Tro,håp og kjærlighet

I dag er jeg 6+2, hvilket vil si at jeg er i min syvende uke. For hver dag som går øker optimismen og godfølelsen, og jeg tør nå å si at jeg faktisk tror det kommer til å gå bra denne gangen! Noe som jo egentlig er ganske så skummelt å si, når all erfaring tilsier at drømmen igjen vil bli knust. Iblant river magesmerter meg til et panikkfullt sted, og jeg tenker det værste. Men stort sett bare for et øyeblikk, før jeg rister det av meg og de gode tankene fyller hodet igjen. Smertene er jo bare mine vanlige endometrioseplager, og jeg vet jo at jeg må regne med at de så absolutt er tilstede nå som jeg ikke kan bruke noe smertestillende for å dempe de.
Men alt i alt kjenner jeg på en stor ro som jeg ikke har kjent på i de andre graviditetene, og jeg håper og tror at det er det beste tegnet av de alle. Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette jo tross alt er det mest naturlige i verden, folk driver jo med dette hele tida. Men, du vet, vi har jo ikke akkurat hatt oddsene med oss tidligere.

Om jeg har noen symptomer? Vel, jeg har allerede måtte investert i nye bh`er og den supersunne maten har i stor grad blitt erstattet av.. Ritz kjeks. Kvalmen har kommet over meg som en flodbølge, spesielt på dagtid, og det er ikke veldig lett å spise sunt når det meste gjør meg grønn i trynet. Men, jeg har lært at det eneste som hjelper er å tvinge seg til å spise litt uansett, og er igang med å avdekke hva som går ned og hva som får meg til å ville få alt opp igjen. Egentlig er det et litt betryggende tegn, synes jeg, og har ikke veldig imot at det er sånn. Forhåpentligvis betyr det at alt fortsatt går som det skal med lille bøllefrø der inne, og så lenge det gjør det tar jeg imot alle symptomer med vidåpne armer!

Det er jo å bryte alle «regler» å fortelle verden om en graviditet så tidlig, men som jeg har fortalt tidligere ville det jo vært lite poeng i å dele denne reisen ut av barnløsheten om man ikke skulle dele en graviditet. Om det går bra, så vet jeg at vi har en stor heiagjeng rundt om i vårt langstrakte land som klapper i hendene av glede for oss. Og går det dårlig, nok en gang, så vet jeg av erfaring at den samme heiagjengen er der for å vise sin støtte og gjør det de kan for å booste motivasjonen vår til nok en kamp. Det er noe som heter delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Og det har jeg lært meg at stemmer. Hvertfall for oss.

Det er så deilig å tro at det går bra! Og jeg vet det er mange rundt oss som deler godfølelsen. I nattemørket snakker vi drømmende om babynavn, og bestemor på 90 år i Mandal sitter klar med strikkepinnene for å begynne på babyklær. Om en uke skal vi på ultralyd, og forhåpentligvis får vi se et lite hjerte som slår for oss alle ❤

Bøllefrø

Tenk at jeg er gravid igjen da dere?
Det begynner å synke inn nå. Men samtidig holder jeg en fotball mellom faktum og følelser enda kjenner jeg. Denne lykkelige veien har vi jo vært på tre ganger før, også har det gått galt. Alt man sitter igjen med da er håpet om at det ikke skal gå galt igjen, og frykten om at det kanskje gjør det. Men samtidig er livet for kort til å gå å være redd, og det er jo tross alt dette som er MÅLET med alt dette hormonhelvetet jeg lar kroppen gå gjennom gang på gang. Så det er jo på tide å begynne å nyte det, selv om man er redd for at det hvert øyeblikk skal bli revet vekk fra oss igjen.

I dag har jeg vært på kontroll på sykehuset. De siste dagene har jeg nemlig fått økende smerter i magen, spesielt når jeg står, går og bøyer meg ned. Det har nesten kjent ut som om eggstokkene vrir seg når jeg er i bevegelse, og jeg har derfor vært ganske så sikker på at dette er overstimulering som jeg har hatt en mild grad av hele veien. Ved overstimuleringssyndrom vokser eggstokkene litt ute av kontroll, og det siver ut væske fra blodårene og ut i bukhulen. Det er jo veldig typisk at symptomene forverres når man først har blitt gravid, så jeg var jo absolutt forberedt, og egentlig ikke særlig urolig for det. Men, jeg lovte å gi beskjed til klinikken om symptomene forverret seg, og vips hadde jeg kontroll på sykehuset dagen etter. Og det var altså i dag.

Jeg kan ikke få fullrost nok den oppfølgingen som vi har fått gjennom klinikken altså, det er virkelig helt fantastisk. Det er som om jeg er den eneste pasienten de har, og den følelsen tror jeg de fleste sitter igjen med etter å ha vært hos de. Med mobilnummeret til gynekologen som følger meg opp her hjemme, er han aldri lenger enn en sms unna. Snakk om engasjement!

På ultralyden i dag kunne vi se at det var en del væske rundt i bukhulen, som gjør pusten litt tung og forårsaker smertene i magen. Eggstokkene var på 6×4 cm, noe som er stort, men mest sannsynlig i bedring. Og midt imellom alt dette kunne vi se en bitteliten klarning i livmora, der embryoet har implantert seg. Jeg ble både overrasket og veldig lettet, da jeg ikke trodde man kunne se noe som helst så tidlig. Men gud så godt det var å se at det lille bøllefrøet denne gangen har satt seg på riktig sted!

Tenk om det kanskje kan gå bra denne gangen? Tenk om vi får oss et lite julemirakel, tidenes beste julegave?

Snart, skal jeg velge å tro på det ❤

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

Livets første øyeblikk

Frem til den siste uken har jeg hatt lite symptomer, bortsett fra mine vanlige magesmerter, og selv om jeg har forsøkt å ikke legge noe i det så har det uroet meg litt. Tanken på at det kanskje har stoppet opp der inne med en ny MA har jeg forsøkt å riste av meg, med varierende hell.

Men den siste uken har kroppen virkelig fått meg på andre tanker! Makan til kvalme har jeg aldri opplevd i mitt liv – det er nesten så det er på kanten til komisk, da jeg plutselig kjenner meg igjen i alle de gravide grønnfjesene man har sett på amerikanske filmer opp gjennom tidene. Planen om å spise ekstra sunt er ikke like lett å holde vedlike når det aller meste gjør meg grønn i trynet bare av tanken på det.

Men, kvalme eller ei – etterhvert som dagene går virker det som om endometriosesmertene blir mindre – noe som er ekstremt lettende! Jeg får fortsatt periodevis smertetak hvis jeg pusher meg, men alt i alt så er det veldig lenge siden jeg har hatt så lite magesmerter som nå. Noe som gir meg enda litt ekstra håp om at ting ser lysere ut denne gangen.

På denne tiden ved forrige graviditet hadde vi allerede vært på to ultralyder, og var knust over uvitenheten om hvordan alt kom til å gå. Jeg hadde som mål denne gangen at nesten uansett hvor mye smerter jeg hadde, skulle jeg prøve å slå meg til ro med at dette var endometrioserelatert, og forsøke å unngå så tidlig ultralyd som sist. Den emosjonelle berg og dalbanen de ukentlige ultralydene jeg måtte på sist gjorde meg virkelig helt utmattet, og jeg ville gjøre alt for å unngå den samme opplevelsen igjen. Heldigvis ser det ut som om vi unngår den samme karusellen denne gangen, da det nå er kun 8 dager igjen til den avtalte ultralyden.

Vi begynner begge å kjenne på tryggheten og det store håpet om at kanskje alt kommer til å gå bra denne gangen, noe som skremmer meg litt. Det er jo fortsatt så tidlig, men likevel roper magefølelsen min at jeg skal slappe av – og da gjør jeg faktisk det. Plutselig tar jeg meg i å fordype meg i graviditetsapper, diverse forum og dagdrømming om at lykken endelig skal snu.

Mens jeg overhøvlet det store internettet etter alt det har å tilby om graviditet og baby, kom jeg over en video som tok nesten pusten av meg. Ta deg tid til å se noen minutter av livets magi. Det er så fantastisk å få et lite inblikk i hva som foregår inne i kroppen akkurat nå. Og vet du hva – det gjør kvalmen så innmari verdt det! 😉

Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!

 

All I want for christmas

is you.

Plutselig fikk denne julesangen en helt ny betydning for meg. Jula som skulle bli så fin, etter en humpete førjulstid med masse smerter, dårlig samvittighet, uro for at ting skulle gå dårlig, usikre dager og nerver i helspenn. Så slo det lille hjertet, og roen senket seg.

Til nå.

På fredag var vi på ultralyd igjen, den vi i utgangspunktet var satt opp til. Den jeg vurderte å avlyse fordi vi hadde fått den bekreftelsen vi trengte før jul. Men så dro vi likevel, like mye pga en ekstra kontroll av overstimuleringen som at vi synes det hadde vært fint å få et bilde av den lille i magen.

Ultralyden var hos min vanlige gynekolog, og det tok ikke mange sekundene før vi forsto at han ikke var fornøyd. Han så ikke det han ville se, det var alt for lite. På vei ut spurte resepsjonisten med et smil: «ja, hvem ligner den mest på da? Så dere noen familielikheter?» Jeg kvalte et hikst. Mannen lo høflig mens han dro meg i hånden ut derfra. Og vi gikk med større usikkerhet enn da vi kom. Umiddelbart når bildøra slo igjen, hikstet jeg etter luft og gråt. «Det er dødt» sa jeg. Men mannen nektet å gi opp. Alt hadde jo sett fint ut bare fem dager tidligere. Han ringte Ahus. Ble satt over fra den ene til den andre, og jeg kunne høre han mellom hikstene mine: «Hun er helt knust.» «Hvordan skal vi gå jula i møte uten å vite?» Og her skal Ahus ha all ros i hele verden. De kunne bare lagt på. De kunne avvist oss tvert med at dette er ikke livsviktig, dette er ikke noe man prioriteter, det er ingenting å gjøre med det om det går galt. Men nei. Til slutt satt mannen med en av legene på tråden, og talen var klar: kom med en gang. På gynekologisk poliklinikk på Ahus har jeg nå vært flere ganger enn hos min egen lege. Og ventetiden har alltid vært lang. Nå rakk vi ikke en engang å registrere oss i resepsjonen før en kvinnelig lege kom bort til oss : «Bare bli med meg, dere.» Jeg gråt, og mannen fortalte. Legen så meg dypt inn i øynene og til tross for at jeg ikke sa et ord følte jeg meg mer sett og hørt enn noengang.

Hun mente hun så hjerteslag. Vi synes også vi så det. Men hun var enig i at det var et mindre foster enn ønsket. Etter hennes estimering hadde det ikke vokst siden forrige kontroll. Og det skal vokse mye på denne tiden. Hun trengte ikke si stort før vi forstod at vi måtte forberede oss på det verste. Igjen, var alt usikkert. Vi målte hcg, og skal komme tilbake lille julaften. Har det ikke skjedd en utvikling da, så er det mest sannsynlig en MA (missed abortion).

Vi dro hjem og jeg følte meg tommere enn noengang. En bunnløs, utrøstelig sorg skylte over meg som en flodbølge og slo pusten ut av meg. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Også gråt jeg litt til. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere så sterkt på dette, hadde jeg ikke trodd på dem. Jeg sa til mannen at jeg ville gi opp. At jeg ikke orker mer. At jeg ikke klarer denne prosessen på nytt. At det ikke er mer håp igjen. At det ikke er mer krefter igjen. At vi aldri kommer til å bli foreldre. At jeg aldri kommer til å bli mamma.

Han svarte med at det var jeg allerede. Mamma. Om det så har dødd. Så er jeg likevel mamma.

Jeg sa ingenting mer den dagen.

pinterest.com

Et julemirakel

Disse siste ukene tror jeg at jeg har vært innom alt av følelsesregister. Det har vært helt mørkt, og jeg har vært helt nede i kjelleren. Neste øyeblikk har jeg vært i skyene, full av håp og optimisme. Det har vært vanskelig å innstille seg på enten det ene eller det andre, når man rett og slett ikke vet.

Men i dag fikk vi se et lite hjerte som hoppet! Og det gikk virkelig opp for oss at det faktisk lages et lite menneske inne i kroppen min akkurat nå. Det er virkelig helt sprøtt. Ultralyden i dag viste at alt var på vei i riktig retning. Den lille reka hadde utviklet seg som den skal, og overstimuleringen med veske i bukhulen og forstørrede eggstokker er i bedring. Hurra!

Til tross for at ting fremdeles kan skje, er det utrolig deilig å endelig tillate seg selv å senke skuldrene og faktisk bare være positiv fremover. Og det fine oppi all denne usikkerheten er jo at vi har fått en unik mulighet til å følge utviklingen til det fremtidige barnet vårt helt fra det bare var en liten celle. Det er jo ganske spesielt, og gjør oss kanskje desto mer takknemlige for livets lille, men store mirakel.

Jeg må fortsatt regne med at det blir en del smerter pga endometriosen og arrvev i bukhulen, men mest sannsynlig vil dette lette i andre trimester. Og så lenge alt er bra med den lille reka, tror jeg at jeg kan tåle alt!

På fredag skal jeg på nok en ultralyd, den jeg egentlig var satt opp til fra starten av. Jeg er så takknemlig for oppfølgingen vi har fått. Herlighet så heldige vi er som har fått så mye hjelp, omtanke og støtte.
Jeg håper så inderlig at vi resten av jula kan nyte tiden med den lille voksende magen, uten at det skjer noe mer nå.

 

Lille reke

Denne uken med ventetid har vært forferdelig lang. Noen dager har vært ganske gode, med mindre smerter og da økt håp. Andre dager igjen har vært veldig smertefulle, og håpet har vært vanskelig å holde fast ved. Men i dag skulle vi endelig få svar om spiren i magen levde, og ikke minst om den satt på riktig sted.

pinterest.com

Undersøkelsen var nervepirrende. Jeg så den omsorgsfulle, nydelige legen fikk et bekymret drag over ansiktet umiddelbart når hun undersøkte magen min. Og jeg begynte å kjenne øynene fylle seg opp av tårer allerede da. «Føler du deg gravid?» spurte hun. Og før jeg rakk å tenke etter hadde allerede stemmen min svart ja. Hun smilte.

Så fulgte stillhet. Hun brukte lang tid, og jeg lot henne. Til slutt sa hun at hun så et fosteranlegg. «Men det er veldig lite.. jeg sliter med å se..» Ny stillhet. Jeg tror jeg holdt pusten, for plutselig kunne jeg kjenne at jeg gispet etter luft. Tilslutt fikk hun målt, og der i livmor kunne vi se en bitte liten reke forenelig med 6 ukers størrelse. Det lå heldigvis i livmor og ikke utenfor, og det var utvilsomt en enorm utvikling fra forrige uke! Men, hun fant ingen hjertelyd. Vanligvis kan de se hjerteaktivitet på denne tiden, men hun beroliget oss med at det ikke betyr at den ikke er der. Årsaken til at hun trodde hun ikke finne hjerteaktivitet var fordi omstendighetene i buken gjorde at det ble store skygger i livmor, noe som vanskeliggjorde ultralyden.

Både eggstokkene og vesken i bukhulen hadde nemlig vokst siden forrige uke. Eggstokkene som normalt skal være på størrelse med en mandel, var nå på 6×4 cm. Alt tydet på ovarialt hyperstimuleringssyndrom, noe som enkelt forklart betyr at kroppen har overreagert på hormonene jeg fikk under ivf behandingen. Dette fører til forstørrede eggstokker som begynner å produsere massive antall egg samtidig, slik at blodårene lekker væske inn i bukhulen. Slik vil det bli veskeansamling i bukhulen, som igjen gir smerter og sprengfølelse i magen, hevelser i kroppen, tungpusthet og i verste fall kan blodet tykne og igjen føre til blodpropp.

Fremover må jeg holde meg i ro, og drikke rikelig for å unngå videre komplikasjoner. Om en uke skal vi på ny ultralyd og kontroll av overstimuleringen. Men, nå er håpet stort om at alt skal gå bra. Jeg orker rett og slett ikke å være mer bekymret, og velger heller å KUN fokusere på det positive fremover! Og neste uke skal vi få se rekas lille hjerte ❤

Skyggen bak den enorme gleden

Det er fortsatt uvirkelig! Men vi prøver å bare nyte om dagen. Tenke positive tanker og glede oss med det lille mirakelet. ❤

Men, skåret i gleden er at jeg i en uke har hatt økende magesmerter. Jeg vet at det er normalt å «kjenne» at det er mye som skjer i magen, som følge av at livmoren vokser og strekker seg. Men dette føles galt, og smertene er i blant helt paralyserende. Det føles som mine «vanlige» endometriosesmerter, men nå føler jeg at de ikke burde være der. Nå som jeg er gravid kan jeg heller ikke bruke noe av mine vanlige smertestillende. Da kommer gleden litt i skyggen, og frykten over at noe er galt tar litt over.

Etter litt undersøkelser har jeg lest at eksperten på endometriose i Norge mener mange kvinner med denne sykdommen har mye smerter i første trimester, uten at dette betyr at noe er galt. Så jeg forsøker å fokusere på det. Men, naturlig nok kommer alle de mørke fryktene om graviditet utenfor livmor eller spontanabort snikende.

Jeg prøver å ha en jordnær innstilling til det hele, med å tenke at hvis det går galt så var det rett og slett ikke et foster som var forenlig med liv. Men når man først vet at det er et liv i magen, og at allerede fra neste uke(!) har det et bittelite, primitiv hjerte som slår, så er det vanskelig å ikke være redd for å miste det. Jeg tenker det er et naturlig instinkt, spesielt når man har ventet så lenge. Det er helt utrolig hvor fort man kan bli knyttet til noe man ikke engang kan se.

Jeg vet jo at jeg bryter alle normer med å fortelle gledelig om graviditeten veldig tidlig. Overalt kan man lese råd om å ikke fortelle nyheten før det har gått 12 uker, nettopp fordi det er tidspunktet for at risikoen for at det skal gå galt reduseres kraftig. Det skal sies at jeg har full respekt for at dette er det som føles riktig for de aller fleste. Men, nå som vi har valgt å være åpne og ærlige om hele denne prosessen, hadde det blitt rart om ikke vi skulle dele dette også. Jeg er fullt klar over at hvis noe går galt, så kan det kanskje bli ekstra tøft siden alle vet. Men det jeg har innsett etter at jeg startet denne bloggen, er at ting generelt ofte føles lettere når man deler. Min erfaring er at gledene blir ekstra store, og sorgene blir lettere å bære. Den enorme støtten vi får av dere alle betyr så mye, og det har også hjulpet mye å høre om andre i lignende situasjon. Så hvis det går galt, så forteller jeg at det har gått galt. Det kommer helt sikkert til å virke altopplsukende, knusende og forferdelig trist. Og det kommer til å prege meg. Er det ikke da greit at folk vet om det? Så blir også kanskje det lettere å sette ord på for neste mann.

Men, nå må jeg fokusere bort fra alle negative tanker og frykter. Allerede i uke 8 skal jeg på ultralyd, og jeg håper tiden til da går fort! Dette skal gå bra. Og i august skal vårt lille mirakel bli født. ❤