Å finne roen

Kjære fine, flotte, tålmodige lesere. Så rørt jeg blir av å stadig få kommentarer tikkende inn, og å se på statistikken at så mange titter innom hver dag. Dere skal vite at jeg tenker på dere, og setter stor pris på tålmodigheten selv om jeg har vært litt fraværende.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljene til hvorfor det har vært lite oppdateringer her inne, og jeg håper dere ikke har trodd min stillhet har betydd noe galt. Kort fortalt har det vært på grunn av en influensa som slo meg ut, deretter et utdrikningslag jeg skulle planlegge, og en kvalme som har tatt bort de timene jeg vanligvis kunne hatt energi til å skrive. Så sånn ble det bare. Men nå er jeg tilbake, jeg lover 🙂

Men, det dere også skal vite er at alt (bank i bordet) faktisk ser ut til å gå bra! I dag er jeg 9+1, hvilket vil si at jeg er i den tiende uken. Tenk det da? Uke ti! Dere synes kanskje tiden har gått veldig fort, eller hva? Men det kan jeg love dere at sånn har det ikke føltes for meg. Ikke fordi noe har vært galt, men fordi jeg er utålmodig etter å komme over i den «trygge» sonen, altså etter uke 12, hvor abortsjansen regnes som minimal.

Den lille bønna er nå på størrelse med en drue, og det jeg merker aller mest av den er at den lar meg gjennomgå hver morgen med heftig kvalme og tidvis oppkast. Så ritzkjeksen har blitt min trofaste venn, og stort sett så går kvalmen over litt utpå dagen.Selv om det er veldig ubehagelig, synes jeg det er beroligende å kjenne et tydelig tegn på hva som skjer i kroppen. Så jeg klager ikke (okei, litt da), og hvis jeg er slik som gjennomsnittet så går nok kvalmen over om et par uker eller tre. Ellers kan jeg kjenne at buksene strammer godt om magen nå, mest fordi magen er oppblåst og hoven over hele. Frem til uke 11 skal jeg fortsette på progesteronstøtte tre ganger daglig i tillegg til blodfortynnende i form av albyl-e, og førstnevnte kan nok være like mye skyld i oppblåstheten som selve graviditeten.

Jeg tar meg i å sette meg delmål for å finne roen. Først var det å se hjerteaktivitet, deretter var det å komme over uke 8 (som er rekord for hvor langt vi har kommet før), og nå er neste mål ultralyd i uke 11/12. Jeg håper, med alle hårstrå, at alt går bra frem til da, og at jeg kanskje til og med etter det klarer å finne total ro? Det hadde vært fint, men det er også kanskje for mye å be om.

Mannen derimot, er roligheten selv. Han har fra vi så et lite bøllefrø på skjermen i Danmark vært overbevist om at dette kommer til å gå bra. Og selv om mine følelser er en god blanding av ro og uro rundt det hele, så har jeg faktisk hatt en større del av ro dette svangerskapet enn jeg har hatt de andre gangene. Han er så fin, mannen, aldri har jeg sett noen som vil bli pappa så mye som han. Men, så er jo det gjerne noe folk ikke snakker om heller, så det er nok flere enn vi vet om i hans sko. For selv om dette ikke er noe «man snakker om» som kvinne, er det i hvertfall ikke noe man skal snakke om som mann. Sånn burde det ikke være folkens. Det kan vi vel alle være enig om.