Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

9ba47362b0e23c4a005ff1e712d6489e
Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

20150903_150526

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.

20150902_091115

Advertisements

16 thoughts on “Veien videre

  1. Hei kjære deg! Så utrolig kjekt å høre at dere har hatt et like flott møte med klinikken som me hadde😘 i tillegg skal du på samme medisinene og sprøytene som meg, noe jeg jo har stor på som du vett. Jeg har ekstra troen på prednisolonens effekt, blodfortynnende sprøyter og den ekstra lange nedreguleringen. Deiligt at dere har kjennt på annet enn sorg idag, men heller sommerfugler og spenning. Dette blir sååå spennende. Go knib

    Lik

  2. Takk for beskrivende info om møte med det private! Det høres så utrolig bra ut i forhold til det vi har opplevd til nå!
    Om ikke neste fryseforsøk går veien, da blir det privat! Om vi skal bruke byggkontoen, kroneinnrulling, eller hva vet jeg😄 ferdig snakka og ammen ☺️👍 ønsker dere alt godt der dere er i prosessen! Gode tanker fra meg ❤️

    Lik

  3. Jeg er så glad for at det er tent et nytt håp. Godt å høre at dere føler dere ivaretatt. Litt av en prosess dere må gjennom, og da er det fint å møte folk som viser at de forstår. Ønsker dere lykke til. Klem. 😘

    Lik

  4. Lykke til.
    Ny klinikk og nytt håp er tent ❤ Så godt at du får morfin som smertelindring under uttak, på min klinikk får vi petidin i.v og lokalbedøvelse. Jeg bare tenker med gru på hvordan jeg hadde klart meg uten det, jeg som hadde så vondt de to første uttakene på venstre side (der det meste av min endometriose befinner seg) Ved tredje uttak ordnet det seg med at lokalbedøvelsen ble satt i to omganger og jeg kjente såvidt presset. Veldig godt å høre at de tenker individuelt på hausken, godt å bli tatt vare på.

    Prednisolon og blodfortynnende (kun i pilleform) har jeg også gått på siden tredje innsetting, jeg er overbevist om at det er det som har gjort susen hos oss.

    Mange gode tanker og lykkeønskninger for pågående forsøk 🙂

    Lik

  5. Hei!

    Tusen takk for at du deler, det betyr mye for meg kjenner jeg. Ønsker dere masse lykke til med det private,håper dypt og inderlig av hele min kropp og sjel at dere blir foreldre denne gangen. Krysser alt som krysses kan for dere.

    Jeg benytter samtidig anledningen til å fortelle hvordan d går med meg/oss. Jeg var på kontroll i dag (St.Olav i Trondheim)etter en uke med sprøyter og en mnd med spray. Mine utsikter er dårlige desverre…lite egg som stimuleres fram. Skal gå på sprøyter over helgen også,så får vi se. Legen spurte om vi hadde tenkt på eggdonasjon faktisk…d var slag i trynet, vi har nemlig ikke tenkt på den tanken). Regner med han har sett en haug av endometriosepasienter opp gjennom sin yrkeskarriere. Jeg har ikke gode egg og heller ikke mange…ett ble befruktet sist og fire ble tatt ut. Jeg strågråt i bilen, kjæresten min trøstet meg så godt han kunne. Jeg kjenner en stor fortvilelse over dette. Det er bare en eggstokk igjen i kroppen min…den andre er operert ut. Legen mente at den andre eggstokken hadde kunne fungert og at det er gammel skole å bare fjerne eggstokker…nedtur nr 2 der altså. Føler meg feilbehandlet i dette helsesystemet. Nå er det lite håp og tro igjen. Kanskje jeg ikke får barn?? Kanskje jeg må ha egg fra donor??. En ting er sikkert, livet er ikke for pyser.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s