The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤