Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

snapchat-8956146766461751621

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

dav

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

dav

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Advertisements

4 thoughts on “Mammatanker

  1. Skjønner veldig godt hva du mener når du skriver om synsvinkelen for graviditet. Tror nok at venner,kjente og ukjente syntes jeg/vi overdrev betydningen av å gå gravid og nå babyen vår. Men når du har levd hele ditt voksne liv som ufrivillig barnløs så er det så stort det som skjer. Og det kan man ikke skjønne med mindre man har vært der selv.

    Nå er gutten vår 13 uker, han smiler,ler,herjer,tuller,spiser,leker og gråter. Og når de tykke små armene legger seg rundt halsen min,lille bollekinnet klemmer mot mitt. Og han skravler lykkelig i vei på sitt ubehjelpelige babyspråk,ja da gråter jeg. Snørr og tårer for at vi har fått denne fantastiske muligheten til å være foreldre. Lykkelige hikst og snufs ispedd kjærlighetserklæringer til han som for alltid vil bevise at det uventede kan skje.

    Lik

    • Så deilig å lese at vi er flere som deler disse følelsene og tankene 🙂 Det å være/ ha vært ufrivillig barnløs er ikke noe som forsvinner den dagen man blir gravid eller den dagen man får barn, det er nok noe som kommer til å følge oss hele livet. ❤

      Lik

  2. Her er gutten vår snart 9 mnd å har ennå litt vanskeligt for å tro at vi nå er 3 og ikke 2 i familien 🙂 åsse den mamma tittelen kom liksom glidene naturlig samtidig så det er sykt rart å tenke på at JEG er en mamma nå. Men nå har gutten min o begynt å kalle meg mamma. At en kan bli så glad av å høre et ord samtidig så uvirkelig. Merker at dager som 17 mai og jul er dager av en annen betydning. Har aldri hatt mammarollen på slike dager før å får et nytt perspektiv. Det å ha vært ufrivillig barnløs er en viktig del av livet vårt som vi kommer til å huske på på både godt og vondt. Mye av det du skriver får meg til å tenke tilbake og du er så flink til å ordlegge følelsene jeg har hatt vanskelig å forklare andre. Du må ha mye lykke til de siste ukene nå:) Nå er han snart i armene dine tenk det😀

    Lik

    • Dager som 17 mai og julaften har en god stund vært dager hvor glede har vært iblandet med en stor klump i halsen for oss, så forstår godt hva du mener med at disse dagene endelig har fått en ny betydning! Det er jo barnas dager, og vi gleder oss så utrolig mye til disse dagene nå i årene som kommer 🙂 Tusen takk for så fine ord kjære deg! ❤

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s