And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?