Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.