Tredje runde

Forrige uke skulle jeg blitt mamma. Den første terminen var 6 august. Men istedet har jeg ventet på at menstruasjonen skulle komme. Ironisk nok.

For noen dager siden kom den, og slo meg i bakken som alltid. Men da er tredje forsøk offisielt igang, og jeg fikk begynne på medisinene for å klargjøre kroppen for fryseegget som ligger på Riksen og venter. Jeg er glad for at det skjer noe igjen, og jeg føler meg klar. Men jeg er langt ifra like optimistisk som jeg har vært ved de tidligere forsøkene. Det er så mange fallgruver, og jeg er så lei av å falle. Drømmen om å bli mamma føles som akkurat det – som en drøm. Om det ikke er en uoppnåelig drøm så føles den hvertfall lenger unna enn noengang. Det å skulle bli mamma føles som noe som skjer alle andre – bare ikke med meg.

Men jeg kan jo ikke gi opp heller. Så hormonkarusellen er igang, nok en gang. Allerede på torsdag skal vi på sykehuset for ultralyd for å se hvordan kroppen har respondert på medisinene. Kanskje blir det egginnsetting allerede på fredag.

Og hvordan jeg reagerer på hormonene denne gangen spør du? Vel, her om dagen kjørte vi forbi et pinnsvin som var ihjelkjørt og jeg begynte å gråte. Sånn ekstrem hulkegråt liksom. I flere minutter. Det sier vel kanskje nok.