

      Lik

  4. Hei Bente-Lill

    Jeg har lest gjennom store deler av bloggen din og jeg synes den både er interessant og spennende. Det er bare helt forferdelig trist å lese at kroppen din ikke har respondert på behandlingen til å bli mamma enda, jeg har stor forståelse for din fortvilelse og sorg. Jeg har selv endometriose i alvorlig grad. Den ene eggstokken ble fjernet i fjor, og vi (jeg og min kjære) er nå i prosessen med å prøve å bli foreldre. I dag ble det tatt ut egg, så jeg er såklart veldig spent på hvordan kroppen blir å reagere når egget settes inn. Jeg krysser mine fingre og tær.

    Jeg skriver til deg fordi jeg gjerne vil dele noe av det jeg har gjort og gjør for å forberede kroppen min til en slik prosess. Kanskje det kunne være noe du kunne prøve selv??
    Når jeg leser bloggen din så får jeg et inntrykk av at dette er noe som du selvfølgelig er veldig opptatt av, men samtidig så virker du noe oppkavet og stresset (av naturlige årsaker). I og med at du har vært igjennom dette noen ganger nå og du ikke har blitt gravid, så tenker jeg at jeg gjerne vil dele noe av det jeg gjør for å forberede meg selv. Jeg tenker at tanke, kropp og sinn henger sammen, derfor har det vært viktig for meg å behhandle hele meg, også forberede kroppen på denne prosessen, ikke bare gjennom mat, men også «gå inn i kroppen» og se hva jeg kan jobbe med der. Jeg tenker at det er viktig at man ikke bare er mentalt, men også at kroppen er forberedt på alt som skal skje.
    Leser at du er opptatt av maten du spiser og det er kjempebra, selv har jeg vært veldig punktlig på medisinene og spiser så næringsrikt og sunt jeg bare kan. Men, det vikktigste jeg har gjort det er faktisk å sette meg ned i en stol/i sofaen og gjort noen avslappingøvelser. Kroppen kan jo bli veldig anspendt og stresset når man er i slike prosesser. Under disse avslappingsøvelsene har jeg lukket øynene og tatt noen dype pust først. Så har jeg kjent etter hvordan jeg har det akkurat her og nå. Hvis det har dukket opp noen tanker underveis, så har jeg forestilt meg at jeg puster de bort, eller sender de opp i en bollong/rakett. Så, når jeg føler meg helt avslappet så har jeg sett for meg at jeg puster ned til livmor/eggstokker. Når jeg føler jeg har kontakt så har jeg spurt hva den delen av meg trenger akkurat her og nå. Det kan komme mye forskjellig da, men ofte har jeg fått opp kjærlighet, ro og omsorg. Så har jeg sett for meg en farge på denne kjærligheten, omsorgen og roen og brukt tanken til å skapt bilder hvor jeg ser form meg at jeg fyller eggstokk og livmor med det. Det hender også at jeg hører lyd som området trenger og da legger jeg til lyd og tenker at jeg fyller området med lyd også. Dette gjør jeg hver dag, bruker 10-20 min hver gang. Har også spilt av delfinlyder når jeg bare sitter å sender til området, og det er utrolig fint.
    Det jeg kjenner er at jeg har veldig mye ro rundt hele prosessen, og at kroppen er veldig rolig. I starten fikk jeg opp at eggstokk og livmor ikke hadde det bra,de var både sliten, ensom og full av sjokk. På første ultralyd viste det bare to forlikker ((dårlig odds) og legen sa at de måtte se om de kunne få stimulert de to forlikkene, jeg tenkte at jeg skulle søren vise de bedre. Så ved hjelp av Procren og daglige avslappingsøvelser fant legene på det meste 6-7 eggposer, til deres store overraskelse, og min store glede. Når jeg gjør avslapping nå så ser jeg noe helt annet. Jeg ser en livmor som er sterk og full av energi og kjærlighet. Etter uttaket i dag fikk de ut 4 egg, og det er kjempestor forbedring fra utgangspunktet, og jeg er veldig glad.

    Kanskje dette kan være noe du kunne prøvd?. Det er gjort studier på at det hjelper å bruke pust og at man kan forandre kroppens celler og faktisk hjernens struktur ved å gjøre slike øvelser hvor man fokuserer på pust og ser bilder. Så da kan jo kanskje dette bidra til at det går bra til slutt for deg, hvis du er interessert da?

    Håper dypt og inderlig at det fungerer for deg neste gang, og at jeg kanskje har vært til inspirasjon. Hvis du vil snakke mer med meg, eller lurer på noe så må du gjerne sende meg en mail.

    Mange varme klemmer fra Kristin

    Lik

  5. Jeg tenker på dere hver dag. Var så utrolig spent den dagen dere skulle til sykehuset – ville nesten ikke lese mer når jeg oppdaget at det ikke gikk riktig vei…
    Men jeg er veldig glad for å lese at dere ikke gir opp – her heier vi på dere fra det blide Sørlandet!
    🙂

    Lik

  6. Hei. Har fulgt deg en liten stund og syns det er så utrolig flott at du gir endometriose og barnløshet et ansikt. Du beskriver livet med kroniske smerter og alt som følger med på en realistisk, sår måte, samtidig som du klarer å » plukke perler» på de gode dagene. Det er ikke lett, men samtidig har man ofte ikke noe valg. Lever selv med endometriose, og kjenner meg mye igjen. Utrolig leit at det ikke gikk denne gangen, det er mange som har dere i tankene. Ønsker deg alt godt. Klem

    Lik

    • Tusen takk Marit! Fint beskrevet med at jeg forsøker å «plukke perler» på de gode dagene. Det er akkurat det jeg legger sjelen min i – å fylle de gode dagene med lyspunkt, for så å la seg selv hele på de verste dagene. Du vet sikkert hvordan det er. Godt vi kan være en støtte for hverandre.
      🙂 klem

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s