New beginnings

Joda, det går bra med oss. Selv om det har vært noen dystre dager, så er det positive med å ha vært gjennom en vinternatt før, at man lærer seg raskt hvor vinterjakka ligger. Og med tidenes dårligste metafor ble jeg fristet til å dra til med et aldri så lite Vinnie sitat : «Du blir dyp av å ha tilbragt mye tid i kjeller`n.»

Kaboom. I`m out 😀

Nok en gang må jeg takke dere fantastiske lesere som kommenterer, sender støttemeldinger og fine ord til oss. Det er veldig rørende at så mange vi ikke engang har møtt, kan bry oss så om oss. Faktisk har til og med ei fantastisk jente ved navn Stine startet en innsamlingsaksjon for oss! Hun har aldri møtt oss, men kjenner seg igjen i vår historie ettersom vi begge har kjempet en kamp mot endometriose og for ønskebarnet. Jeg synes det er helt forferdelig å skulle be noen om penger, og jeg har aldri vurdert sponsede innlegg for å «tjene» på bloggen. Det går i mot mine prinsipper om at jeg ønsker å dele reisen min for å hjelpe andre i samme situasjon, ikke for å reklamere for tåpelige ting. Men når det er sagt, synes jeg det ville vært utakknemlig å nekte noen å sette igang en innsamling når de genuint ønsker å hjelpe. Så takk Stine, og takk til alle dere andre som støtter oss enten med ord eller handling! Vi er virkelig rørt og evig takknemlige.

En av mange måter å vise at man bryr seg ❤  

Vi har vært usikre på veien videre etter siste forsøk. Men håpet og pågangsmotet har kommet tilbake igjen, i hvertfall en god del av det. Vi er ikke klare for å gi oss enda.

Jeg har snakket med flere klinikker for å høre deres mening, og med Rikshospitalet. Hos Rikshospitalet hadde de sprengt kapasitet til slutten av juni, så vi ble satt på venteliste. Men hva nå? Ventetiden er den aller verste tiden både for kroppen min, og for psyken. Tida der det ikke skal skje noe, men hvor det samtidig skjer mye inne i kroppen. Tida hvor endometriosen utvikler seg, sakte men sikkert for hver måned som går, og gjør det desto vanskeligere å lykkes. Så vi har snudd på hver krone, og bestemt oss for å gå for et forsøk til på en privatklinikk. Løsninger er til for å finnes! Vi vet jo selvfølgelig at vi ikke vil ofre disse pengene en tanke når vi først sitter med et barn i armene. Men jeg må innrømme at det har vært litt kjipt her og nå, når vi har brukt nærmere 100 000 kroner på å nå drømmen, og alt vi har endt opp med er knuste drømmer og et organ mindre(!).

Som sagt har det blitt mye mailing frem og tilbake med ulike klinikker om veien videre. Ikke fordi vi ikke har vært fornøyd med Hausken, men fordi vi mista litt den gode magefølelsen. Og når vi først skal betale så mye for en behandling, er det best at magefølelsen er enig. Helt siden vi først vurderte privatklinikk har Maigaard klinikken i Aarhus i Danmark vært en av de øverste på lista. De har bred erfaring med endometrioseproblematikk, de har svært godt omdømme, og de gir et unikt godt inntrykk ved å være tilgjengelige. Jeg snakket faktisk med en av overlegene ved avdelingen gjennom hele helgen, og fikk svar på mail etter kl 22 på en lørdag. Da snakker vi engasjement! Etter å ha lest gjennom hele journalen vår ga de meg et behandlingsforslag som var litt annerledes enn det vi har hatt tidligere, med andre type medisiner. Selv om det var litt skremmende (på en snodig måte har jeg jo nå blitt trygg på disse tusen hormonene som gjør meg gal hvert forsøk), så ga det oss et lite ekstra boost og en gnist som var god å kjenne på. Det er godt å vite at ingenting har vært uprøvd.

Så hva sier dere folkens, skal vi bare hoppe i det da?

Fall down 7 times, stand up 8

Magefølelsen og de negative testene fikk rett. Jeg ble ikke gravid denne gangen. Tunge tårer i nattemørket, en utslitt kropp og to hoder fulle av tanker. Vi har nå vært gjennom alle utfall man kan komme borti ved en ivf-behandling, utenom å faktisk ende opp med et barn. En missed abortion, en spontanabort, et avbrutt fryseforsøk, en ekstrauterin graviditet med påfølgende operasjon, og et negativt forsøk.

Når det først skal gå galt, vil jeg jo si at dette er den måten som for min del har vært enklest å takle. Jeg fikk aldri noen graviditetssymptomer denne gangen, jeg fikk aldri den varme følelsen av å faktisk bære et barn i magen for så å miste det. Det bare ble ingen graviditet denne gangen. Det gir følelsen av motløshet en ny betydning. Og det føles tomt, når man har investert alt man har av krefter,helse,penger og håp i at dette skal fungere. Men sånn er jo dette gamet, man må risikere å tape for å vinne. Og nå har vi definitivt tapt.

På disse fire årene har vi aldri vært nærmere ved å gi opp barnedrømmen enn vi er nå. Mannen er den jeg kjenner som er mest fylt opp av optimisme, og jeg kan se den renne ut. Det har vært stille i huset vårt de siste dagene. Vi tygger på de samme spørsmålene om og om igjen. Vil det noengang fungere? Skal vi akseptere at jeg kanskje aldri kan bære frem et barn? Kan vi strekke økonomien lenger nå? Er det verdt å sette hele livet på vent for denne evige berg-og dalbanen? Og ikke minst tusenkronersspørsmålet ; hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Nå ser vi på alle muligheter. Vi teller kroner, tenker så det knaker, googler, mailer med klinikker og leger, diskuterer og tenker litt til. Jeg er utålmodig etter en ny plan. Jeg føler meg slått i bakken, og vil ha en grunn til å reise meg opp igjen. Raskt.

 

 

 

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

Holidays are coming

Etter forrige abort og operasjon har jeg ikke så vært så aktiv med skrivingen. Ikke har jeg vært så aktiv med tenkingen heller, egentlig. I stedet har jeg forsøkt å være lykkelig. Med det vi har, her og nå, i de gylne hverdagene. Og selv om lengselen er så utrolig stor, og tomrommet kan fylle et helt lasteplan, så er det ikke så rent lite vi har heller. Og det har jeg satt fokus på i det siste.

Det kan nemlig være litt vanskelig å se det når man er midt oppi et forsøk. Du må ofre så mye av hverdagene, og har så innmari fokus på det som skal skje og hvorfor. Hvertfall må jeg det, for å klare å komme meg gjennom det både fysisk og psykisk. Det blir som om du ikke helt klarer å nyte utsikten mens du løper maraton. Du er liksom mest opptatt av å komme i mål når melkesyra nesten tar knekken på deg, hjertet slår nesten ut av brystkassa og lungene føles tomme for luft. Da går du inn i deg sjæl, finner styrken du må, og kommer deg i mål. Lykken finner du på andre sida av mållinja. Så får utsikt være utsikt, liksom.

Nå ble det mye ord med lite mening, tenker kanskje du. Men det jeg mente med hele denne romanen var at nå, i denne stund hvor jeg ikke har vært opptatt med å løpe maraton, så har jeg hatt tid til å nyte utsikten. Og den er jo egentlig ganske fin, i grunn.

For alt i alt er jeg utrolig heldig. Og det vet jeg at jeg er.

 

Før, elsket jeg jula og absolutt alt den innebar. Det gjør jeg fremdeles, men likevel er den nå preget av sårhet iblandet gleden. For noe av det som er så magisk med jula er at den får på en måte alle følelser til å bli forsterket. Er du glad, blir du mer glad, er du forelsket, blir du hodestups forelsket, og er du ensom, blir du desto mer ensom.

Der jeg jobber, på en akuttpsykiatrisk avdeling, er alle postene fulle nå i desember. Det er nok ikke tilfeldig. For når man er utenfor, blir det ekstremt tydelig i desember hvis man ønsker å være innenfor. Om det så er å være utenfor familien eller utenfor samfunnet. For det er liten tvil om at jula er høytiden for familie og barn. Og når du ikke har noen av delene, ja da er det lett å føle seg utenfor.

Sånn har ikke jeg det. Men jeg kan likevel forstå og kjenne litt på det allikevel. For når man er ufrivillig barnløs, så er man litt utenfor da også. Utenfor familielivet, dette maset og tjaset som så mange småbarnsforeldre føler på i jula. Det er man ikke delaktig i, selv om man vil. Det være seg pepperkakelaging, adventskalendere, julebarnetv, luciatog, julegrøt, juleverksted, nissefest, disneys jul, julebukk og juleavslutninger. Man kan selvfølgelig delta på noe av det. Men det blir jo ikke det samme. Og som med alle andre følelser, så blir dette savnet og tomrommet man føler på, ekstra forsterket i jula. Plutselig blir alle disse tingene som skulle være koselig, mest av alt sårt.

 

      ******************

For ca to uker siden fikk jeg menstruasjonen tilbake etter operasjonen, og lille julaften skal jeg begynne på medisiner igjen til neste forsøk. Heldigvis var klinikken enig med meg i at det bare er uheldig for min kropp å gå lenge mellom hvert forsøk, da vil jo bare endometriosen forverre seg mens vi venter.

Vi har ingen tid å miste, så her er det bare å brette opp ermene til ny kamp.

Måtte det bli den siste.

 

 

Påminnelser

Dere er mange som trofast titter innom for tiden, og dere skal vite at jeg ser, vet og tenker på dere. Det har betydd mye å få så mye støtte av dere fantastiske lesere gjennom alle disse påkjenningene, både fra dere som har vært gjennom noe av det samme, og av dere som «bare» har et stort hjerte 🙂

Jeg har jobbet mye med meg selv for å se fremover, holde motet og motivasjonen oppe, og å fokusere på positive ting. Aller helst vil jeg bare pakke sekken, dytte mannen og meg selv på et fly til et sted som dette:

…men det vil være å rømme. Noe jeg forsåvidt hadde vært den første i køen til å gjøre hvis ikke det var sånn at vi må holde enhver krone tett til brystet for å få råd til et ivf forsøk til.

Så istedet presser vi oss gjennom denne tomme ventetiden. En kald dag av gangen. Og jeg forsøker hardt og iherdig å ha hodet fullt av andre ting enn baby og graviditet. Noe som er lettere sagt enn gjort, da internett har bestemt seg for at jeg tydeligvis er lett mottagelig for all annonsering om disse temaene jeg så iherdig forsøker å holde meg unna og bombarderer meg med påminnelser. Påminnelser jeg så absolutt ikke trenger.

 

Det facinerende er at man tilslutt blir liksom herdet av alt dette.

Da den første aborten traff som en pil i hjertet for et år siden, etter årevis med håp og prøving, trodde jeg virkelig ikke at jeg kom til å klare det igjen. Det var et tomrom som slo pusten av meg, som fikk meg til å tvile på min egen styrke, som fikk meg til å tvile på meg selv. Men så går dagene, ukene, månedene. Og plutselig står du der oppreist, så fjellstøtt, at du ikke skjønner hvordan du noengang har ligget nede. Når det skjer igjen, oppleves det like knusende. Som en stor knyttneve i magen. Men forskjellen er at nå vet du at du kommer deg gjennom det. At den jævlige følelsen av tomrom, vil ikke bli mindre, men du vil lære deg å takle den. For det har du gjort før. Du graver frem den styrken du har. Og etterhvert klarer du å se fremover.

Når det skjer for tredje gang skyver følelsen av bitterhet sorgen nesten til side. Det føles så urettferdig at halve kunne vært nok. Tvilen kommer snikende. Og det forandrer deg. Det gjør deg til en annen. I hvertfall gjorde det det med meg. Men du har blitt herdet. Du vet at det ikke kan ødelegge deg selv om det forandrer deg. Og du vet at du er sterk nok til å prøve igjen. Og vet du det ikke enda, så vil du det. Bare gi det tid.

Så dette er en påminnelse til deg. Du vet, du som sitter der og ikke vet om du klarer å fortsette denne kampen. Du som jobber så hardt, risikerer så ufattelig mye for å få dette til, og blir møtt med mer motgang enn du kunne forestille deg. Du som føler at ingen forstår. Du som føler deg alene. Fortsett å scrolle over alle disse annonsene, alle disse påminnelsene om alt du ikke kan få. Fortsett å se forbi alle babyreklamer, og lukk ørene når du hører klaging om søvnløse netter og strekkmerker. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan du føler deg. Men du er sterk nok. Og du må fortsette. Det skal hvertfall jeg.

 

Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

Sommerdrømmer

Det har vært vanskelig for meg å skrive for tiden. Det har dere jo kanskje også lagt merke til, ettersom det har vært helt tyst her inne.

Denne sommeren har vært litt utfordrende. Rundt oss er det flere og flere i vår omgangskrets som har fått barn eller som er på vei til å få det. Det er en berikelse for oss alle, og jeg blir alltid glad over at noen får sin drøm oppfylt. Men det bare svir littegrann også.

Det er ikke like lett lenger å «nyte tiden uten barn» slik som man jo burde. Misforstå meg rett, vi har det bra sammen og i livet – men det er umulig å komme seg bort fra påminnelsene om at vi skulle vært fler enn oss to.
Sommeren er familietid – og alle kommer ut av «hulene» sine. Overalt kan man se store babymager, dype barnevogner, barn som løper rundt – høye på varme og is, reklameplakater for familieparker og tips til ferieturer med barn. Det er sikkert mye vi burde gjort, bare oss, nå som vi kan. Vi kunne alltids reist på festival, festet hver dag hele ferien, reist på backbacking, og gjort alle de tingene som vanskelig lar seg kombinere med barn. Men greia er bare at det har vi allerede gjort. Vi er bare så ferdige med det, og det å skulle gå «tilbake» til det livet nå vil rett og slett føles like unaturlig som å gå med buffalosko og miss sixty bukse igjen.

Klart kunne vi nok gjort det lettere for oss selv ved å ikke legge alt til rette for dette lille livet som ikke er her. Vi lever jo livet som en barnefamilie, bare uten barn. Mens vi nyter solen på verandaen løper nabobarna rundt huset vårt, leker i vannsprederen og hviner av lykke over at de får reise til badeplassen når de er ferdig med å grille. Over kotelettene gjengjelder mannen mitt såre blikk ved å spørre bak et ertende smil om han skal skru på vannsprederen for meg. Og når jeg tar meg i å misunne naboene for at de skal reise til legoland i Danmark, ja da bikker det jo over til å bli tragikomisk.

Så vi forsøker hardt å minne hverandre på godene ved å ha nok en sommer uten barn. Vi sover lenge når vi vil, vi koser oss med vin og vi trenger ikke tenke på barnevennlige hotell eller å ha noen å underholde. Vi kan lese bøker helt uforstyrret, spise superspicy mat til middag og ha masse tid til å ta vare på hverandre. I august skal vi ha vårt neste forsøk, med det ene fryseegget vi har igjen på Riksen. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, da jeg synes forrige fryseforsøk var forferdelig tungt. Men likevel er jeg utålmodig for å sette igang. Vi er så klare, og nå må det snart være vår tur.

With scars and all

Èn av de tingene som har endret seg etter at jeg ble syk, er synet på egen kropp. Denne sommeren er kroppen mer herjet enn den kanskje noen gang har vært. Mye medisiner, hormonkurer, smerter og sykdom, og ikke minst to graviditeter som akkurat har rukket å forandre kroppen en smule før de brått har blitt avsluttet – har virkelig satt sine preg på årets sommerkropp.

Men hvis jeg fikk valget mellom en kropp som var 100% frisk eller 100% utseendemessig perfekt er det ikke noen tvil i verden over hva jeg hadde valgt. Når man kjenner på så mange kroppslige utfordringer, blir det estetiske oppi det hele plutselig en mindre bagatell enn hva det engang var.
Så mens vi satt på flyet til årets sommerferie sa jeg til mannen: «I år skal jeg ikke bry meg over kroppen på stranda. Jeg skal drite i valkene når jeg sitter på solsenga, jeg skal gi blanke i at alle stirrer på operasjonsarrene på magen min når jeg går ned for å bade, jeg skal ikke bry meg over brennmerkene jeg har fått i huden av overdreven bruk av varmeputer som smertelindring. Jeg skal bare forsøke å kose meg. Jeg skal rett og slett bare gi faen.»

Kroppen min går gjennom et helvete akkurat nå. Den kriger mot sykdom, den kriger mot barnløshet. Og det er ikke krise om det setter litt spor akkurat i den fasen jeg er i nå.

Å gi faen er likevel lettere sagt enn gjort, det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg bare gidder ikke å ha det som en bekymring lenger, det er plutselig så uendelig mange andre ting som er viktigere.

Endometriosemage. With scars and all.

Som stort sett alle jenter har jeg også perioder hvor jeg virkelig hater kroppen min. Men til tross for at jeg kanskje har større grunn enn noensinne til å være misfornøyd, er det nå helt andre grunner enn det estetiske til at jeg kan kjenne på dette hatet. Hatet jeg kjenner på handler mer om at kroppen min svikter meg. Den er syk, til tross for at jeg har gjort alt jeg kan for å forhindre det. Og den har sviktet meg ved å miste det som skulle blitt barnet vårt – to ganger. Selv om jeg forsøkte å ta så mye hensyn til kroppens behov som overhodet mulig.

I motsetning til mange estetiske ting kan det ikke trenes vekk, spises vekk eller sminkes vekk. Det er bare sånn det er.

Denne sommeren skal jeg lære meg å være takknemlig for de tingene som kroppen mestrer. Også skal jeg forsøke å akseptere de tingene den ikke klarer. Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen man befinner seg i. Om å gjøre det beste ut av livet.

Så jeg ligger på stranda selv med mine synlige arr, hengende pupper og valker. Og uansett om du som går forbi meg kanskje ikke tenker det, så skal jeg likevel forsøke å tenke: Jeg er pokker meg bra nok.

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

Ausch!

Du vet når du ligger nede og du tenker, ja – i det minste kan jeg ikke komme lenger ned nå. Ingen sparker noen som ligger nede, og alt det der. Vel, akkurat da – når du tror du ikke kan komme lenger ned i gjørma – får du en sånn mail i innboksen:

Naiv som jeg er, trodde jeg det skulle holde å slette svangerskapsappene jeg hadde lastet ned på telefonen min. Men tydeligvis var ikke det tilstrekkelig for å komme seg vekk fra alle påminnelser om at jeg faktisk nå skulle vært så godt som høygravid med vårt første, og høyst etterlengtede barn.

Den svei, skal innrømme det.

Jaja, ingenting er så galt at ikke det er godt for noe. Har i det minste lært at en iphone tåler overraskende godt å bli kasta i veggen gjentatte ganger. Den knuste ikke engang!

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

Meningen med livet

Om du trodde stillheten på bloggfronten betydde at det er mye som skjer for tiden må jeg nok skuffe deg. Her går dagene sakte, og jeg kjenner at jeg må jobbe for å holde motivasjonen oppe for å ikke gi opp hele greia.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten. Og til tross for erfaringer på godt og vondt, mange hjertesukk, mye selvmotivasjon, en million tårer, urolige netter, mange smertefulle dager, og tonnevis av håp, så føler jeg at jeg ikke har kommet et eneste skritt lenger på den lange veien mot drømmen.
Og da kommer tankene: er det egentlig verdt det?

For meg er meningen med livet å få barn. Det har jeg aldri vært i tvil om.
Å skape en familie med mannen min. Å bli mamma.
Men samtidig må jo et liv uten barn også være meningsfullt.
Jeg synes det er vanskelig for tiden å finne balansen mellom å engasjere seg i det som snart skal skje full av optimisme om at det denne gangen vil føre frem, samtidig som å forsøke å være lykkelig i det livet man befinner seg i akkurat her og nå.

Slik det er nå, er vi i en alder hvor stort sett alle rundt oss har barn, eller er på vei til å få det. Det kan føles som om vi er ekskludert fra en klubb der livet har en større mening enn det har for oss barnløse. Og uansett om både forskning og myter sier at barnløse par er minst like lykkelige som de med barn, så kjøper jeg ikke den. For når alt man vil, alt man drømmer om og alt man håper på er å få barn. Hvordan kan man da være like lykkelig uten?

Kanskje har vi også oss selv å takke for denne tomheten vi føler. Vi kunne valgt en annen livsstil enn det vi har, med et festfylt liv fullt opp til randen av byturer, sene kvelder og et lite krypinn med såvidt plass til oss to på grünerløkka. Hadde livet vårt vært mer meningsfylt da?

I stedet har vi lagt alt til rette for et liv med barn. Vi kjøpte hus med barnerom, med barnehage og skole i umiddelbar nærhet, med perfekte forhold for trilleturer og med en lekeplass et steinkast unna. Vi er det eneste huset i nabolaget som ikke er fylt opp av barn, men likevel lever vi som en barnefamilie i det meste vi foretar oss.
Det er bare det at hjemme hos oss, så står barnerommet tomt.

Nå er menstruasjonen på vei, men siden den er litt forsinka er jeg livredd for at det betyr at fryseforsøket blir for tett oppe i påsken til at sykehuset vil gjennomføre det. Desperat i å få avklaring etter mange urolige og tankefulle netter, måtte jeg gi opp håpet om å få tak i Riksen i dag etter èn time i telefonkø. Så da må man bare smøre seg med tålmodighet. Igjen. Og igjen klamre seg fast til håpet om at flaksen er på vår side denne gangen.
Og med våren, kommer motivasjonen og ståpåviljen til nye harde tak.
Håper jeg.

Ventetid

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?

 At de skulle snurre rundt

på lykkehjulet i hjertet vårt

og hver kveld stoppe på gevinst?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt

skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger

som føk på plass av seg selv?

Hvem sa det?

Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt

nerver, vedvarende hoste og anemi.

Men hvem sa at snarveiene

støtt var kjørbare?

At fjellovergangene

aldri snødde til?

Og at nettopp vi skulle slippe

å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?

Hvor i all verden hadde vi dét fra?

– Kolbein Falkeid

pinterest.com

All in

Det er sært hvor raskt man kan glemme smerte. Og da snakker jeg om den fysiske.
Du husker gjerne følelsen smerten ga. Som redsel, angst, fortvilelse, ensomhet, sinne, sorg. Men den fysiske smerten.. ja, det kan faktisk være vanskelig å huske akkurat hvordan den kjentes på kroppen.

Kanskje er det sånn vi er designet for å takle å gå videre? Og kanskje havne i situasjoner som vil gi den samme smerten igjen og igjen?

Når jeg svømte i alle ivf medisinene, var overstimulert med eggstokker på størrelse med appelsiner, fikk en laaang nål med sug oppi -du vet hva- for å trekke ut egg.. ja da tenkte jeg i mitt stille sinn : aldri mer. 

Men så går tiden da. Og du tenker på hva alternativet er: At det ikke skjer noenting. Ingenting som får deg nærmere drømmen eller målet.

Så, uten å blunke, er du faktisk villig til å gå gjennom alt nok en gang. Og kanskje gang på gang. Bare for å holde fast ved håpet om at denne gangen vil det føre til noe.

Du kan arrestere meg på dette senere om du vil, men akkurat nå vil jeg mye heller ha egguttak hver dag (ja, med den lange nåla med sug oppi der)  enn at det ikke skal skje noenting. Ja, du kan si jeg er sånn passe utålmodig 🙂 Man har mye å tape. Men enda mer å vinne.

Jeg sier som Northug (og det er nok første og siste gang jeg siterer han) :

Jeg går inn for å vinne. Skjærer det seg så skjærer det seg. Men går det bra så står jeg på toppen.