En dag

Jeg våkner av at magen revner. Kniven gikk inn på høyre side, rett ved eggstokken, og skar opp magen på tvers. Blør jeg? Jeg river opp dyna for å se. Nei, jeg ser ikke noe blod. Men jeg vet at det er der. Jeg forsøker å ligge urørlig mens jeg lar blikket gli over nattbordet. Det er litt vann igjen i glasset på nattbordet, men ikke mye. Nok til tre slurker, kanskje fire. Det holder akkurat. Jeg strekker ut høyrearmen og bøyer fingrene mine for å få tak i medisinene i nattbordskuffen. Imens lukker jeg øynene for å kjenne etter. Hva må jeg ta nå? En paralgin forte, eller to? En paralgin forte og en paracet. Og en diclofenac 50 mg? Ja. Jeg tror det holder. Jeg håper virkelig det holder. Blikket mitt glir over de ulike medisineskene i nattbordskuffen, og lander på ketoraxesken. Morfin. Når ingenting annet hjelper. Det er en betryggelse å vite at den er der, så kanskje jeg slipper en unødig sykehustur. Men jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den i dag. Heldigvis.

Må bare bøye fingrene litt mer nå for å få tak i… Faen! Der kom det enda et knivstikk. Med vridning denne gangen. Jeg gisper etter luft. Biter meg i leppa for å ikke skrike.
Pust ut. Pust inn. Pust ut. Pust inn.
Fokuser på pusten.
Så lenge du puster, lever du.
Dette er peanuts.
Du er sterk.

Nå må jeg ta medisinene. Det lenger jeg venter, det værre blir det. Jeg kvinner meg opp. De fleste sier at de manner seg opp, men jeg vet at det krever en kvinnelig styrke å komme seg gjennom dette. På utpusten setter jeg meg opp i senga. Hele magen vrir seg. Kaster i meg medisinene i en rask bevegelse, og tømmer vannglasset. Jeg kaster et blikk på nattbordsklokka. Ti på ni. Innen halv ti burde det verste være over. Førti minutter til smertestillende begynner å ta grep. Det klarer jeg. Når jeg legger meg ned igjen kjenner jeg at jeg ligger på piggtråd. Piggene borer seg inn i musklene i korsryggen, i hoftene og setet. Fader også. Sakte vrir jeg meg rundt over på høyre side så jeg kan ligge i fosterstilling. Varmebeltet jeg alltid ligger med om natten skrur jeg opp til full styrke. Trekker opp tskjorta slik at beltet kommer rett på huden. Jeg pleier å bli rødflammete og nummen når den er så varm, men nå kjenner jeg ingenting. Kun knivstikkene, piggtråden, krampene, og den revnede magen kjenner jeg. Og det er nok det. Jeg ser på klokka igjen. Syv på ni. Er det mulig at tida går så sakte? Auuuuuuuu. Klarte ikke la være å lage lyd denne gangen, men jeg skrek ikke. 35 minutter igjen.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli nummen i ansiktet, jeg trekker hånden opp for å forsikre meg om at det fortsatt er der. Hånden kjenner at ansiktet er kaldsvett. Det er som å ta på noen andres ansikt. Stivt og kaldt. Sikkert blekt også. Blodtrykksfall.
Godt at jeg allerede ligger så jeg slipper å falle når jeg besvimer.
Helvete! Nytt knivstikk. Aaaaaarrgh. Jeg skrek denne gangen. Men ikke så høyt.

33 minutter igjen.

Dette var en morgen i mitt liv. Jeg kan ikke si den er uvanlig. Men jeg vil heller ikke godta at dette er verken vanlig eller normalt. Dette var en liten bit av en dag med endometriose. Alle dager er ikke slik. Men alt for mange er det. De fleste dagene er smertene smygende, moderate, og kroniske. Mens enkelte dager er smertene så store at kampen er for stor alene, og jeg havner på legevakta, i ambulansen, eller på sykehuset. Men alle dager, absolutt alle dager, er preget av smerter i en eller annen grad. Det klarer jeg å leve med, men det tar mer krefter enn det de fleste kan forstå. Dette er ikke en jobb jeg kan ta ferie fra, si opp eller bli sykemeldt fra. Det er ikke en jobb jeg har søkt på, utdannet meg til eller blitt rekruttert til. Men det er en jobb. Noen ganger en fulltidsjobb, andre ganger en deltidsjobb. Og selv om jeg ikke vil ha denne jobben, så må jeg gjøre den. Hver eneste dag.

a0aed901ae8422418535d14ec1a9db92

Mars er «endometriosis awareness month». Men så vidt meg bekjent blir ikke det snakket nevneverdig om i Norge, og da blir det heller ingen «awareness» og rope hjem om. Endometriose er en sykdom som rammer opp til 10% av alle kvinner i større eller mindre grad. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få diagnosen. Den eneste måten å behjelpe dette på er ved økt kunnskap og informasjon om sykdommen. Symptomene kan være mange og diffuse, noe som også vanskeliggjør diagnotiseringen ytterligere. Men de mest uttalte symptomene er smerter, som gjerne forandrer intensitet gjennom menstruasjonssyklusen, og infertilitetsproblematikk. Noen kvinner har ingen symptomer, og kan leve et helt normalt liv med sykdommen. Mens andre blir totalt invadilisert av smerter og får kraftig redusert livskvalitet. Også finnes det selvfølgelig mange midt i mellom, slike som meg. Desverre er det slik at behandlingsformene for endometriose ikke kan kombineres med barneønske, og derfor vil flere som meg, yngre kvinner i sin beste alder, ofte være svært plaget da vi midlertidig ikke kan behandles for sykdommen når vi forsøker å få barn.

Dette er en sykdom som kan ramme datteren din, søsteren din, venninnen din, moren din, deg. Man kan spørre seg om sykdommen hadde vært mer kjent om den også kunne ramme din far, kamerat, bror og sønn. Men det blir jo bare noen rødstrømpetanker man kan ofre i blant. Det viktigste er at informasjonen kommer ut slik at DU kan ta grep om du kjenner igjen symptomene og slik kan få tidlig behandling så ikke sykdommen får utvikle seg unødig.

Og om du skulle være så uheldig å få den, eller ha den, så ønsker jeg deg all styrke i verden, fra en endosøster til en annen.

f5c87fa75da9c77bd197727d49cf550b
Jeg er ikke et offer. Jeg er en fighter. Hvis du ikke ser forskjellen. Så les om dagen min en gang til.

Advertisements

2 thoughts on “En dag

  1. Du er tøff! Stå på, håper denne perioden gir uttelling i form av babylykke, og det er verdt det, å gå gjennom dette smertehelvete! Krysser fingrene for deg! Spennende uker, er spent på å få høre hvordan erfaringen med Maigaard er i forhold til Norge! Følger spent med når det kommer nye innlegg! 🙂

    Lik

    • Takk kjære deg! Håper også veldig at det blir full gevinst om noen måneder, da vil absolutt alt dette være verdt det! Ønsker deg en riktig god påske! Stor klem

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s