Før forrige innlegg ga jeg beskjed til noen av mine nærmeste: «Jeg er ikke gravid likevel. Helga har gått med til å abortere.» Deretter har dagene sneglet seg av gårde mens jeg har ventet på å komme over at det skjedde. Igjen. Utålmodig skrev jeg mail til klinikken om når vi kunne starte på nytt forsøk. «Vi må vente på blodprøveresultatene og håpe på det beste først,» var svaret jeg fikk. Så naive de er, tenkte jeg. Jeg visste jo allerede svaret, og jeg ville bare at vi skulle komme oss videre. Videre fra denne evige runddansen med abort på abort.
Men så begynte jeg å brekke meg hver gang jeg hentet hundemat til hundene. Plutselig smakte vannet metall, og enhver krok i huset luktet rart. Jeg sovnet på sofaen hver gang vi skulle forsøke å se på en tv-serie, og samtlige bh`er hadde krympet over natta. Som seg hør og bør tydde jeg til min beste venn og periodevis største fiende, Google.com. Det er normalt å føle seg uvel etter en abort, stod det. Det er normalt å ha symptomer som «henger igjen» en stund etter aborten. Javel, tenkte jeg, men jeg har jo ikke hatt disse symptomene før NÅ. Jeg fikk det ikke til å gå opp.
Så bar det til apoteket, hvor jeg kjøpte en ny graviditetstest. (Det er nesten så de rister på hodet av meg når jeg kommer inn døra der nå.) Jeg visste at den sannsynligvis kom til å være positiv, ettersom hcg nivået henger igjen i kroppen en stund etter en abort. Men så var den var sterkere. Mye sterkere.
Jeg kjente at skuffelsen ble byttet ut med sinne og frustrasjon. Når mannen kom hjem fra jobb stod jeg på kjøkkengulvet og gråt. «Hva er galt?» spurte han mens han klemte meg. «Jeg føler meg gravid» hikstet jeg. Og det var en påminnelse jeg ikke ønsket nå som jeg kjempet så hardt for å være sterk. Her hadde jeg forsøkt beinhardt å slå meg til ro med, og komme over at det for tredje gang hadde gått galt, også skal kroppen tulle med meg på denne måten? Minne meg hjerteskjærende på alt vi nå skal gå glipp av?
Men jeg kunne ikke komme unna av at jeg for hver dag som gikk, følte meg mer og mer gravid.
Plutselig ble det litt mer spennende med hcg-prøvene jeg hadde tatt hos legen. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde spontanabortert likevel? Jeg ristet det fort av meg, det kunne ikke være liv laga etter så mye blod. Men jeg hadde jo satt inn to embryo, hva om det var kun det ene som slapp tak?
Fredagen kom, og en halvtime før jeg skulle få besøk av en venninne som hadde planlagt å oppmuntre meg litt i mørkets dal, tikket det inn en tekstmelding med blodprøveresultatene. Hcg-nivået hadde så godt som doblet seg! Jeg var fortsatt gravid! Legen ringte meg kort tid etter. Jeg skalv på hendene. Forklarte at jeg var redd for at det var en graviditet utenfor livmor. Men så kom vi frem til at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer på det. Jeg innrømte at jeg nok nå var bare veldig redd for absolutt alt som kunne gå galt. Og det forstod hun. Så etter et øyeblikk hadde vi avtalt at jeg skulle få komme på ultralyd i løpet av førstkommende uke. Jeg ringte mannen, og gråt av lettelse. Når venninnen min kom, med sjokolade og brus i armene, ropte jeg idèt hun gikk inn døra : «Jeg er gravid alikevel!» Også gråt vi litt til. Begge to. Så feiret vi litt med en sjokoladebit, og brusen min ble byttet ut med vann som smakte metall.
Selv om en blødning ikke er et godt tegn i en graviditet, så kan det også faktisk være helt ufarlig. Og det skal jeg fokusere på nå. Nå orker jeg ikke å være negativ og destruktiv, nå skal jeg kun fokusere på det vi vet her og nå. Og det vi vet her og nå, er at på mirakuløst vis, er jeg fortsatt gravid!
Tenk om det faktisk kan gå bra denne gangen? ❤
Fantastisk!! så glad på deres vegne 🙂 ❤
LikerLiker
Takk Lise 🙂
LikerLiker
💖 Kan ikke forestille meg hvordan dette er for dere, men jeg kan se for meg gleden! Venter på nye oppdateringer og håper alltid på det beste 😄 👫💙💖
LikerLiker
Tusen takk Randi Marte 🙂
LikerLiker
Så fantastisk å lese!!!! Jeg krysser alt jeg kan for at det nå er din tur!!!! 🍀💐
LikerLiker
Takk Cecilie 🙂 Håper det er vår tur denne gangen!
LikerLiker
Åh jeg er så glad for dere! Håper så inderlig at det lille grynet holder seg fast og blir til det nydelige lille barnet dere fortjener.
LikerLiker
Tusen takk Marit. Det håper vi også 😀
LikerLiker
Jaa! så godt å høre ❤ klem fra fast leser ❤
LikerLiker
Klem tilbake Marie 🙂
LikerLiker
Ååååhhh, dette var gode nyheter!! 🙂
Håper så inderlig med dere!
❤
LikerLiker
Ja, håper nå at de gode nyhetene fortsetter fremover 🙂 ❤
LikerLiker
Så bra! Håper lillefrø klamrer seg godt fast og at dere får se bankende hjerte på UL. Krysser fingrene for dere!
LikerLiker
Det hadde vært fantastisk ❤ Tusen takk Stine!
LikerLiker
Såååååå fantastisk ♡♡♡
Men hjelpes for en reise en skal gjennom, og nå håper vi det holder helt til mål. *bamseklem*
LikerLiker
Det håper vi også Silje 🙂
LikerLiker
Såååå fantastisk 🙂 Jeg har tenkt mye på dere de siste dagene, godt at det ble slik! Da er det bare å puste dypt og som mannen min pleier å si » tenke positivt til det motsatte er bevist!»
LikerLiker
Ja, håper inderlig det går bra fremover nå. Men veldig nervøs er jeg, og spesielt med tanke på hva som skjedde med deg
Men enig i at det eneste man gjøre er å prøve å tenke positivt!
LikerLiker
Mine blødninger har alltid vært uskyldige, selv om de til tider har vært store. Har tre friske barn i dag. Så jeg vet med sikkerhet at det ikke trenger å være et dårlig tegn.
LikerLiker
Så godt å høre Hege! Det var oppmuntrende ord. ❤
LikerLiker
Har lest bloggen din en stund, og tenkte etter forrige innlegg «å nei! Men.. ta ikke sorgene på forskudd» – nettopp det du skriver; tenk om! Men jeg lot være å skrive det, for jeg har vært der selv. Man er så langt nede at man ikke klarer tro på de som sier «tenk om blødningen skyldes noe annet, det kan fortsatt gå bra». Og det kan faktisk gå bra! 🙂
Mitt beste råd er å ta vare på deg selv, og ta det veldig med ro så langt det er mulig. Denne gangen håper jeg så inderlig for deg at det går rette veien! 🙂 ❤
LikerLiker
Er så spent på hvordan det går her.. Gleder meg til neste oppdatering. Når skal dere inn til UL? Krysser fingrene og håper på positive news ❤️😘
LikerLiker
Heisann….
Må si at du er utrolig tøff, å takk for at du deler. Jeg var en av de som prøvde og prøvde og aldri ble gravid. Var vondt å se at andre i rundt meg fikk barn ( selfølgelig glad på deres vegner). Jeg har gått igjennom anoreksia, bulimi å overvekt. Jeg måtte gå ned i vekt for å bli gravid…. Jeg gikk igjennom en sleeve, gikk ned 80 kg,men ble ikke gravid…. Jeg ble mer og mer frustrert, å gikk inn i en dyp depresjon.
Det er så mange følelser, det tar sånn på…Jeg delte min bekymring med de nærmeste, hva om jeg aldri blir gravid… Irriterte meg at de ikke forsto, joda du blir nok d. Var med lege, fikk prøve pergotime, men ble ikke gravid… For bredte oss på prøverør, men 2 uker før den, fikk jeg svar på en mr som ble tatt av ryggen.. De hadde oppdaget et foster… Var på ultralyd, der viste d seg av jeg er gravid med tvillinger…
Er nå 21 uker på vei… Dette er en selfølgelig for noen, men ikke for meg. Dette var som å vinne i lotto! Gi ikke opp, er så mange som heier på deg og dere…. Håper dere lykkes, det fortjener dere…..
LikerLiker