Hvor mye koster en baby?

Spesielt spørsmål synes du? Enig.
Men det er litt sånn det føles om dagen. Det er sært å snakke om hvorvidt det er «verdt» å skulle bruke penger på det som etter målet skal føre til et barn. Det føles sært å skulle tenke på kjøp og salg når det kommer til mennesker. Eller i dette tilfellet; hvor mye må vi betale for å skape et menneske? Hvor mye må vi betale for et barn?

Men sånn er faktisk virkeligheten når man ikke kan bli gravid på egenhånd. Det blir til et eneste stort økonomisk og etisk regnestykke. Hvor langt skal man strekke strikken når det kommer til økonomi, til samliv, til helse, til jobb, til liv?

Noen mener sikkert at det er naturen som skriker oss rett opp i trynet at vi ikke burde bli foreldre. Noen vil kanskje også blande inn religiøse ideèr om at dette kanskje er Guds vilje. Andre mener kanskje at man burde akseptere og gå videre.

Jeg har større tro på å ta imot den hjelpen man kan få. De fleste av oss kan vel være enig om at hvis en person får kreft, er ikke det ensbetydende med at personen er ment til å dø. Man tar imot den hjelpen man får, man kjemper for livet til man ikke har mer krefter igjen, og så er resten opp til – tja. Tilfeldigheter? Universet? Gud? Skjebnen?

Det kan ikke sammenlignes, men prinsippet er det samme. Jeg har hvertfall troa på å gjøre det man kan. Hjelpen er der for en grunn. Deretter, forsøke å akseptere det man ikke kan gjøre noe med.

Etter dagens etikkpreken, kommer dagens økonomipreken.
For noe jeg selv savnet når jeg var i startgropa av ivf karusellen, var at noen fortalte meg hva det kom til å koste. Man føler nesten ikke at man kan spørre, for da blir det så «salgsstemning» over det hele. Plutselig sitter man der med følelsen av at hvis man spør, så kanskje man risikerer at de ser på oss som uverdige til å bli foreldre? Kanskje vil de tenke at om vi ikke har råd til dette, da har vi hvertfall ikke råd til å ha et barn?

Men nå kan jeg si det, så du slipper å spørre: Så lenge dere har blitt vurdert som at dere har behov for hjelp, og er skikket som foreldre, kan man få tre ivf forsøk dekket av det offentlige. Med unntak av egenandel på omkring 1500 kr ved egguttak betaler du kun medisinene. Men desverre er det slik at du i løpet av prosessen skal bruke mer medisiner enn du kanskje noengang tidligere har gjort. Så derfor blir kostnadene deretter. På vår første time på Rikshospitalet ble vi forespeilet utgifter på omkring 20 000 kr for hele prosessen, og det er nok ikke så langt unna sannheten. Hvis du fullfører alle dine tre forsøk, vil du nok bruke mer på medisiner, men så lenge du sender inn alle kvitteringer til Helfo får du tilbakebetalt alle medisinutgifter over ca kr 17 000. Dette «taket» på medisinutgifter gjelder også om du tar forsøkene på en privatklinikk.

Jeg hadde lenge et bilde av at vi måtte reise til Danmark for å kunne ha råd til å forsøke på privatklinikk. Men faktisk var ikke prisnivået særlig annerledes. På de fleste klinikkene jeg har sjekket både i Norge og Danmark, ligger et ICSI forsøk(som er det vi må ha) på ca 30 000 kr. I tillegg betaler man noen tusenlapper for å fryse ned egg på de fleste klinikkene. Ikke billig, men heller ikke en dyr prislapp for et barn – eller?

Og så kommer spørsmålet; hvorfor sette barn til verden når det er så mange barn som trenger foreldre der ute?
Hvorfor mange mennesker føler driven etter å selv bli gravid og føde en bylt fylt av sine egne gener er nok et biologisk spørsmål. Et godt spørsmål, men dessverre ikke et spørsmål som jeg kan svare på med noe annet enn at det bare er sånn. Sånn er vi faktisk bare skapt.

Til tross for at vi er av de som tydeligvis har et behov for å få «egne» barn er vi langt ifra fremmed for adopsjon. For selv om jeg alltid har drømt om å selv gå gravid, mener jeg samtidig at det å adoptere et barn vil likefullt bli vårt barn som det jeg eventuelt hadde båret frem i magen.

Men så er det nå sånn at det å adoptere heller ikke er noen enkel prosess. Det stilles strenge krav til adopsjon, noe som er forståelig. Et av kravene er at man ikke kan kombinere en adopsjonsprosess med en ivf-prosess. Man må med andre ord ha blitt ferdig med, og akseptert at man ikke kan få biologiske barn. Ventetiden på adopsjon kan svinge veldig, men på adopsjonsforum sin nettside viser tall fra 2014 at saksbehandlingstiden i gjennomsnitt var 4 år. For noen kan det ta inntil 8 år før du faktisk sitter med et barn i hendene dine. Og ventetiden blir stadig økende. Man kan stille spørsmålstegn ved hvorfor man da ikke kan holde med på en ivf-prosess mens man sitter i adopsjonskø, men per dags dato er det bare sånn det er.

Etter å ha vært i kontakt med Bufdir, fikk vi vite at disse reglene også gjelder hvis man ønsker å være fosterhjem eller krisehjem. Dette fordi de ønsker at hjemmet skal være så stabilt som overhodet mulig for et barn som trenger hjelp og trygge rammer. Noe som er absolutt forståelig.

Jeg har full respekt for de som ikke har behovet for å bli foreldre, og jeg stiller av prinisipp aldri spørsmålstegn ved det. På samme måte håper jeg at de har like stor respekt for slike som meg, som aldri har vært i tvil om at det er det riktige – og som vil ofre mye for å få det til. For innerst inne er jeg mamma. Det har jeg alltid vært. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine, er kjærligheten jeg føler for dette barnet sterkere enn noe annet. En kjærlighet som får meg til å gledelig gå gjennom årevis av ventetid, operasjoner, medisinkurer, hjertesorg, smerteanfall, sykehusinnleggelser og hormonkurer.

Om barnet ender opp med å komme fra min kropp, eller en annens gjennom adopsjon, vil tiden vise. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte. Og uansett prislapp er jeg rimelig sikker på at det vil være verdt det.