3 år senere

cropped-bilde-tatt-24-07-14-kl-18-04.jpg

Det er straks 3 år siden jeg postet mitt aller første innlegg om det å være ufrivillig barnløs. Med et klikk visste «alle» noe om meg få fra før visste. Jeg gikk fra å være «bare Bente-Lill» til å bli hun som sliter med å få barn. Og som i tillegg sier det høyt. Skriver om det til og med. Noen synes sikkert det var irriterende, kun for å få oppmerksomhet. Andre jublet av glede og roste.

Før jeg postet mitt første innlegg hadde jeg skrevet lenge for meg selv. Det hadde gått over to år fra vi begynte å prøve og jeg ante ikke hvordan følelsen av å stå med en positiv graviditetstest i hånda var. Jeg savnet å ha noen å snakke med som forstod. Jeg savnet å lese om det, ærlig og ekte. Så jeg skapte det selv. Jeg skrev i skjul, før jeg sendte noe av det jeg hadde skrevet til min journalistvenninne. «Er jeg helt ute?» Spurte jeg. «Nei, du er så innmari inne.» Svarte hun.

Jeg dro på hytta med mannen uten internetttilgang og tenkte. Egentlig var det ingen big deal, jeg skulle jo bare skrive for min egen del. Men likevel var det som om jeg innerst inne visste at dette kunne bli noe mer, og litt større, enn det jeg først tenkte.

Med et klikk visste jeg at jeg måtte tåle å bli forhåndsdømt, å bli satt i en bås, å bli snakket om. Jeg visste at jeg måtte stå løpet ut, jeg visste at jeg tok på meg et ansvar, jeg visste at jeg ble et ansikt på noe tabubelagt.

Det jeg ikke visste var at denne ufrivillige barnløsheten skulle vare så lenge. Det jeg ikke visste var alt jeg skulle gjennom, og alt jeg skulle måtte skrive om de neste årene. Det jeg ikke visste var alle opplevelsene og erfaringene dette skulle føre med seg. Det jeg ikke visste var at jeg i de neste årene skulle oppleve å få klemmer av fremmede på gata, på helsestasjonen og butikken. Å få meldinger og kommentarer i flom, mailer og anonyme pakker i posten. Å bli kontaktet av journalister, å bli startet en innsamlingsaksjon for. Det jeg heller ikke visste var at jeg tre år senere skulle sitte med tidenes fineste baby på fanget og se at bloggen i mitt hjerte har hatt over 300 000 visninger.

Mye har skjedd på disse tre årene, og det gjelder ikke bare meg. Plutselig, eller gradvis har det å slite med å få barn blitt noe det er mer ok å snakke om. Flere og flere blogger har dukket opp, flere og flere sier det høyt, står frem. Jeg er stolt av å fått være med på å løfte frem noe som er så viktig for så mange. Jeg er stolt av at mine ord kan gjøre at det er helt innafor å stå i korridoren på storsenteret og snakke med en fremmed om noe man har tilfelles som gjør at man gir hverandre en klem når samtalen er slutt. Jeg er stolt av at det å snakke om noe så sårt og så vanskelig og så innmari fint og personlig kan berøre så mange at denne bittelille bloggen min har blitt lest over 300 000 ganger. Og ikke minst er jeg stolt av dere, fine, omsorgsfulle, tålmodige lesere og følgesvenner. Som har holdt ut sammen med meg. Som har gitt meg styrke når jeg har vært tom. Som har vært her, tittet innom og sendt meg kommentarer og meldinger, selv når jeg har vært borte.

Så joda, jeg er her. Fortsatt. Selv om dere ikke alltid ser meg. Men midt oppi alt dette fine og det tøffe, du vet – de myke babykinnene, de blå øynene, de lubne hendene, de deilige bablelydene, de søvnløse nettene, de såre skrikene og de gode kosene, så mister jeg ordene litt. Og uten ord, ingen skriving. Og ingen skriving – ingen oppdatering til dere trofaste følgere. Det er jeg lei meg for. Men jeg føler den tross alt har gjort den viktigste nytten sin nå, denne lille bloggen. Den har vist veien til å bli mamma. En kronglete vei, en brutal, forjævlig og frustrende vei med en så deilig slutt – som egentlig er begynnelsen på selve livet.

Den lille bloggen i mitt hjerte er ikke borte. Hjertet banker videre for alle dere ute som fortsatt sitter knedypt i gjørma, og for dere som endelig har lykkes. Men dessverre er ikke tiden min beste venn for tiden, den løper fra meg i det jeg endelig tror jeg har klart å gripe fatt om den. Jeg lever i et vakuum av melk som blandes og drikkes, gråt som skjærer i hjertet, smil som smelter snø, skuldre som er såre av å bære, tårer som smaker salt på leppene når man kysser dem vekk, bittesmå hender som drar meg i håret, bablelyder bare en forelder kan forstå, bæ-bæ lille lam på repeat og gulrotmos på absolutt alle tekstiler i hele huset. Det er deilig og fantastisk og frustrende og slitsomt. Og jeg ville ikke vært et eneste sekund foruten. Men jeg kunne ønske jeg hadde litt tid til å skrive til alle dere og til meg selv om dette livet, på den andre siden. Jeg er livredd for å glemme at det er dette som er sant nå, det er dette som er min virkelighet. Så istedet går all min tid til han jeg brukte all min tid på å skape.

19452832_10158932087590597_5806607067998503924_o

 

 

 

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

da49126c230c25e308a99338c7371177

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.

IMG_4220

Å forberede seg

Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa –  lyver.

Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete? 

Bente Lill og Ronnie

 

Men med ventetiden, kommer virkeligheten.

Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.

Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.

Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt  opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet:  «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»

Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.

 

Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.

Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.

IMG_1778

 

Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?

Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.

Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.

Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.

Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i  skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.

Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.

 

pinterest.com

 

 

Å være heldig

 Jeg er heldig jeg.

Jeg er 27 år – og vil oppleve mange somre der jeg kan gå barbeint, drikke iskald hvitvin, få fregner på nesa og kjenne lukten av nyklipt gress.

Jeg har tatt utdannelse – hvor jeg ikke bare fikk mulighet til å finne meg selv, men også mennesker som meg, og som i dag har blitt mine nærmeste venner.

Jeg kan jobbe som sykepleier – der jeg får lov å hjelpe mennesker i krise, få smil, latter og tårer av noen som ikke trodde de skulle smile igjen.

Jeg har en kropp som fungerer – ben jeg kan gå turer med i skogen, hender som kan klappe den myke pelsen til hundene, øyne som kan gi mannen et flørtende blikk, og en munn som kan snakke, kysse og le.

Jeg har mange mennesker rundt meg som kun vil meg vel – som gir meg varme klemmer, deler en flaske vin, hjelper meg å bære når posene blir for tunge, tørker tårene mine, og deler øyeblikk av livet sitt sammen med meg.

Jeg har i tillegg til min opprinnelige familie skapt en liten egen – to hunder som møter meg logrende og sjeleglad hver gang jeg kommer hjem og en mann som alltid får frem latteren i meg.

540358_10151581800885597_649386192_n

_MG_54771457533_10153942916130597_1157255883_n    1174903_10153147251580597_1030265034_n

544532_10153251915735597_1201176079_n

67802_10152688983655597_1455647627_n

1233593_10153219172050597_193648717_nIMG_1168

Og når kroppen ikke får til på egenhånd, så får jeg hjelp av de som kan det aller best – nemlig rikshospitalet, til å oppfylle drømmen om å bli mamma. Nå må jeg bare vente på brevet.

DSC00710

Jeg er heldig jeg.

Er du?

Forståelse.

Så hva gjør man – når man har fått beskjeden om at naturen ikke vil at vi skal bli foreldre? For det er sånn det føles, som et bitch-slap fra naturen. For min del har det faktisk vært en prosess å akseptere at kroppen min ikke vil fungere slik som jeg vil. Både ved at jeg mister kontrollen ift sykdom, og at den ikke vil lage et barn silk den faktisk er skapt for å gjøre. Og det er også et tankekors at hvis jeg hadde levd for bare 50 år siden, så hadde jeg faktisk mest sannsynlig endt opp som barnløs.

Til tross for at mannen er den mest barnekjære jeg har møtt, har jeg aldri, noensinne følt at han har klandret meg for at det er min kropp som har feilet. Og til tross for noen tøffe perioder er vi begge enige om at vi gjennom denne prosessen kun har styrket oss som par. Og det skulle bare mangle – tenker du kanskje? Men sånn er det ikke for alle. Det å ikke kunne få barn er et ømfintlig tema. Det kan påvirke deg på alle plan. Det kan oppleves altoppslukende. Det kan få frem sider og følelser i deg du ikke ante du hadde. Det kan få et par til å komme nærmere hverandre, bli styrket i sitt samhold om sitt felles mål og drøm. Men det kan også skape avstand, en emosjonell barriere som driver de fra hverandre.

DSC00622

Du har sikkert tatt deg i å stille spørsmålet: «Og dere da, skal ikke dere ha barn?» Eller har du kanskje lurt på hvorfor det venneparet som alt ligger til rette for, bare liksom aldri får ut fingeren? Hva med nabokona, som alltid skriker etter ungene som sparker fotballen over i hagen hennes. Hun liker vel ikke barn hun kanskje? Hva med det perfekte kjæresteparet som bare «skled fra hverandre»? Vet du egentlig hvorfor?

Selv om vi er åpne om at vi er ufrivillig barnløse, kan man ikke forvente at det skal være det rette for alle. Det er vanskelig for de det gjelder å vite hvor terskelen går for hva man kan dele eller ikke.

Vi har snakket mye om hva som er riktig å svare når folk spør oss om vi ikke snart skal ha barn. Jeg har prøvd å le det bort, si at vi ikke stresser med det, si at vi fortsatt er så unge – med et håp om at ingen ser at jeg lyver. Men man blir så dritt lei av å lyve, av å late som ingenting mens man skriker og gråter inni seg. Så hva skal man si da?

«Joda, vi prøver for harde livet.» – ender som regel med latter, blikk ned i gulvet og usikre blikk, mener de alvor eller ikke?

«Vi får se.» – ender som regel med oppfølgingsspørsmål, som absolutt ikke passer seg i alle sosiale sammenhenger.

«Vi har kjempe lyst på barn, men vi får det ikke helt til enda.» – ender som regel med oversympatisering i form av en hånd på skulderen, tåre i øyekroken og oppfølgingsspørsmål. Og til slutt kommer kronkommentaren:

«men, hvis du bare slapper av…»

pinterest.com

pinterest.com

 

 

 

 

Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

bilde-2

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde hentet fra pinterest.com

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.02 #2

31 måneder

I følge foreningen ønskebarn er omlag 10 % av alle prøvende par ufrivillig barnløse. For å offsielt kalle seg ufrivillig barnløs har du forsøkt å få barn i minst et år uten å lykkes. Etter min mer uoffisielle definisjon: har du lyst på barn nå og ikke har det eller kan få det – ja da er du vel ufrivillig barnløs da?

Vi bestemte oss for at tiden var inne i desember 2011. Det er nå blitt to år og sju måneder siden. 31 måneder, for å være vanskelig. Det første året var fullt av håp og sprellende glede. Hver måned var jeg gravid. Og jeg tok meg stadig i å overbevise meg selv om hvorfor den negative graviditetstesten jeg holdt i hånda, var feil. Jeg hadde jo alle symptomer? Oi,så kvalm jeg plutselig ble når jeg stod opp – må nok være morgenkvalmen det eller? Hmm, puppene mine må nok ha blitt minst èn størrelse større? Er det en KUL på magen jeg ser der? Ja, det må det da være? Shit, jeg bare MÅ ha sjokoladis – er det en vanlig cravings tro?

 

pinterest.com

 

Jeg var selvfølgelig innerst inne klar over at den rolige, fornuftige jenta jeg egentlig er virka sprø som et knekkebrød sånn jeg holdt på. Men jeg tipper flere kjenner seg igjen i følelsen av å miste bakkekontakten når man virkelig ønsker seg noe. Er det ikke dette man for eksempel gjør når man blir hodestups forelska? Eller når man står på plantasjen og med vill entusiasme forsøker å overbevise dama om at den aller største gassgrillen med integrert kjøleskap til 59 000 kroner passer PERFEKT på den ti kvadratmeter store terassen? (Ja, den var ment til dere mannlige mennene som smugleser.)

Ikke at jeg sammenligner det å ønske seg barn med det å ønske seg en grill (bare litt). Men i bunn og grunn handler det jo om det samme eller hva? Man blir blind av kjærlighet. All fornuft til side. Blind av det man så gjerne VIL ha.