Nærmer seg

snapchat-4575477189059060253

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

snapchat-1087846484127864077

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

snapchat-6450485558164620655

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

Marit Tusvik-


Advertisements

Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

snapchat-8956146766461751621

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

dav

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

dav

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

mde

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.
dav

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

snapchat-3206967984804164087

 

Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.
snapchat-3433760351381290259
«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

snapchat-4095211202728653041

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Snapchat-1651285941712967789

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

dav

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Snapchat-4684635192012578464

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

Snapchat-862675375171270440

 

Snapchat-5520431506743182246

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

The circle of life

Nå er jeg over halvveis dere! Altså i uke 22. Det er helt sprøtt å tenke på at det nå er omtrent akkurat like lenge til fødsel som det er siden den spennende og følelsesladde dagen vi hadde med egguttak på Maigaard. Jeg synes tiden har gått så fort! Og selv om jeg har forstått at det er veldig vanlig å bli relativt utålmodig underveis i svangerskapet, så kjenner jeg ikke på noe slag av utålmodighet enda. Jeg er sikkert irriterende klisjefylt, men nyter altså så til de grader å gå gravid at jeg til og med nyter plagene som følger med. (Bank i bordet, vet mye kan skje enda.) For endelig får jeg lov til å oppleve dette, dette som jeg har vært så redd for å aldri få lov å føle på. Nemlig det å gå gravid med barnet vårt, og det å skulle bli mamma.

IMG_3120

I uke 21: Babyen var da ca 24 cm lang, ca 300 gram tung og skal visstnok være omtrent på størrelse med en cantaloupemelon (jikes!)

Ettersom morkaka ligger foran fosteret, altså ut mot magen min, så har det tatt tid for meg å kjenne noe bevegelser der inne. Det begynte utrolig svakt og vagt, og jeg var lenge usikker på om det var noe jeg bare innbilte meg eller om det faktisk var babyen. Men så ble følelsen sterkere for hver dag som gikk og nå er jeg endelig ikke i tvil lenger. Jeg kjenner nå bevegelse hver dag, spesielt om kvelden når jeg strekker meg ut på sofaen eller når jeg har lagt meg. Følelsen er veldig vanskelig å beskrive, da jeg ikke kan si det er tydelige spark jeg kjenner enda. Men bildet jeg får i hodet er en liten bylt som snur seg rundt under vann..høres det rart ut? Kanskje det kan sammenlignes med store bobler?

dav

#thatfaceyoumake : når du endelig kjenner liv ❤

Men lykken skal liksom aldri være helt komplett. Samme uke som jeg kjente tydelig liv for første gang, måtte jeg nemlig ta farvel med et annet liv.

I åtte år har jeg fått være mamma til min fine lille hund, Sniff. Og hvis du ikke har hatt hund, eller ikke er et hundemenneske, anbefaler jeg deg å la vær å lese resten av dette innlegget – for da kommer du sikkert til å synes jeg er et rart menneske. Du kan nok umulig forstå følelsene man faktisk kan få for menneskets aller beste venn.

Snapchat-4056198019129342278Snapchat-6053609219944402869

Og OM han var – min aller beste venn. Han var den som virkelig har gjort denne reisen mot å få barn (et menneskelig et, sådan) mulig. Ettersom jeg har slitt mye med sykdom, har jeg vært mye mer isolert i hjemmet enn det jeg kunne ønske. Og han var utvilsomt den som gjorde hjemmet vårt til et hjem verdt å være isolert i. Han tasset etter meg overalt med en logrende hale, om det så var midt på natten og jeg ikke fikk sove. Han var den som alltid fikk meg til å smile, og som alltid var glad for å se meg. Han var den som satte seg helt inntil meg når jeg gråt, og la seg med hodet på magen min når jeg hadde smerter. Hver eneste dag gikk vi tur sammen, han og jeg. Hadde jeg veldig vondt, gikk han så sakte han bare kunne, og stoppet opp og så på meg med et bekymret blikk. Aldri hadde jeg trodd at man kunne elske en hund så høyt som vi elsket han. Men så var han så absolutt ikke bare en hund. Han var som barnet vårt, og den beste vennen man kan tenke seg.

Snapchat-1695929231779448569IMG_3698

Det er nesten symbolsk, hvordan hans liv skulle ende. Til tross for at han var en enorm støtte for meg gjennom min sykdom, skulle han bli syk selv. Og helt siden i vår har det gått gradvis nedover med vår lille venn. Etterhvert som det lille livet i magen min vokste seg sterkere, ble Sniff svakere. Det føles nesten som han ga stafettpinnen videre til den lille i magen. Nå som han så at det gikk bra med oss, og at jeg fikk temmet min morsfølelse et annet sted, kunne han endelig slippe ned garden og vise oss hvor sliten kroppen hans egentlig var.

Snapchat-6576675249724395960

Det siste farvel ❤

Midt på natten bærte jeg han inn til dyreklinikken som om det var barnet mitt, og han klamret seg til meg slik bare et barn ville gjort. Men det var som han forstod at han skulle endelig få lov til å sove, og viste ingen tegn til uro eller engstelse. Mannen og jeg satt ved hans side og fortalte han hvor glad vi var i han med tårefylte øyne, helt til han sovnet inn med hodet i hendene mine. Det var en verdig avslutning på et lykkelig hundeliv, men den tomheten som fulgte oss som står med et tomt hundebånd igjen i hendene, føles altoppslukende. Huset er stille og ensomt uten han. Han skulle bare visst hvor mye han betydde for oss.

150031_10152427466255597_1214558735_n

Hvil i fred, lille Sniff. Takk for at jeg fikk lov til å være mamman din. ❤

Følelser vs fakta

Edit:

Dette innlegget har ligget klart siden torsdag, og på fredag skulle det postes. Men så fikk jeg vite at ei jeg kjenner akkurat hadde mistet babyen sin under fødsel. 
Alt annet blir så ubetydelig når sånt skjer. Ingenting gir mening. Verden raser sammen. Ord blir så små. Hva skal man si?

Jeg får lyst til å skrike når jeg hører sånt skje. Det er så hjerteskjærende meningsløst. Og det setter alt, absolutt alt annet, i perspektiv. Nok en gang blir vi påmint hvor viktig det er å være takknemlig for det vi har. Nok en gang blir vi påmint viktigheten av å ikke ta noe for gitt. Det kunne skjedd hvem som helst av oss, det kan skje hvem som helst av oss. Med et vindpust kan det du elsker høyest i denne verden bli revet vekk fra deg. 

Jeg synes det var vanskelig å skulle poste et innlegg om kjønnet på babyen vår etter å ha fått en slik beskjed. Men selv om man blir påvirket, og selv om man blir redd, så kan man ikke la sin egen verden rase til tross for at man vet at noen andres verden har gått i knas. Det vil ikke hjelpe noen. Alt man kan gjøre er å være ydmyk, takknemlig og å være en søster i sorgen. 

Jeg har grått noen tårer i helgen for noen som har grått seg tom. De er ikke mine tårer, men om jeg så bare i et øyeblikk kan bære litt av en umenneskelig tung ryggsekk så gjør jeg det. Det er tross alt hva søsterskap handler om. 

***************************

 

 

Helt fra vi så bilde av dette, lille frøet:

dav

…som kunne og skulle bli alt vi noengang har drømt om da det ble tilbakeført i magen min for å vokse seg til å bli et lite menneske, var vi helt sikre på hva slags kjønn det skulle bli. Eller, JEG var helt sikker. Mannen litt mer usikker, men ble kanskje mer og mer overbevist av min «følelse» rundt det hele.

La meg bare si det i klartekst; det har aldri vært sånn at jeg har hatt noen preferanser rundt kjønn, når man har slitt så lenge med å få barn lar man seg ikke selv tenke slike tanker en gang. Men, jeg hadde bare en så utrolig sterk følelse. Helt umulig å forklare, høres sikkert helt latterlig ut for de aller fleste, men sånn var det bare. I alle mine tanker og alle mine drømmer helt fra jeg ble gravid så jeg for meg dette barnet. Jeg så for meg fødselen, og at den lille ble løftet opp på brystet mitt. Jeg så for meg hvordan h*n så ut, våkenetter og trilleturer, julaftener og bursdager. Og i alle disse drømmene var dette lille barnet en jente. Jeg smittet nok de rundt meg litt også, uten at jeg mente å gjøre det, for de aller fleste rundt oss sa seg tidlig «enig» i følelsen av hva som skjulte seg der inne.

Snapchat-6053609219944402869

Merkelig hvordan man kan lure seg selv. For da vi så den lille tissefanten på ultralyd, som ikke lenger ga noen tvil om hva slags kjønn dette lille mennesket var, så ble jeg faktisk helt sjokkert. Sjokkert! Er ikke det det dummeste du noengang har hørt? Sjokkert av at følelsen min ble slått ut av vitenskapen, av fakta. Det går jo ikke an, tenker kanskje du. Men sånn var det altså. Dumt som det var. For imens alle mine intuisjoner har skreket til meg at det skulle bli en jente, har en fantastisk liten gutt vokst seg frem der inne i magen.

Snapchat-4166668138753678734
En gutt! Så utrolig og så uvirkelig atte hjælp! Vi er så heldige, og vi er så lykkelige.

Ordet takknemlighet har fått en dypere betydning enn noen gang ❤

dav