Bak lukkede dører

Her ligger vi. I en seng av gulp med våte pysjamaser og trehundre gulpekluter rundt oss. Nattbordet er fullt av tomme flasker, etter at du har spist fem ganger etter at vi la oss. Jeg har allerede skiftet på deg syv ganger og vet nå at jeg må helt ned i tørketrommelen i kjelleren for å finne tørre klær. Klokka er 05.15 og verken jeg eller du har sovet mer enn 45 minutter. Jeg kjenner meg så oppgitt og frustrert at jeg nesten river meg i håret. Hvordan skal jeg hjelpe deg? Hva skal vi gjøre? Alt jeg vil akkurat nå, og det tror jeg er alt du vil også, er å SOVE. Bare en liten stund i stillhet. Men det klarer vi ikke. Ikke du, og ikke jeg. Du har grått nesten hele natten. Jeg ser at du har det vondt, men ingenting av det jeg gjør hjelper deg. Dine tårer er mine tårer, dine smerte er min smerte og dine skrik er mine skrik. Nå er du stille. Utslitt av å gråte, utslitt av å gulpe, utslitt av å ikke klare å holde tritt med sulten du kjenner i magen din. Jeg sukker tungt, for veien ned til tørketrommelen føles uendelig lang med trøtte ben og øyne. Men så titter jeg på deg, og du ser tilbake på meg med et tusen år gammelt blikk. Jeg smiler, og du smiler tilbake. «Mamma elsker deg» sier jeg med tårevåte øyne, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og ikke klarer å ta bort ubehaget ditt. Og ut av den nydelige lille munnen din kommer verdens fineste lille lyd. «Guh.»
Hjertet mitt smelter, latteren kommer spontant og jeg smiler tilbake til ditt stolte smil mens tårene triller. Jeg løfter deg opp og klemmer deg tett inntil meg. Du og jeg, i nattens mulm og mørke.
Så var det ikke så nøye med den søvnen likevel.

16722509_10158211627860597_2099536741300706779_o

 

Det sitter langt inne for meg å si at det å få barn har vært tøft. Er ikke det dumt? Hvem synes ikke det, liksom? Men jeg føler jeg ikke har rett på å si det, når vi har ventet og drømt om dette så uendelig lenge. Det betyr ikke at jeg angrer. Det betyr ikke at jeg ville et eneste sekund vært foruten. Det betyr heller ikke at vi ikke har det bedre enn noensinne. Det vet jeg at dere vet. Men det er tøft. På tusen andre måter enn det jeg trodde det kom til å bli. For etter at lille mini kom til verden har helsestasjonen vært vårt andre hjem. Sykehuset har vært vårt tredje.

Det begynte bare med litt ammeproblemer. Jeg fikk ikke melk etter fødselen og måtte begynne med et regid pumperegime for å klare å produsere, med pumping annenhver time døgnet rundt. Theo hadde gulsott, var utrolig slapp og hans eneste medisin var melk. Så han måtte få flasker med erstatning, noe som ble en pappajobb mens jeg pumpet. Jeg kunne skrevet et kapittel om hvor motstridende det føltes å sitte i hjørnet og pumpe tomme bryster til brystvortene sprakk, mens mannen kunne mate, kose og dulle med vårt lille mirakel. Morsinstinktene skrek. Kunne jeg ikke engang gi ungen min mat? Dette hadde ingen fortalt meg.

Da melka begynte å komme, klarte han ikke å suge. Det ble ammeskjold, timer på ammepoliklinikk, pumping til den store gullmedalje og veiing hver uke. Vi trøbla veldig, lille og jeg. Vi gråt om hverandre, han frustrert over at han ikke fikk ut noe mat, jeg frustrert over at brystene mine feilet. Så begynte vi nytt regime: pumping først, deretter amming, så pumping igjen for å gi resterende på flaske. Måltidene tok timesvis, og alt ble til et eneste skrik. På helsestasjonen var de ikke fornøyd med vektoppgangen hans. Han var født liten, hadde lite å gå på og hadde i tillegg en gulsott som måtte medisineres med tilstrekkelig mat. Mannen dro frem kjøkkenvekta og vi begynte å veie før og etter hvert måltid. Men uansett hva vi gjorde, så fikk han ikke i seg nok. Og han skrek. Herlighet som han skrek. Vi ble henvist til fysioterapeut og manuellterapeut. På det verste var vi på fire forskjellige kontroller i uka. Og så begynte gulpinga. Eller, man kan vel heller si at så eskalerte gulpinga. Spruten stod i veggen, sofaen ble neddynket og vi hamstret gulpekluter. Vi matet som bare det, ofte annenhver time døgnet rundt. Men mesteparten kom opp igjen samme hva vi gjorde. Han gulpet i søvne, våknet med et hyl og det eneste han ville ha var mer mat. Så vi matet, og han gulpet. Og dagene gikk vekk i gråt.

snapchat-3640639442735310512
Helsestasjonslegen henviste oss til spesialist på sykehuset. Men det tok tid. Vekta begynte å gå nedover, de våte bleiene ble færre og 80% av den tiden han var våken gråt han eller lå og ynket seg. Jeg måtte komme på helsestasjonen flere ganger i uka. Og tilslutt satt jeg på kontoret til helsesøster og gråt. Hva gjør jeg nå? Hun forsøkte å bysse han, men han bare gråt. Hun forsøkte å mate han, og han gulpet det opp igjen. Hun ba meg telle antall gulp han hadde i døgnet. «Han har mellom 5-15 gulp..» begynte jeg. «I døgnet?» spurte hun mens hun bysset ungen min. «Nei, mellom hvert måltid» svarte jeg. «Men det blir jo opptil 100 gulp i døgnet?» sa hun sjokkert med store øyne. Så ga hun meg den hylende babyen min og ringte sykehuset. Vi fikk time dagen etter, og hun ga meg en stor klem.

På sykehuset trodde de han hadde pylorusstenose, og forberedte oss på operasjon. Vi var der i tre dager, med blodprøver, sonde, røntgenundersøkelser og ultralyd. Heldigvis ble det ingen operasjon, da konklusjonen falt på kraftig refluks. Og vi kunne reise hjem igjen med medisinering og melkefri diett. snapchat-7098086807733505269

Det er ikke lett for meg å si at det å få barn har vært tøft. Men jeg kan ikke slutte å være ærlig med dere lesere nå. Når jeg først har opparbeidet meg en stemme føler jeg et ansvar, og kan ikke slutte å bruke den. Det føles feil å skulle fremstille det å bli mamma som en rosablogger. Ingen får det bedre av stillhet rundt ting som er tøft, det har jeg alltid ment. Og jeg vet veldig godt at mange skjuler seg bak lukkede dører når de har fått barn, med ulike startproblemer de føler de ikke kan snakke om. Det er mange som har det vanskelig, men føler de ikke kan si det fordi alt som ofte fremstilles offentlig er ren og pur babylykke.  Så de føler seg alene om å føle det sånn. Jeg kjenner meg igjen i det. Ingen tar bilder når babyen skriker.

Men grunnen til at det har vært tøft er ikke at det er slitsomt, at jeg er trøtt, at jeg ikke er like «fri» som tidligere, at jeg ikke kan gå på byen, at jeg ikke kan spise akkurat når jeg vil eller sove når jeg vil. Grunnen til at det er tøft er at jeg aldri noensinne har elsket noen så høyt. Følelsene er overveldende og helt umulig å kontrollere. Alt som betyr noe er at denne lille bylten jeg elsker så høyt skal ha det bra. Og når man dag ut og dag inn ser at han ikke har det bra, og at ingenting av det jeg gjør hjelper.. det rokker ved mine urinstinkter som mor. Og si at det ikke har vært tøft ville være å si at jeg gir faen.

Nå går det heldigvis bedre med mini. Vekta begynner gradvis å øke på, han plages ikke like mye med gulpingen og han er endelig mer tilfreds enn han er urolig. Det er fantastisk å se han smile, å se han snakke med oss og utvikle seg dag for dag. Vi føler oss så vanvittig heldige som får oppleve å være foreldre til verdens fineste lille krabat. Og akkurat slik som jeg trodde har jeg nå fått verdens fineste fulltidsjobb ; å være mamma ❤

snapchat-3340637012487344586

PS: i januar ble jeg intervjuet av KK om abort og det å kjempe for å bli mamma, og artikkelen kan du lese her.

 

Advertisements

10 thoughts on “Bak lukkede dører

  1. Du er utrolig flink til å sette ord på ting. Takk for ærligheten din ❤ Vi slet også litt med ammingen, mini fant liksom ikke sugeteknikken, og gadd ikke hverken gape eller suge. Vektøkningen ble ikke optimal, og det ble derfor en blanding av amming og morsmelkerstatning, frem til hun var 4 måneder og erstatningen ble byttet ut med grøt. Nå er hun 5 måneder og vi ammer og gir grøt, og det fungerer bedre nå 🙂 Jeg vet hvordan det føles å ikke få til ammingen skikkelig. En føler at en svikter, og det kjennes ikke bra. Men stå på kjære deg! Når Theo blir litt større og sterkere så fikser han ammingen bedre. Det gjorde vår, og det kom seg veldig når hun blikket 4 måneder 🙂 Det skjer noe med teknikken når de blir litt sterkere. Masse lykke til! Og takk for at du deler en ærlig side av barseltiden ❤ Klem til deg

    Lik

    • Tusen takk for så fine ord kjære deg! Tror mange kan kjenne seg igjen i følelsen at man ikke strekker til, med både det ene og det andre 😉 vi mammaer er jo tross alt eksperter i å være selvkritiske. Stor klem til deg

      Lik

  2. Kjære Bente-Lill, jeg har fulgt deg og dere i lang tid, har ligget hakk i hel og det lyktes til slutt for oss begge ved hjelp av Maigaard. Jeg leser alltid innleggene dine høyt for mannen min og blir så glad når du har blogget; «Å! Nå har hun Bente-Lill blogget igjen! «. Mannen lytter og jeg leser. Jeg leser noen få blogger, men kun hos deg jeg kommenterer. Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver og du har alltid føltes som en god venninne som endelig forstår hva jeg går igjennom. Nå har vi jo begge klart det, mitt lille vidunder er et par uker yngre enn din lille mini. Og for en skjønn mini dere har! Hellan dussen:) Synes han ligner veldig på dere begge!
    Føler virkelig med dere og de utfordringene dere har/har hatt. Når JEG kjenner at mammahjertet gråter bare av å se bildetav gutten din med sonde, ja huff, jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan det må være for deg. Godt å høre det går bedre. Og helt fantastisk at du er så ærlig. Det står det stor respekt av!
    Nå fyller jeg snart hele kommentarfeltet med skravlingen min så får avslutte her, gleder meg til neste innlegg allerede, du må ALDRI slutte å blogge!! Det er rett og slett en ordre!:)

    Lik

    • Hei du! Jeg husker deg godt 🙂 Så deilig at det endelig gikk bra for oss begge, og at Maigaard ble løsningen! Takk for så gode ord 🙂 Jeg synes fremdeles det er deilig å skrive, men det blir liksom ikke prioritert på samme måte lenger. Vi får se hvordan det blir 🙂 Jeg håper du har det godt med din lille mirakelbaby, i kos og kaos ❤ stor klem til deg

      Lik

  3. Finnes ingen bloggere som er flinkere til å skrive enn deg. Du har virkelig et talent 🙂

    Trist å høre om alt lille Theo og dere skal gå gjennom. Håper det snart blir bedre! Du er virkelig en fantastisk mamma for ham, heldige lille gutten. 😍

    Lik

  4. Jeg har fulgt deg en god stund og vil bare si at du skriver så utrolig bra og det er så gøy å følge deg. Og du er så TØFF som tørr å innrømme at livet som nybakt mamma ikke alltid er en dans på roser. Jeg har selv en liten prins på 8 uker som er ganske så urolig og gulper og styrer på, og ifølge de jeg snakker med som har barn, virker det som om det er fullstendig unormalt at ikke alle barn sover natta gjennom fra de kommer hjem fra sykehuset og er «perfekte»… Vi har også prøvd og prøvd, og når det endelig ble, skal jeg ærlig innrømme at det har vært ti ganger tøffere en jeg hadde forestilt meg. Men likevel så verdt det ❤
    Theo er så utrolig heldig som har deg som mamma, håper det går bra med dere!

    Lik

    • Så hyggelig 🙂 du vet du, da tror jeg nesten du har litt uflaks med hvem du snakker med. Jeg tror det er flere enn vi tror som sliter med noe, spesielt i starten. Men forstår godt det føles frustrende å føle at man er den «eneste». Vil bare gi deg en liten oppmuntring: da Theo bikka 3 måneder endret nesten alt seg, og alt ble utrolig mye enklere. Håper at det ordner seg for dere og at du koser deg, til tross for litt kaos 😉 Stor klem

      Lik

  5. Hei på deg. Jeg synes historien vår ligner så veldig, og skriver til deg nå i håp om at du kanskje ville delt erfaringene deres med oss. Jeg har også endometriose, vi slet i 6 år med å bli gravide, var igjennom 6 prøverørsforsøk og en senabort, før vi 28. februar i år fikk vårt etterlengtede mirakel Elise. Har som dere hatt en litt tøff tid også etter vesla kom til verden. Hylskrik fra andre dag på barsel, utilfreds baby, ammeproblemer, pumping, flaske etc. Vi har ikke problemer me gulping, men ellers er alle tegn på reflux der (stille reflux). Ut og inn på sykehus, diverse timer her og der. Vesla nekter nå å spise noe særlig. Jeg ser du skriver at ting bedret seg for dere etter blandt annet medisinering. Kan jeg spørre om hva slags medisiner prinsen deres får og evt hvilke andre tiltak som fungerer for dere? Beklager langt innlegg – er bare så fristende og dele litt erfaring med noen som har hatt en lignende situasjon og som vet hvor utmattende det er. Håper dere har det veldig fint nå og at dere koser dere med babytiden, og at lille prinsen vokser og trives 🙂

    Lik

    • Hei kjære deg!
      Gratulerer så mye med å endelig ha oppfylt drømmen etter beintøff jobbing!

      Det er grusomt å se at barnet sitt er sykt, uansett hvordan. Forstår godt utmattelsen din og spesielt fortvilende er det jo hvis du føler hun ikke får i seg det hun burde. Hos vår mini gikk vi over til melkeproteinfritt kosthold, da dette erfaringsmessig kan «trigge» refluxen. Jeg hadde slitt med ammingen hele veien, han klarte ikke å få i seg noe og måltidene tok timesvis og slet oss begge fullstendig ut, så tilslutt ble det en avgjørelse om å slutte med amming og pumping og gå over til å kun gi Althèra (melkeproteinfri morsmelkerstatning) som vi får på resept. I tillegg bruker vi nexium (syrenøytaliserende medisin) som skulle hindre at oppstøtene hans var sure og smertefulle. Ved behov kan vi også gi gaviscon. Jeg kan ikke si at ting ble mirakuløst bra på noen måte, men den forferdelige gråten ble gradvis mindre, og uroen forsvant. Han ble mer og mer fornøyd heldigvis, selv om han fremdeles gulper veldig mye. Nå er han stort sett kjempe glad og tilfreds, forutenom på natten – der sliter vi fortsatt mye med uro. Det er typisk ved reflux desverre. Jeg håper dette ga deg den infoen du trengte 🙂 Håper virkelig det bedrer seg for dere, og at dere får ordentlig hjelp! Det er ofte slik at barn med reflux må gå veldig lenge før de får hjelp, noe som er veldig leit. Ønsker dere masse lykke til og sender varme tanker ❤

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s