Blod, svette og tårer

For syv dager siden startet jeg opp med injeksjoner for å stimulere eggstokkene, i tillegg til injeksjoner med blodfortynnende, prednisolon tabletter og tre daglige doser av nesespray.
Jeg kan bare si med en gang at dette krever sin kvinne.

Altfor tykke nåler selv for sykepleier`n!

Den siste uka har vært tøff, og etter en hard arbeidshelg gikk jeg på en skikkelig smell hvor kroppen bare sa stopp. I flere timer bare gråt jeg, uten å klare å si hva som var galt. Alt var bare galt.
Det er så lett å glemme hvordan det føles når kroppen skal gå gjennom så mange prosesser på så kort tid. Og selv om jeg jo husket at jeg synes det var tøft sist, så husket jeg ikke at det var SÅ tøft. Og heller ikke hvordan det føles.
Følelsen av at eggstokkene vokser i rekordfart – at det sprenger for hver bevegelse man foretar seg. At det kjennes som om de vrir seg rundt seg selv hvis du beveger deg for hurtig eller strekker deg. En hodepine uten like, som til og med solbriller innendørs ikke kan temme. Hetetokter som gir feberfantasilignende mareritt hver natt og gjør at man A L D R I får sovet ut. Du blir fjern, som flue på veggen til ditt eget liv. Humørsyk. Og en sult som ikke kan temmes om man så hadde bodd på en døgnåpen Mc`donalds restaurant. (Ble sulten igjen bare av skrive det faktisk.)

Som sykepleier visste jeg at prednisolon er en medisin man ikke skal tulle med, og jeg visste også at man lett kan legge på seg og bli «rund» overalt. Men at det kunne gå så fort a gitt! Den eneste passende illustrasjonen på hvordan jeg føler meg er slik:

 

Men, nå er jeg ferdig med klaginga. Lover.

På fredag skal vi på ultralyd for å se hvordan eggstokkene har respondert på stimuleringen, og om foliklene er både mange nok og modne nok. Hvis alt er på stell reiser vi til haugesund i helgen og egguthenting på mandag. Og jeg må si jeg har litt forventninger.
Forrige gang fikk vi beskjed om at eggstokkene mine var veldig lett stimulerte, og etter bare en uke med injeksjoner fikk vi ut 7 egg. Denne gangen bruker jeg injeksjonene både i en høyere dose, og i flere dager enn sist, noe som jo naturlig nok øker forventningene til innhøstingen(..ja, det heter faktisk det!)

Men, klok av skade er jeg også en smule engstelig for å bli overstimulert, noe som i verste fall kan føre til at vi må avbryte forsøket før vi får tilbakeført egg. Overstimulering vil kort fortalt bety at eggstokkene fortsetter å vokse til store appelsiner, magen vokser, og det blir økt væske i bukhulen som presser på..alt. Sist ble jeg lett overstimulert først etter at jeg ble gravid, og da vil det kun være ubehagelig – men ikke skadelig for fosteret. Ettersom jeg ble det sist er det nesten så jeg regner med å bli det nå også, men jeg håper da så inderlig at det lar vente på seg til etter at vi har fått tilbakeført egg så ikke forsøket bli avbrudt. Nå synes jeg pokker meg det er vår tur til litt medvind. Og jeg har aldri kjempet så hardt (blod, svette og tårer får en ny betydning) for noe i hele mitt liv.