Hell og lykke

ENDELIG kom dagen for egginnsetting! Dagen som føles som julaften, bursdag og 17 mai på èn gang. Man kan ende opp med verdens beste gave! Eller man kan ende opp med ingenting.

Jeg våknet grytidlig, og lå i halvsøvne og kikket på telefonen. Livredd for at den skulle skjære gjennom rommet med en skingrende ringelyd. Jeg hadde nemlig lest at hvis man ender opp med at ingen av eggene overlever blir man ofte ringt til på forhånd, sånn for å forberede liksom. Det tikket inn et par meldinger. Et par mail. Men den ringte ikke.

Vi ble tatt imot på klinikken med store smil. Men sykepleieren ville aller først vite hvordan det gikk med magen min, om jeg hadde drukket og hvilt nok og om jeg hadde hatt mye smerter. Utålmodig fortalte jeg at jeg hadde både drukket og tisset hele dagen lang og at jeg følte meg mye bedre enn ved de andre forsøkene. Jeg kunne se på blikket hennes at hun tenkte at jeg kanskje bare sa det jeg visste hun ville høre, så jeg så på mannen for at han skulle gi bekreftende ord. Om overstimuleringen er plagsom allerede før egginnsett vil de nemlig være forsiktig med å sette tilbake, da en eventuell graviditet ofte vil forverre overstimuleringen kraftig. Etter en rask ultralyd kunne vi se at eggstokkene var like store nå som før jeg tok ut egg, og jeg kjente pusten gikk ut av meg. Men heldigvis la legen ned ultralydutstyret og sa de magiske ord: «Dette er en god dag!»

Embryologen kom inn, og kunne gledesstrålende fortelle oss at vi nå hadde TRE perfekte blactocyster! Hele rommet jublet, og vi fikk se bilder av de nydelige små bringebærene. Alle tre A-klasse (altså toppkvalitet) og alle tre like fine og like forskjellige på hver sin måte. Akkurat som barn. Vi ble overveldet, og jeg var et eneste stort smil. Bursdag. Julaften. 17 mai. På èn og samme gang. Vi hadde ikke forventet så gode resultater, og hvertfall ikke når vi skulle dyrke eggene så lenge i labratoriet.

Ettersom sannsynlighetene for graviditet er såpass høy ved innsett av blactocyst ville de kun sette inn èn, spesielt når alle var A-klasse egg. En evt. tvillinggraviditet øker risikoen for barna, og det er ikke noe man ønsker hvis man kan unngå det. Så to fine små ble lagt i fryseboksen, og et «skoleeksemplar» av en blactocyst ble ført tilbake til livmoren, der det hører hjemme. På et blunk var det tilbake, og legen la hånden sin på magen min og sa smilende: «Hell og lykke.»

har du sett noe så perfekt, hæ? 😉 Tenk at i dette lille livet er allerede kjønn, øyenfarge og hårfarge bestemt.

Jeg kan ikke beskrive følelsen av å endelig ha egg på frys, og ikke bare hvilket som helst egg, men TO perfekte blactocyster!
Det er helt fantastisk, og det gjør at skuldrene våre senker seg betraktelig med tanke på pågående forsøk. Vi er faktisk mer optimistiske enn noengang.

Nå må bare lille spire, lille perfekte blacto, fortsette å vise oss sin sterke livslyst og klore seg fast! ❤