Hva hadde du gjort?

På badet har jeg en boks full av brukte kanyler. I begynnelsen var det bare en oppbevaringsboks jeg kastet kanylene i slik at jeg deretter kunne kaste de på en forsvarlig måte. Men så traff facinasjonen meg. Hvor full kommer den boksen til å bli? Hvor mye skal kroppen igjennom? Når skal dette ende?

Jeg husker fortsatt når jeg fikk høre om Ivf for første gang. Eller, jeg hadde jo hørt om det før, men som de fleste andre var det liksom bare et ord, en behandling, som ikke angikk meg. Men når jeg virkelig hørte om det, når en mann i hvit frakk kunne fortelle meg at det var mulig jeg måtte gjennom ivf for å kunne bli gravid. Det glemmer jeg ikke. Jeg gikk hjem og googlet, leste historier, så på youtube klipp og bilder av alle medisinene, sprøytene, og ikke minst den lange nålen som brukes til å suge ut eggene. Øynene mine fylte seg opp av tårer og jeg nektet å slå meg til med ro med at dette skulle bli meg. Jeg hadde akkurat bekreftet det kroppen hadde skreket til meg i mange år ; at jeg hadde en kronisk sykdom jeg måtte lære meg å leve med resten av mitt liv. Og som jeg ble fortalt : «man vet aldri hvordan den utvikler seg». Også dette. IVF. Nei.  Jeg hadde blitt sykepleier for å pleie de syke. Ikke for å være syk selv.

Fire år etter. To operasjoner. Fem arr på magen. Snart fire ivf forsøk. Tre aborter. Uttallige sykehusbesøk. Baderomsskuffene fulle av medisiner. Evige blå prikker på armene av gjentagende venefloner og blodprøver. 80 000 kroner fattigere. Resept på morfin i veska. En kanyleboks på badet. Og bare noen dager unna tredje runde med egguttak.

Tidene forandrer seg. Tidene forandrer deg.

Det er ikke lenger skummelt å være i denne prosessen. Det er hverdagen. Men det er slitsomt. Det er uutholdelig smertefullt. Og man kan ikke klage. Det er så mange som har det så mye verre. Jeg skal ikke dø, jeg slipper å leve i dødsangst. Jeg er bare redd for å ikke kunne leve livet mitt slik jeg ønsker. Og det er det jo mange som er. Tross alt.

Så jeg skal ikke klage. Jeg skal bøye hodet og fortsette å jobbe. Bite det i meg. Svelge unna tårene. Jobbe mot et mål, det store målet, med blod, svette og tårer. Og alle krefter jeg har. Jeg skal ikke klage. Men jeg kan si til deg som ikke går gjennom dette: Still deg selv spørsmålet om hva du selv hadde gjort hadde du vært i samme situasjon. Vær så snill og ikke ta det du har for gitt. Ikke ta hverdagene slik du kjenner de for gitt. Vær ydmyk. Vær takknemlig.
Og ikke klag du heller.

 

For livet skal vi slåss

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss.

– Wenche Myhre. 

De nye mulighetene

Den 31 desember 2014, også kalt nyttårsaften om du vil, stod jeg og mannen arm i arm ved midnatt og så etter rakettene i tåka. Vi så ikke en eneste en. Kun lydene øredøvet oss, overalt rundt oss kunne vi høre smell, pip, og skrålende latter.

Vi hadde akkurat mistet vår første spire. De siste dagene i 2014 gikk med til å abortere på baderomsgulvet. Det var en kald og brutal avslutning på det vi trodde skulle bli lykkens år.

Selv om jeg hadde grått hele dagen, denne siste dagen i året, skrapte jeg meg opp av baderomsgulvet, byttet ut pysjen med festkjolen og dro på meg et smil.

Så, noen timer etter stod vi der da, i mørket og speidet etter raketter. For vi visste de var der oppe. Rakettene. Disse nydelige transformasjonene av eksplosivt lys. Vakre lysglimt skapt av mennesker på en ellers så kald og mørk himmel.

Så vi speidet. Men tåka var for tykk. Som et ullteppe lå den over oss og vi mistet all sikt. Så var 2015 et faktum, og vi tasset hjemover i pensko og for tynne vinterkåper mens vi håpet det skulle bli bedre neste år. Vi skålte i sprudlevin og fortalte hverandre at herfra kunne det bare gå oppover.

2015, det skulle bli året med stor Å.

Men så ble det ikke det.

Det ble et drittår. Makan til hjertesmerte, sykdom, sorg og maks uflaks. Jeg har veltet meg i tanker om hvor urettferdig verden er og hvordan i alle dager man skal finne motivasjon til å fortsette denne galskapen. Men så hjelper jo ikke det heller. Tvert om vil jeg kanskje si det blir verre?

Selv om jeg har valgt å skrive om vår historie fra mitt ståsted her på en offentlig blogg, så har jeg desverre ikke valget om hvordan historien skal ende. Jeg kan ikke velge å bli gravid, å føde et velskapt barn, å bli frisk. Men heldigvis har jeg muligheten til å velge hvordan jeg ser på det. Jeg kan velge hvordan jeg lever med det. Hvordan jeg ser verden og hva slags betydning jeg ønsker å ha i denne verden.

2015 var et drittår. Men det var også et år hvor jeg lærte kroppen min å kjenne bedre enn jeg noengang trodde var mulig. Jeg lærte at styrke kommer av tunge dager. Jeg lærte at kjærligheten kan vokse seg uendelig mye sterkere for enhver dag som går. Jeg lærte at man kan bety noe for mange hvis man bare tør å fortelle sin historie. Jeg lærte at mot kommer når du må ha det. Jeg lærte at sterke relasjoner blir bygd gjennom såre øyeblikk. Jeg lærte at bagateller nå kan prelle av meg som vann på en regnjakke. Jeg lærte at det viktigste i livet er å ha folk du er glad i og som er glad i deg. Jeg lærte om takknemlighet for det man har her og nå. Jeg velger å takke for et år som har vært betydningsfylt og spennende, og jeg velger å glede meg til det nye året og alle nye erfaringer som måtte komme.

Sånn velger jeg å se på det.

Den 31 desember 2015 stod jeg og mannen sammen med gode venner på vår egen terrasse. Tåka lå som et ullteppe over oss i år også. Men i år hadde den sprekker. Gjennom tunge, grå byger kunne vi i år få se disse vakre lysglimtene skapt av mennesker på en ellers mørk og kald vinterhimmel.
Det ga håp.

Så 2015 var ikke et så verst år likevel. Men jeg håper 2016 blir bedre.

 

Og by the way har den lille bloggen i mitt hjerte nådd over 100 000 visninger. Noe som er en sabla god start på 2016 tenker nå jeg.

Avbrekk

I går hadde en av mine beste venninner babyshower. Der var ikke jeg.

Ikke fordi jeg ikke unner henne av hele mitt hjerte en fantastisk hyllest av både henne som vordende mor og det lille livet som snart blir født inn i vårt liv.

Men nettopp derfor.

Jeg hadde vært med på planlegging og arrangering av det hele. For jeg ville jo at alt skulle bli perfekt. Men for at det skulle bli perfekt måtte jeg tilslutt trekke meg selv ut.

Hadde jeg vært der hadde hun sett forbi mitt strålende glade smil og rett inn i de triste øynene mine. Hun hadde sett at jeg diskré hadde lurt meg unna på toalettet mens ingen så, for å svelge unna tårene og tankene som presset på. Og hun hadde ikke klart å stråle like mye som hun fortjener.

Egentlig hadde jeg termin kun tre uker etter henne. Og dette var noe vi skulle dele sammen.

Men i går var det hennes dag. Og den ville jeg ikke legge en demper på.

*****

Nå var det ikke sånn at jeg satt hjemme mens dette foregikk da, da hadde jeg nok ikke klart å holdt meg borte. Men vi fikk heldigvis ombooka ferien vår, den vi måtte avlyse når den siste aborten inntraff. Og nå er vi i herlige Thailand!

Jeg kjenner at det var en nødvendighet å rive seg litt bort fra verden akkurat nå, og la dagene bli fylt av andre ting enn sykehusbesøk, medisiner og babyplaner.

Nå skal vi ha full fokus på å pleie kropp,sjel og kjærlighetsliv.

Og så er jeg snart kampklar igjen.

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

En ode til kjærligheten

Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.

I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen.

Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder –  for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.

Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.

Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.

Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.

Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.

DET er mannen med stor M det!

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

This too shall pass

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.

Optimisme og ærlighet

Jeg må bare si, jeg er så utrolig rørt over denne heiagjengen dere har blitt, dere fantastiske lesere. Det betyr mye å få så mye omtanke og gode tilbakemeldinger! ❤

Etterhvert som dagene går, kjenner jeg at optimismen og troen på at dette kanskje faktisk kommer til å gå bra, stiger sakte men sikkert. Jeg kjenner en større ro i kroppen enn jeg gjorde sist, uten å egentlig vite hva det kommer av. Mannen er stødig, som han alltid er, og gjentar for meg at han har en god følelse, og at han har troa. Det hjelper.

Om litt over to uker skal vi på ultralyd på sykehuset, og det hadde vært så fantastisk om det kunne blitt en utelukkende god opplevelse denne gangen.

Uansett hva man går gjennom i livet, og uansett hvor man bor, så vil folk bry seg og folk vil snakke. Veldig ofte drevet av en god blanding mellom nysgjerrighet og uvitenhet. Flere har spurt meg etter at jeg startet dette prosjektet om jeg synes det er ubehagelig når «alle vet». Og svaret mitt på det har alltid vært nei. Tvert om, oppleves det som en lettelse. Det er vanskelig å skjule at man går gjennom noe som dette, og hvertfall når man kjemper mot en sykdom samtidig. Man mister litt seg selv for en periode, folk merker at man er annerledes, man er fraværende, og om man ikke sier noe blir kanskje resultatet at alle har sin egen teori om hva som foregår. Det positive med å stikke hull på bobla, er at det nå er jeg som sitter med kontrollen over hva andre skal få vite eller ikke om hva jeg går gjennom i denne prosessen. Og selv om jeg er veldig åpen og ærlig, er det fortsatt mye jeg ikke deler.
Det er alltid en vurderingssak hvor mye jeg skal blottlegge av mine egne følelser for å «stikke hull på bobla» om ufrivillig barnløshet som et tema. Selv om jeg har valgt å starte en blogg med en rød tråd der jeg deler veldig mye personlig, skal det handle om det som er relevant for dette temaet. Alt annet som foregår i livet holder jeg tett til brystet, og deler kun med mine nærmeste.

Det at dette er en såpass personlig blogg er også grunnen til at, til tross for at vi er to likestilte i denne prosessen, skriver jeg ut i fra mitt perspektiv. Jeg synes det er prinsipielt feil å skulle skrive om hva andre, og i denne sammenheng min mann, føler eller tenker. Det kan jo ikke jeg egentlig uttale meg om, og heller ikke offentliggjøre gjennom mine ord. For selv om vi gå gjennom en slik prosess sammen som et par, er vi to individer med hver vår historie. Jeg har valgt å dele min. Med full støttte og oppbacking av mannen ved min side. Og dere da, fantastiske støttespillere som dere er!

 

«Prosjekt baby» karusellen

Den positive nyheten er at jeg tilslutt fikk mensen tilbake 7,5 uke etter aborten. Hvilket betyr at kroppen er i rute igjen, og henger endelig med på «å, jeg var ikke gravid likevel» karusellen. Jeg skjønner godt at den ville holde fast ved følelsen av å være gravid så lenge som mulig. Klandrer den altså ikke for det.

Den negative nyheten er at Rikshospitalet hadde gitt meg feilinformasjon, og jeg må nå vente til neste mens før jeg kan begynne på medisiner til fryseforsøket. Det høres ut som en bagatell, det er jeg klar over. Men som jeg har nevnt tidligere, når man er i denne prosessen føles det som om livet rundt stopper opp og hele jorda kretser rundt prosjekt baby. Veien virker så ufattelig lang, og denne ventetiden fra aborten har vært som et vondt år. Også må man vente enda en måned. 30 dager.
Noe som jo egentlig hadde vært helt greit hvis jeg hadde visst det fra starten av. Men jeg fikk altså først beskjed om at jeg kunne hoppe rett i det, før de forstod at de hadde gjort en feil og trakk det tilbake. Jeg ble bitter, lei meg og egentlig ganske forbanna.

Så, etter en stund hvor jeg syntes forferdelig synd på meg selv, må man tvinge seg selv til å endre fokus igjen.
Og det er ikke gjort på et blunk, det skal jeg bare si deg. Men er det noe man lærer i denne prosessen så er det at man må desverre bare prøve å henge med og holde seg fast i denne evige emosjonelle berg og dalbanen av et liv.

Jeg har fått flere spørsmål fra dere kjære lesere som er midt oppe i, har vært i, eller skal inn i dette eller en lignende prosess. Og det som går igjen er spørsmålene om hvordan vi holder troen oppe, humøret oppe og fokuset på rett spor.
Og til tross for at jeg kunne ønske at jeg hadde en 1-2-3 oppskrift på det, så må jeg nok skuffe dere der. Som dere ser på bildet over, og en del av de andre emosjonelle utbruddene dere har vært vitne til her på bloggen, er ikke akkurat jeg noen ekspert på å holde følelsene under kontroll.

Men vet du hva? Det tror jeg er det viktigste du kan gjøre. La følelsene styre litt i dette sirkuset du er inne i nå. For det har du faktisk lov til. La det strømme på, bann, grin til du er tom for tårer, slå i veggen(anbefales å holde en pute inntil for å slippe hovne knoker), og kast happyface masken du stort sett alltid har på deg, hardt, hardt,hardt i gulvet.

Da lover jeg deg at du føler deg bedre.
Også kan du endre fokus.

Ta noen skritt tilbake for å få et godt overblikk over det større bildet. Du vet, det alle maser om: Livet.
Minn deg selv på hva som er målet langt der fremme: å bli mamma.
Minn deg selv på at du har mennesker rundt deg som er glad i deg.
Minn deg selv på alle de tingene du har i livet ditt som er viktige for deg. (For de er viktige, selv om de føles som bagateller i forhold til det å få barn.)

Og det mest konkrete rådet jeg har – hvis du som meg klarer å holde dette under noenlunde kontroll hele dagen, for så å ligge med vidåpne øyne og tankekaos når du skal sove. Skaff deg denne appen:

You will sleep like a baby. (Until you have a baby.)
Og for guds skyld: IKKE bland den med mindfullness appen for gravide. Det vil bare gi deg enda en knyttneve i magen.
Believe me. 

Er du forståelsesfull?

I forrige uke mens jeg zappa gjennom tv-kanalene kom jeg ufrivillig innom programmet Skavlan, og en voksen kvinnes alvor i stemmen fikk meg til å stoppe og for første gang se resten av programmet. Kvinnen var en britisk forfatter, og mens hun snakket ble jeg helt skjelven, da ordene hennes var som å høre historien om mitt eget liv.

«By the time I was 19 or so, I realized that it was something wrong. The doctor`s were really unhelpful, and they basically told me that it`s all in your mind, you are just imagining it. There is no disease that accounts for this symptoms. But there was. When I was 27 I was diagnosed with endometriosis, which is a gynecological disease and is quite common. It is not usually as severe as it was in my case. But by the time the disease was given a name, a great deal of damage had been done to my body, and it is something I have had to live with life long. It is only in the last couple of years that I really have recovered my health. So life has been unnecessary hard. I think being ill has influenced the course of my life, because I probably would not have become a writer if it has not been for this. When I was 22 or so, I began to think: if I am going to make an impact on the world, I must have a career that I can manage even with this. So I began writing. (…) Being in chronic pain does not make you a nicer person and it does not make you saintly. I think it makes you shut down. You only have a very little bit of energy, so you have to ration it. It also means in a sense that you work twice as hard as other people, because you have something to prove. You feel that you have to prove that you are as good as other people despite this. So what happens is that your life becomes this: work – because you want to fulfill your ambitions. But you don`t have any fun.»
– Hilary Mantel

Jeg ble faktisk rørt av hvordan hun beskrev hvordan det kan være å leve med utbredt endometriose, og jeg kjente meg fryktelig godt igjen i hvordan man føler at man hele tiden har noe å bevise. For seg selv, og for alle andre. Av dårlig samvittighet for alt man måtte si nei til, og av skam for at man ikke klarte å presse seg selv til å gjøre mer. Det er så vanskelig å forklare hvordan det føles å ha en kropp som jobber mot seg selv, hver eneste dag. Og det er vanskelig for mennesker rundt meg å forstå hvordan jeg kan være en smilende, positiv jente den ene dagen, og en usosial, lidende zombie neste dag. Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i å tidvis irritere seg over de som «alltid» er borte fra jobb, de som avlyser sosiale sammenkomster i siste liten, eller de som stadig drar hjem tidlig når man endelig finner på noe gøy. Man tar seg selv i å si: «det kan da ikke være så galt», eller: «hun ser da virkelig helt frisk ut, og hun svarte her om dagen at hun hadde det bra».
Jeg kan i hvertfall kjenne meg igjen i det.
Helt til jeg ble en av dem som ikke lenger dukket opp.
Misforstå meg rett, jeg er en empatisk person som alltid har hatt mye omsorg for andre mennesker, men det var da jeg selv ble syk at jeg lærte meg den virkelige betydningen av ordet forståelse.

Det å respektere at ethvert menneske du treffer har en historie du aldri oppriktig kan forstå.

Det å være ydmyk for at sykdom, også sykdom du ikke verken ser eller forstår, kan ramme alle.

Det å vite at det kan skjule seg mye smerte og sorg bak et smilende ansikt.

Etter at jeg ble syk har livet mitt forandret seg mye, og det er vanskelig å akseptere. Plutselig sitter man med hovedrollen i et dobbeltspill man ikke har takket ja til. Og mens man klorer seg fast til den personen man en gang var, innser man at man aldri blir den samme.
Det endrer deg. Det viktigste for meg er å ikke være en person som drar andre ned. Jeg har alltid vært en smilende jente og det vil jeg fortsette å være. Men det innebærer at jeg er mye mindre sosial enn før. Jeg er mye alene for å klare å bygge meg opp igjen etter at jeg har «tømt lagrene» sammen med andre. Ikke fordi jeg ikke liker å være sosial, og ikke fordi det ikke gir meg enormt mye glede, men fordi det å være rundt andre innebærer å ta på seg en maske. 90% av tiden klarer jeg fint å skjule smertene, men det tapper meg totalt for energi.

Men det finnes postive ting ved det også. Og det handler i alle enkelhet om at man ikke lenger tar ting som en selvfølge. Hver eneste dag blir bestående av små mål, varierte utifra dagsform, men det de har til felles er at de alle er ting jeg tidligere tok for gitt. Har jeg èn arbeidsdag hvor jeg har kommet meg gjennom uten behov for smertestillende, er jeg overlykkelig. Mens på mine mest smertefulle dager kan målet være å klare å ta en dusj. Noen ganger klarer jeg å gå en lang tur med hundene uten å få smerteanfall etterpå, da er ofte dagen redda uansett hva som måtte skje.

Alle disse små målene kan virke latterlig enkle for noen, men de er store for meg. Mest av alt fordi de alle er mål som får meg til å holde fokus på det jeg faktisk mestrer, fremfor å være misfornøyd med de tingene jeg ikke klarer lenger.
Jeg må holde ut disse smertene, denne perioden i livet uten noen behandling for å kunne nå det største målet av de alle:
Å bli mamma.

Og håpet og drømmen er at jeg kan bli en mamma som fungerer mye bedre i hverdagen enn det jeg gjør nå. Fordi kroppen da endelig kan få den behandlingen den trenger.

Frem til da, skal jeg holde ut. For hver tåre, hver dag i sosial isolasjon, hvert smerteanfall, all frykt for baksnakking og fordømmelse, hvert sprøytestikk, hver smertestillende, hver undersøkelse, hver besvimelse, enhver frykt og enhver glede, er jeg helt sikker på at vil være verdt det til slutt.

Og vårt barn. Herlighet så forståelsesfullt det skal bli.

Marilyn Monroe –  en ekte endometriosekriger som aldri fikk oppleve å bli mamma forutenom i hjertet. Marilyn hadde angivelig flere spontanaborter og ble operert flere ganger pga endometriose. Mange hevder også at hennes tidlige død er linket til hennes sterke smerter og medisinavhengighet.

Et skritt tilbake, men to skritt frem

Det er første gang i livet jeg venter på å få mensen. Men det gjør jeg nå, med en vanvittig utålmodighet! Grunnen er naturlig nok at det er da jeg kan begynne på medisiner igjen til fryseforsøket (som det heter når jeg skal sette inn et av de befruktede eggene vi har i fryseboksen på rikshospitalet). Og menstruasjonen skulle kommet for en uke siden.. Typisk.

Det er veldig deilig når man kjenner at man begynner å bli seg selv igjen etter en periode der man har følt det som om man har vært utenfor sin egen kropp. Det gir håp og ny motivasjon å føle at man har en indre styrke i seg som kommer frem når man virkelig trenger det. Akkurat nå så kjenner jeg på en stolthet av at jeg har funnet tilbake til den ekte lykken i hverdagen. Det så helt ærlig ganske mørkt ut for en måned siden. Men litt etter litt begynte jeg å gå i trappa opp fra kjelleren, og om jeg ikke har kommet helt på toppen, så har jeg kanskje kommet meg til andre etasje. Og der er det ganske så fint å være faktisk.

Jeg prøver å være streng med meg selv å ha fokus på de tingene jeg faktisk har og de tingene jeg får til. Herlighet da, jeg er jo så vanvittig heldig! Samtidig må jeg finne en balanse der jeg både aksepterer sykdom, men samtidig prøver å kjempe i mot slik at jeg ikke ser meg slått på målstreken. Lykken er faktisk kun mitt eget ansvar.

Men selv om jeg nå oppriktig kan si at det går fint med meg sånn emosjonelt og mentalt sett, så kan det jo oppstå noen tilbakesteg. En av mine beste venninner har fått barn, og det er noe jeg gleder meg veldig over. Det at barn kommer til vil jeg alltid synes er noe av det beste i verden og en berikelse i livet, uavhengig av om det skjer meg eller ikke.

Full av optimisme gikk jeg inn på Lindex for å kjøpe en liten barselgave til den nye verdensborgeren. Og der kom det.

Tilbakesteget.

Knyttneven i magen.

Og kanskje er jeg helt idiot og vanvittig naiv som ikke var forberedt på det, men det var jeg faktisk ikke. Plutselig var jeg omringet av store kulemager, dype barnevogner, lukten av varm babyhud, og barnegråt. De nydelige, små plaggene hang på rad og rekke foran meg. Pusten gikk ut av meg, og jeg hadde aller mest lyst til å snu på helen og gå ut igjen med raske skritt og blikket låst fast i gulvet.

Jeg så for meg hvordan magen min hadde sett ut nå om det lille livet fortsatt levde.
Og det var nesten som jeg kunne kjenne denne varme følelsen inne i meg av å ha et liv i magen igjen.
Dette livet som jeg var helt sikker på at var ei jente.

Jeg lot hånden gli over alle de små, myke plaggene. Lot meg selv være sår i et minutt. Kanskje var det to.

Så lukket jeg øynene, tørket tårene som uten at jeg hadde merket det hadde fylt opp øynene mine. Trakk pusten dypt, telte til ti, og gikk bort til reolen med gutteklær. Fant et passende antrekk, smilte mildt til en kvinne med barnevogn som tydeligvis hadde fått øye på min emosjonelle berg og dalbane der ved nyfødtklærne, og betalte.

Da jeg endelig kunne gå ut av Lindex gikk jeg ut med hevet hode og ga meg selv et klapp på skulderen. Du vet jeg skrev det innlegget for litt siden hvor jeg ikke visste om jeg hadde styrke nok til enda en runde? Vel, nå vet jeg at jeg har det. Nå er jeg klar for kamp. For èn dag, om forhåpentligvis ikke alt for lenge, skal jeg inn til barneavdelingen på Lindex igjen. Og da skal jeg kjøpe til mitt eget nyfødte barn. Det er verdt enda en runde, det er verdt enda en kamp. Nå er jeg kampklar.

B R I N G   I T   O N

Så får det så være, om jeg om et par måneder står nok en gang ved nyfødtreolen på Lindex med øynene fulle av tårer. Hvis du ser meg der, ja da vet du hvertfall hvorfor.

Kampklar?

Jeg hadde så lyst til å skrive en skikkelig bastant og kraftig overskrift. Men så i siste liten kom jeg på at fader heller, poenget her er jo å være ærlig, og hvordan skal jeg vite egentlig om jeg er klar eller ikke til enda en runde med kropp og følelser helt ute av kontroll? Men det eneste jeg vet er at det føles meningsløst å la være. Så jeg prøver i det minste, å bli klar for kamp, fit for fight, ready to rumble, og alt det der. For hva ellers skal man gjøre? Gi opp? Vente?

Som nevnt, selv om jeg er «ung» føler jeg at jeg har en tikkende bombe i meg med tanke på denne sykdommen som tydeligvis utvikler seg som pesten. Jeg vet ikke hvor lenge endometriosen vil holde seg unna livmor og eggstokker, plutselig kan det være for sent. En annen ting som skremmer meg er at jo lenger jeg går uten behandling for sykdommen (slik som nå under hele ivf prosessen) jo mer utvikler den seg og gjør meg sykere. Det vil da igjen bli vanskeligere å behandle når jeg endelig kan gjøre det, og selv om jeg må leve med en kronisk sykdom vil jeg vil virkelig ikke være en konstant syk mamma.

pinterest.com

Det kan sikkert virke rart for enkelte at man virker så opphengt i det å få barn, og det er veldig lett å si at man ikke skal tenke så mye på det og leve i nuet. Men når man går inn i en slik prosess som ivf, tror jeg virkelig man må være så opphengt i det. Det kan være så tøft og emosjonelt knusende at hvis du ikke går hundre prosent inn for det, og det ikke er det eneste målet du har for øyet og du ikke ofrer det tilnærmet all energi … ja, så tror jeg du gir opp allerede i køen på apoteket.

Jeg har fått kommentarer i trøstens ånd om at vi burde prøve å få det meste ut av tiden uten barn. Og jeg nikker bekreftende, smiler og sier at ja, det er klart vi gjør det. Dette kom frem når vi skulle diskutere sommerferien i går, hvor jeg hadde hengt meg opp i et litt dyrere, men også ekstremt deilig feriested som både var trygt å reise med tanke på sykdom og evt. graviditet. Mannen slo et slag for å heller bruke mer tid i Norge da vi ikke vet hvordan formen min er og alt med ivf prosessen er så usikkert. Men det var jeg ikke fornøyd med. Så i diskusjonens hete tok jeg meg i å si at jeg synes vi bør nyte denne tiden uten barn, og gjøre de tingene som vi ikke kan gjøre når vi får barn. Mannen fikk et alvorlig drag i ansiktet og nikket betenkt. Så møttes blikket vårt og vi brøt ut i latter begge to. Nærmere bullshit kommer man ikke.

Det er klart vi har det fint selv om vi ikke har barn. Vi elsker hverandre, og er hverandres aller beste venner. Men nå vil vi ha barn, og all vår energi går til det målet som vi må jobbe så hardt for å nå. Vi har GJORT de tingene vi ville før vi fikk barn, de tingene vi gjør nå er jo heller for å prøve å få tankene bort fra det mens vi venter. Etter aborten ga jeg beskjed til Rikshospitalet om hvordan det hadde gått, og de spurte om når jeg trodde jeg kom til å bli klar igjen til å prøve på nytt. Det eneste som stod, og som står i hodet mitt er jo å fortsette å karre seg oppover og fremover, så de fikk klarsignal om å kjøre på. Vi var veldig heldige som fikk to egg på frys sist forsøk, og det fører til at jeg både kan prøve igjen raskere etter aborten, og at prosessen vil bli fysisk lettere denne gangen. I går fikk jeg brev med informasjon fra sykehuset om fryseforsøket. Det hele starter med at jeg begynner med et hormonpreparat (progynova) den dagen jeg får menstruasjon, som skal gjøre livmorslimhinnen tykkere og mer mottagelig for et embryo. Så skal jeg ringe Riksen for å avtale ultralyd, hvor de skal kontrollere livmorslimhinnen og eggstokkene. Avhengig av hvordan det ser ut, avtaler man ny kontroll, eller når embryoet skal tines og innsettes.

Fra OUS infobrosjyre om fryseforsøk.

Så kampklar eller ei, nå er det bare å kvinne seg opp. And let`s get ready to rumble!

Det som betyr noe

 

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

– MARGARET SKJELBRED –

Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.