Sprekkeklar

For to år siden på denne tiden, i den magiske måneden desember – hadde jeg min første abort. På julaften måtte jeg ta piller for å kvitte meg med det døde fosteret som ikke ville forlate kroppen min. Det var en mørk jul.
I fjor, etter et forferdelig hardt år med nye forsøk, trodde vi at vi skulle gå julen i møte med et nytt mirakel i magen. Men før julemåneden begynte for fullt viste det seg at den lille spiren hadde satt seg på egglederen min istedenfor i livmor, og jula ble istedet preget av å komme seg etter en operasjon som førte til enda en graviditet og et organ mindre. Nok en mørk jul.

Den 24 desember 2015 ble denne artikkelen publisert om veien vår til å bli foreldre. Jeg husker jeg lå i nattemørket etter å ha tilbragt en hel julaften med et påklistret smil som skjulte tomheten jeg følte på, og leste artikkelen med tårevåte øyne. Plutselig føltes det som om «alle» visste at vi aldri kom til å bli foreldre. For jeg hadde virkelig begynt å gi opp. Jeg bare turte ikke å si det til noen. Enda.

Tenk så mye ting kan forandre seg på et år. Tenk så snodig det er at nøyaktig et år etter at denne artikkelen kom ut, nøyaktig to år etter den aller første aborten, så har jeg termin. 24 desember 2016. Selv om jeg nå sitter med tidenes kul på magen (for jada, den er der fremdeles) har jeg fortsatt vanskelig for å tro det. Tenk at jula igjen kunne bli magisk.

Tidenes julekalender! Bilde tatt i uke 37 

Jeg er i skrivende stund offisielt sprekkeklar. Jeg er i uke 39 (38+5) og har, for å være ærlig, trodd i en uke at jeg kom til å føde. Grunnen til det er noe så fint som modningsfase. Den hadde jeg undervurdert, må jeg innrømme. Noen merker knapt til denne fasen, eller simpelthen hopper over den. For de fleste varer den kanskje i noen timer, eller et døgn. Men for meg har den nå altså vart i en uke. Vi snakker gjensyn med gravidekvalme 24/7, vi snakker ca 15 dobesøk hver dag, vi snakker maks 3 timer søvn hver natt på grunn av menssmerter og modningsrier som kommer – også går igjen. Det er langt fra uutholdelig, men det tapper krefter litt etter litt. Jeg blir nemlig litt småurolig når jeg føler jeg må «tolke» kroppens signaler om fødselen er i startfasen. Jeg er veldig klar over at det sjelden er tvil om det altså, men grunnen til min uro er at jeg snodig nok har et sterkt ønske om å føde på sykehuset fremfor badegulvet hjemme. I min familie er nemlig styrtfødsler en gjenganger, noe som ofte er arvelig. Og da snakker vi om fødsler som går så fort at man knapt rekker frem til sykehuset. Derfor blir jeg litt på tuppa når jeg stadig tenker NÅ BEGYNNER DET! For så å føle meg lurt og litt snurt.
Det er en stor trøst at babyen tross alt kommer ut tilslutt uansett, på enten den ene eller den andre måten. Det kommer man jo liksom ikke unna. Så jeg tåler fint at han er en liten rakker som lurer meg gang på gang, med vissheten i at uansett veldig snart er han her i armene våre. Å for en lykke!

Jeg tenker stadig på dere som går nok en mørk jul i møte. Dere som går i lekebutikker med et tomt blikk og i nyfødthyllene på lindex med tidenes klump i halsen på jakt etter de perfekte gavene til alle barna i deres liv. Alle de barna som ikke er deres. Jeg kjenner smerten deres i brystet, for den har lenge også tilhørt meg.

For et par uker siden fikk jeg en anonym gave i posten fra en av dere lesere. En perfekt liten blå sparkebukse, og et par hjemmestrikka babyvotter med en enkel lapp til: «Takk for at du deler».

Ikke bare var det omtanken, gavmildheten og overraskelsen som rørte meg. Men tanken på hva dette kan ha kostet deg. Ikke i penger, men i det som er mye mer dyrebart: av krefter, av mot. Av sårhet og av kjærlighet. For det å gå inn i en barnebutikk og kjøpe en perfekt liten blå sparkebukse, det å sitte timesvis og strikke nydelige myke babyvotter til en baby som ikke er din – når alt du ønsker er at den var det.. Det kan være forferdelig vondt. Det vet jeg alt om. Så tusen hjertelig takk kjære deg, for kjærligheten som lå i den gaven. Og tusen takk til alle dere andre som også sender meg og oss kjærlighet i alle andre former – myke ord, fine meldinger og kommentarer. Jeg skal aldri slutte å sette pris på hva det koster dere.

❤

 

87,1%

Nå er jeg i uke 35 og jeg er offisielt høygravid! Det er kun litt over en måned igjen til termin og jeg opplever det som om tiden går fort og sakte på samme tid. På en måte kan jeg ikke vente til han ankommer, på en annen side nyter jeg hvert øyeblikk jeg kan gå gravid.

Formen har vært litt varierende en stund. Noen dager gjør bekkenløsningen meg nærmest ubevegelig, mens andre dager er jeg fin. Blodtrykket mitt har kranglet over en periode, med å plutselig bli skyhøyt, for så å gi meg ordentlige blodtrykksfall og besvimelsestendenser. Kynnere og nedpress gjør at det føles som om han ikke sjelden er på god vei ut. Magesmertene kommer og går, men alt i alt føler jeg meg ganske fin så lenge jeg tar livet med ro. Og det gjør jeg nå. Lader batteriene. Lar meg selv sove når jeg er trøtt, spise når jeg er sulten og gjøre hyggelige ting når jeg har energi.

De små bodyene er vasket, de bittesmå strømpebuksene er brettet, barnerommet er klart, bilsetet er koblet opp i bilen, sengetøy er kjøpt inn og stellekommoden er full av bleier. Så merkelig det er at et så lite menneske, som ikke engang er her enda, er her likefullt så levende!

 

Noen ganger blir jeg slått i bakken av redsel. Mørke tanker om alt som kan gå galt, over alt jeg kan risikere å miste, nærmest lammer meg. Har magen sluttet å vokse? Har jeg for lite fostervann? Tenk om morkaka svikter? Er han ikke litt vel stille i dag? Har det lille hjertet plutselig sluttet å slå?

Livredd er jeg for å ta denne lykken for gitt. Livredd er jeg for å føle meg helt rolig. For denne tiden, dette svangerskapet har gjort meg mer lykkelig enn jeg noengang kan huske å ha vært. Tenk da om plutselig alt forsvinner? Tenk om han blir revet vekk fra oss, revet ut av armene mine, nå som jeg nærmest kan se og kjenne den varme kroppen hans foran meg?

Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg vet disse tankene blir borte den dagen jeg faktisk sitter med han i armene mine. Den dagen jeg kan se han åpne øynene sine, jeg kan kjenne hjertet hans slå og jeg kan høre han puste. Men i stedet vet jeg at disse tankene mest sannsynlig kommer til å forfølge meg hele livet. For heretter vil jeg alltid være en mamma. Med alle de instinkter, tanker og følelser det innebærer. Det er skremmende. Og veldig, veldig fint. For alt annet mister sin betydning, liksom. Det eneste jeg vil er at denne lille bylten som nå slår kollbøtte inne i magen min skal kunne fortsette å slå kollbøtte gjennom hele livet. Han skal puste, han skal smile, han skal se. Han skal falle, han skal reise seg, han skal gråte, han skal klemme.

Jeg lar ikke de mørke tankene ta overhånd. Da hadde jeg jo blitt et vrak. Men jeg lar de få litt plass av og til, kontrollert, i bare noen minutter. For det å kjenne på at man har noe å miste, er ikke bare negativt. Jeg tror det gjør deg littegranne mer takknemlig. Tenk så heldig man er som har noe så verdifullt å miste som aldri egentlig kan bli erstattet?

 

Nærmer seg

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

–Marit Tusvik-

❤

Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

 

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Følelser vs fakta

Edit:

Dette innlegget har ligget klart siden torsdag, og på fredag skulle det postes. Men så fikk jeg vite at ei jeg kjenner akkurat hadde mistet babyen sin under fødsel. 
Alt annet blir så ubetydelig når sånt skjer. Ingenting gir mening. Verden raser sammen. Ord blir så små. Hva skal man si?

Jeg får lyst til å skrike når jeg hører sånt skje. Det er så hjerteskjærende meningsløst. Og det setter alt, absolutt alt annet, i perspektiv. Nok en gang blir vi påmint hvor viktig det er å være takknemlig for det vi har. Nok en gang blir vi påmint viktigheten av å ikke ta noe for gitt. Det kunne skjedd hvem som helst av oss, det kan skje hvem som helst av oss. Med et vindpust kan det du elsker høyest i denne verden bli revet vekk fra deg. 

Jeg synes det var vanskelig å skulle poste et innlegg om kjønnet på babyen vår etter å ha fått en slik beskjed. Men selv om man blir påvirket, og selv om man blir redd, så kan man ikke la sin egen verden rase til tross for at man vet at noen andres verden har gått i knas. Det vil ikke hjelpe noen. Alt man kan gjøre er å være ydmyk, takknemlig og å være en søster i sorgen. 

Jeg har grått noen tårer i helgen for noen som har grått seg tom. De er ikke mine tårer, men om jeg så bare i et øyeblikk kan bære litt av en umenneskelig tung ryggsekk så gjør jeg det. Det er tross alt hva søsterskap handler om. 

***************************

 

 

Helt fra vi så bilde av dette, lille frøet:

…som kunne og skulle bli alt vi noengang har drømt om da det ble tilbakeført i magen min for å vokse seg til å bli et lite menneske, var vi helt sikre på hva slags kjønn det skulle bli. Eller, JEG var helt sikker. Mannen litt mer usikker, men ble kanskje mer og mer overbevist av min «følelse» rundt det hele.

La meg bare si det i klartekst; det har aldri vært sånn at jeg har hatt noen preferanser rundt kjønn, når man har slitt så lenge med å få barn lar man seg ikke selv tenke slike tanker en gang. Men, jeg hadde bare en så utrolig sterk følelse. Helt umulig å forklare, høres sikkert helt latterlig ut for de aller fleste, men sånn var det bare. I alle mine tanker og alle mine drømmer helt fra jeg ble gravid så jeg for meg dette barnet. Jeg så for meg fødselen, og at den lille ble løftet opp på brystet mitt. Jeg så for meg hvordan h*n så ut, våkenetter og trilleturer, julaftener og bursdager. Og i alle disse drømmene var dette lille barnet en jente. Jeg smittet nok de rundt meg litt også, uten at jeg mente å gjøre det, for de aller fleste rundt oss sa seg tidlig «enig» i følelsen av hva som skjulte seg der inne.

Merkelig hvordan man kan lure seg selv. For da vi så den lille tissefanten på ultralyd, som ikke lenger ga noen tvil om hva slags kjønn dette lille mennesket var, så ble jeg faktisk helt sjokkert. Sjokkert! Er ikke det det dummeste du noengang har hørt? Sjokkert av at følelsen min ble slått ut av vitenskapen, av fakta. Det går jo ikke an, tenker kanskje du. Men sånn var det altså. Dumt som det var. For imens alle mine intuisjoner har skreket til meg at det skulle bli en jente, har en fantastisk liten gutt vokst seg frem der inne i magen.

En gutt! Så utrolig og så uvirkelig atte hjælp! Vi er så heldige, og vi er så lykkelige.

Ordet takknemlighet har fått en dypere betydning enn noen gang ❤

 

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

 

Preggofellesskapet

Nå er jeg i deilige uke 17, faktisk snart 18! Den lille der inne er nå ca 16 cm lang og veier ca 120 gram. Omtrent på størrelse med en appelsin. Tenk på det da du.

Det at ordet «gravid» har blitt større enn ordet «abort» i ordskyen til høyre for dette innlegget gjør meg så takknemlig og ydmyk. For før var jeg hun som aborterte hele tida, hun som folk ikke turte å spørre om hvordan hadde det fordi de var redd for å tråkke meg på tærne med tidenes største elefantfot. Men nå kan jeg med hånden på hjertet, med smil i øya og med rak rygg si: «Jeg har det bra.» Og så deilig det er å kunne mene det sånn skikkelig.

Babybump uke 17. (Vennligst overse baderomsstæsjet i bakgrunnen)

Kanskje er det fordi jeg en god stund trodde dette aldri kom til å skje meg at jeg blir så glad av dette. Men jeg velger å påstå at jeg tror mange virkelig tar dette for gitt. Jeg synes liksom ikke at folk er så euforiske når de er gravide, jeg. Eller er det bare fordi jeg ikke har sett det, eller fordi de i de senere åra har skjult det for meg?
Kanskje.

Misforstå meg rett, det er ikke bare rosa skyer og rosedans, dette her. Og noen har det jo virkelig helt jævlig i graviditeten. Det er mye som skjer i kroppen, og det er en god del ubehag og rare følelser som oppstår som man aldri har kjent på før. For eksempel har jeg, såklart med tidspunkt etter læreboka, begynt å få bekkenløsning. På baksiden av bekkenet, i den ene hoften og setet, har jeg egentlig hatt det til og fra i ganske mange uker allerede. Hver gang jeg stod eller gikk eller satt for lenge (for eksempel var ikke roadtrip x3 til sørlandet i ferien en veldig god idè) så låste den ene siden av bekkenet mitt seg så jeg ikke kunne gå uten å dra den ene foten etter den andre. Men ettersom jeg er så vant til at det er så mange abnormaliteter i denne skranglekassa av en kropp tok det litt tid før jeg innså at dette faktisk var pga en oppblomstrende graviditet. Men når det begynte foran,noe det nylig gjorde, så var jeg ikke så mye i tvil lenger. Men makan til rar følelse altså! Det er som om noen tidvis har slått deg hardt med en stekepanne på der du vet, og som om nedre del av kroppen tror den er i ferd med å sages i to. Merkelige greier.
Så jeg ringte mamma. «Jeg husker jeg hadde vaskekosten ved siden av meg i senga sånn at jeg kunne bruke den som stokk når jeg skulle komme meg ut og inn av senga.» Sa hun.
«Ja, det var ingen dum idè.» Sa jeg. Og vips hadde vi liksom bonda litt over et vondt bekken.

For det er liksom et slags felleskap i det å gå gravid som man naturligvis ikke er en del av når man er en av de som aborterer hele tida. Da tør ikke folk helt å slippe deg inn ettersom du på en måte allerede står klar med en returbillett i hånda. Men når man først har blitt en del av dette fellesskapet, så er det ganske så fint altså. Man har da alltid noe å snakke om med alle de som har fått barn. Og det er plutselig veldig lett og naturlig å bonde over hvilken mammabukse som er best eller hvor mange uker de var kvalme før det endelig ga seg. Velmenende råd, tanker og ideèr blir kasta etter deg som en skikkelig haglskur i sommerferien. Og jeg tar de alle med et smil. For endelig er jeg en av de som folk føler de kan snakke med om reisen til å bli mamma.
Og det kommer jeg aldri til å ta for gitt.

4 måneder

Plutselig er livet så annerledes. Kroppen bærer på et dobbelt sett av organer; to hjerter, to hjerner, fire lunger. To hjerter som slår i utakt, men likevel helt avhengig av hverandre.
Er det ikke sprøtt å tenke på?  Og det er kanskje det mest fantastiske jeg noengang kommer til å gjennomgå. Klarer jeg å la det synke inn hva som egentlig skjer? Klarer jeg å nyte det til det fulle?

Er det ikke utrolig hvordan kroppen bare vet hva som skal skje? Det er ikke jeg som bestemmer over kroppen lenger. Det er kroppen som bestemmer over meg. Eller, rettere sagt, den lille kroppen bestemmer over den store. Den bestemmer at blodsukkeret er altfor lavt om morgenen til å i det hele tatt tenke tanken om å hoppe over frokosten. Og jeg som hater frokost som pesten; valget er ikke mitt lenger. Den bestemmer at brystene skal vokse og klargjøre seg for å få en helt annen funksjon enn de noengang tidligere har hatt; de skal bli en matstasjon. Den bestemmer at jeg trenger mer søvn enn vanlig, og at jeg må spise lite og ofte for ikke å bli svimmel og uvel. Den bestemmer at magen skal vokse, og at fordøyelsen skal gå sakte for å sikre seg at den får i seg alle næringsstoffene den trenger. Den bestemmer at leddbåndene i bekkenet blir mykere for å kunne lettere få plass til å komme seg ut når den lille kroppen føler seg klar for det.

Det jeg kanskje har vært aller mest redd for gjennom denne prosessen er å ikke føle ordentlig glede over svangerskapet. Jeg har vært redd for at nettopp redselen, bekymringene over at noe skulle gå galt skulle overskygge gleden over at vi endelig lykkes.  For tenk om jeg plutselig satt i denne situasjonen, med alt jeg noengang har drømt om – også er jeg ikke glad?

Heldigvis er det ikke sånn for meg. Men sånn kan det nok være for noen. For man kan ikke forvente at alt man har gjennomgått bare forsvinner med vinden den dagen lykken snur. Det forandrer deg. Og det er helt ok.

Men inni meg vokser lykken i takt med det lille mennesket. Og det lille mennesket er nå hele 14 centimeter langt! Faktisk på størrelse med en litt stor avocado. Den lille, store avocadoen spreller der inne som bare det, slår kollbøtte, sutter på tommelen, sparker og bokser. Men dessverre kjenner jeg ingenting til det enda. På forrige ultralyd kunne vi se at morkaken ligger foran på magen hos meg, og den vil da fungere som en støtdemper for babyen. Det kan derfor ta litt lenger tid enn vanlig før jeg kjenner liv. Faktisk lå morkaken også litt langt ned, altså delvis sperrende for fødselskanalen. Forhåpentligvis trekker den seg opp i takt med at livmoren vokser, men frem til da må jeg være litt ekstra forsiktig med løft og lignende, da den er mer utsatt for å løsne når den ligger slik til.

Vi nyter å ta inn over oss at vi nå skal bli foreldre og elsker å planlegge og drømme om det som skal komme. Magen har begynt å bli litt tydeligere, og selv om det er litt vanskelig å kle seg så jeg faktisk ikke bare ser tjukk ut – så nyter jeg det også 😉

 

 

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Den magiske grensen

Det har virkelig begynt å synke inn nå, at alt faktisk ser ut til å gå bra denne gangen. Hvem skulle tro at jeg kunne si det etter denne lange og tunge reisen? Det er merkelig å tenke på hvor fort lykken kan snu, selv om veien har vært lang og tidvis forferdelig tung å gå. Men så plutselig dukker sola frem når du akkurat har blitt vant til regnet, med et splætt har gummistøvelen løsna fra gjørma du trodde du aldri skulle komme deg ut av, og vips kjenner du en lykkefølelse du hadde glemt hvordan føltes.

Jeg har stadig fått påminnelser fra andre om at dette kunne skje. Dere er mange som har skrevet til meg, fortalt historier om hvordan dere hadde gitt opp, mistet alt håp- all mot- nesten all forstand. Men så. Plutselig. Helt ut av det blå, som et siste nødskrik. Kom sola.

Jeg trengte disse påminnelsene. Men selv om de ga meg et håp, så føltes det liksom så fjernt likevel. Det å skulle se for seg at alt faktisk kan gå bra, for oss, var vanskelig. Tidvis helt umulig. «Dere må ikke gi opp.» Var ordene de aller fleste sa. For å trøste, for å motivere, fordi man ikke vet hva man skal si. Og jeg svarte «Nei, det skal vi ikke.» Og smilte strålende. Men noen ganger var det løgn. Inni meg hadde jeg egentlig allerede begynt å gi opp. Litt, noen dager. Andre dager, helt. Men det føltes så svakt å si, så svakt å føle at jeg ikke ville innrømme det. Nesten ikke for meg selv en gang.

Denne reisen (som er langt ifra over) har lært meg så utrolig mye. Om hva man egentlig vil her i livet. Om hva som er viktig. Om hva som er uviktig. Om tålmodighet. Om styrke. Om helse, og om sin egen vilje. Jeg er ikke den samme Bente-Lill som jeg var da vi begynte denne reisen. Og jeg kan bare håpe at det er til det bedre.

Den lille bønna (som nå absolutt ikke ser ut som en bønne lenger) er nå på størrelse med en plomme. Jeg er nå i svangerskapsuke 12, og på lørdag går jeg inn i uke 13. For dere som har vært gravide, eller har et sterkt ønske om å bli, så vet dere at dette er den magiske grensen man så sterkt drømmer om å krysse. Da risikoen for abort anses som minimal, og fosteret er fullt utviklet til tross for sin lille størrelse. Jeg vet så altfor godt at det fortsatt kan skje mye, men det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Nå skal det nytes for det fulle at vi skal bli foreldre. Og symbolsk nok er terminen på selveste julaften ❤

Å ta feil

Den siste uka har uroen funnet meg. Helt ut av det blå kom den. Som en stor, stygg mørk skygge som la seg over alt jeg tenkte, gjorde eller sa. Som å være Harry Potter med den grusomme følelsen av at Voldemort jakter på deg. Som å ha styggen på ryggen.

For hver gang jeg sa hvor langt jeg var på vei, for hver gang jeg lot håndflaten tankeløst stryke over den hovne magen og for hver gang jeg tok multivitamin for gravide var den der. Skyggen som fortalte meg at dette ikke var sant, neste gang du er på toalettet aborterer du, det er allerede dødt i magen, det er en ny missed abortion. Mannen var på jobbreise og istedet for  å hilse han velkommen hjem med et smil hulket jeg i fanget hans. Uvitende hadde jeg dyrket frykten alene. Svelget den unna, men like fullt var den der. Og den spiste opp lykken, bit for bit.

bilde fra «livet blandt dyrene» google.com.

Så en tekstmelding til gynekologen. «Kom på mandag klokken tolv du», var svaret. Den beste legen i verden med tidenes varmeste blikk.

Om natten drømte jeg at jeg fødte en jente. Jeg gråt noen tårer på badet før jeg sminket meg. Skalv så på hendene at jeg fikk maskara i panna. Og jeg som er den roligste jenta jeg vet om, er det ikke forferdelig hvordan man kan torturere seg selv?

«Hvordan går det med deg?» så var han der, gynekologen med de varme øynene. «Jeg er nervøs», smilte jeg. Tidenes underdrivelse. Han kunne nok se den dårlig skjulte engstelsen i blikket mitt og sa rolig; «dette kommer til å gå bra». Og så, stillhet. Klikk, klikk, klikk på ultralydapparatet. Jeg lette og lette med øynene i det som føltes som minutter, timer, dager.

Det er ingenting der, sa uroen. Det er en ny missed abortion, og nå må du legges inn for utskrapning av det lille, døde fosteret, sa Voldemort.  Dett var dett, sa styggen på ryggen.

Men så, plutselig, var det der. Alt vi noensinne har drømt om. En liten miniatyrbaby, med bittesmå armer og føtter som sprellet så godt de bare kunne. Og et fantastisk, lite hjerte, som slo for oss alle. På et øyeblikk forsvant uroen, voldemort og styggen på ryggen. Istedet ble jeg fylt av en lykke på størrelse med Afrika. «Tror du det går bra nå?» spurte jeg legen. «Det er jeg helt trygg på at det gjør» smilte han tilbake.

Så feil kan man ta. Så slem kan man være, med seg selv.

Fine, lille babyen vår. Der var du.
Selvfølgelig, var du det ❤

10+2, altså i uke 11.  3,8 cm liten mini, og alt så perfekt som det kan være ❤ 

 

 

Å finne roen

Kjære fine, flotte, tålmodige lesere. Så rørt jeg blir av å stadig få kommentarer tikkende inn, og å se på statistikken at så mange titter innom hver dag. Dere skal vite at jeg tenker på dere, og setter stor pris på tålmodigheten selv om jeg har vært litt fraværende.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljene til hvorfor det har vært lite oppdateringer her inne, og jeg håper dere ikke har trodd min stillhet har betydd noe galt. Kort fortalt har det vært på grunn av en influensa som slo meg ut, deretter et utdrikningslag jeg skulle planlegge, og en kvalme som har tatt bort de timene jeg vanligvis kunne hatt energi til å skrive. Så sånn ble det bare. Men nå er jeg tilbake, jeg lover 🙂

Men, det dere også skal vite er at alt (bank i bordet) faktisk ser ut til å gå bra! I dag er jeg 9+1, hvilket vil si at jeg er i den tiende uken. Tenk det da? Uke ti! Dere synes kanskje tiden har gått veldig fort, eller hva? Men det kan jeg love dere at sånn har det ikke føltes for meg. Ikke fordi noe har vært galt, men fordi jeg er utålmodig etter å komme over i den «trygge» sonen, altså etter uke 12, hvor abortsjansen regnes som minimal.

Den lille bønna er nå på størrelse med en drue, og det jeg merker aller mest av den er at den lar meg gjennomgå hver morgen med heftig kvalme og tidvis oppkast. Så ritzkjeksen har blitt min trofaste venn, og stort sett så går kvalmen over litt utpå dagen.Selv om det er veldig ubehagelig, synes jeg det er beroligende å kjenne et tydelig tegn på hva som skjer i kroppen. Så jeg klager ikke (okei, litt da), og hvis jeg er slik som gjennomsnittet så går nok kvalmen over om et par uker eller tre. Ellers kan jeg kjenne at buksene strammer godt om magen nå, mest fordi magen er oppblåst og hoven over hele. Frem til uke 11 skal jeg fortsette på progesteronstøtte tre ganger daglig i tillegg til blodfortynnende i form av albyl-e, og førstnevnte kan nok være like mye skyld i oppblåstheten som selve graviditeten.

Jeg tar meg i å sette meg delmål for å finne roen. Først var det å se hjerteaktivitet, deretter var det å komme over uke 8 (som er rekord for hvor langt vi har kommet før), og nå er neste mål ultralyd i uke 11/12. Jeg håper, med alle hårstrå, at alt går bra frem til da, og at jeg kanskje til og med etter det klarer å finne total ro? Det hadde vært fint, men det er også kanskje for mye å be om.

Mannen derimot, er roligheten selv. Han har fra vi så et lite bøllefrø på skjermen i Danmark vært overbevist om at dette kommer til å gå bra. Og selv om mine følelser er en god blanding av ro og uro rundt det hele, så har jeg faktisk hatt en større del av ro dette svangerskapet enn jeg har hatt de andre gangene. Han er så fin, mannen, aldri har jeg sett noen som vil bli pappa så mye som han. Men, så er jo det gjerne noe folk ikke snakker om heller, så det er nok flere enn vi vet om i hans sko. For selv om dette ikke er noe «man snakker om» som kvinne, er det i hvertfall ikke noe man skal snakke om som mann. Sånn burde det ikke være folkens. Det kan vi vel alle være enig om.

<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤