En dag

Jeg våkner av at magen revner. Kniven gikk inn på høyre side, rett ved eggstokken, og skar opp magen på tvers. Blør jeg? Jeg river opp dyna for å se. Nei, jeg ser ikke noe blod. Men jeg vet at det er der. Jeg forsøker å ligge urørlig mens jeg lar blikket gli over nattbordet. Det er litt vann igjen i glasset på nattbordet, men ikke mye. Nok til tre slurker, kanskje fire. Det holder akkurat. Jeg strekker ut høyrearmen og bøyer fingrene mine for å få tak i medisinene i nattbordskuffen. Imens lukker jeg øynene for å kjenne etter. Hva må jeg ta nå? En paralgin forte, eller to? En paralgin forte og en paracet. Og en diclofenac 50 mg? Ja. Jeg tror det holder. Jeg håper virkelig det holder. Blikket mitt glir over de ulike medisineskene i nattbordskuffen, og lander på ketoraxesken. Morfin. Når ingenting annet hjelper. Det er en betryggelse å vite at den er der, så kanskje jeg slipper en unødig sykehustur. Men jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den i dag. Heldigvis.

Må bare bøye fingrene litt mer nå for å få tak i… Faen! Der kom det enda et knivstikk. Med vridning denne gangen. Jeg gisper etter luft. Biter meg i leppa for å ikke skrike.
Pust ut. Pust inn. Pust ut. Pust inn.
Fokuser på pusten.
Så lenge du puster, lever du.
Dette er peanuts.
Du er sterk.

Nå må jeg ta medisinene. Det lenger jeg venter, det værre blir det. Jeg kvinner meg opp. De fleste sier at de manner seg opp, men jeg vet at det krever en kvinnelig styrke å komme seg gjennom dette. På utpusten setter jeg meg opp i senga. Hele magen vrir seg. Kaster i meg medisinene i en rask bevegelse, og tømmer vannglasset. Jeg kaster et blikk på nattbordsklokka. Ti på ni. Innen halv ti burde det verste være over. Førti minutter til smertestillende begynner å ta grep. Det klarer jeg. Når jeg legger meg ned igjen kjenner jeg at jeg ligger på piggtråd. Piggene borer seg inn i musklene i korsryggen, i hoftene og setet. Fader også. Sakte vrir jeg meg rundt over på høyre side så jeg kan ligge i fosterstilling. Varmebeltet jeg alltid ligger med om natten skrur jeg opp til full styrke. Trekker opp tskjorta slik at beltet kommer rett på huden. Jeg pleier å bli rødflammete og nummen når den er så varm, men nå kjenner jeg ingenting. Kun knivstikkene, piggtråden, krampene, og den revnede magen kjenner jeg. Og det er nok det. Jeg ser på klokka igjen. Syv på ni. Er det mulig at tida går så sakte? Auuuuuuuu. Klarte ikke la være å lage lyd denne gangen, men jeg skrek ikke. 35 minutter igjen.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli nummen i ansiktet, jeg trekker hånden opp for å forsikre meg om at det fortsatt er der. Hånden kjenner at ansiktet er kaldsvett. Det er som å ta på noen andres ansikt. Stivt og kaldt. Sikkert blekt også. Blodtrykksfall.
Godt at jeg allerede ligger så jeg slipper å falle når jeg besvimer.
Helvete! Nytt knivstikk. Aaaaaarrgh. Jeg skrek denne gangen. Men ikke så høyt.

33 minutter igjen.

Dette var en morgen i mitt liv. Jeg kan ikke si den er uvanlig. Men jeg vil heller ikke godta at dette er verken vanlig eller normalt. Dette var en liten bit av en dag med endometriose. Alle dager er ikke slik. Men alt for mange er det. De fleste dagene er smertene smygende, moderate, og kroniske. Mens enkelte dager er smertene så store at kampen er for stor alene, og jeg havner på legevakta, i ambulansen, eller på sykehuset. Men alle dager, absolutt alle dager, er preget av smerter i en eller annen grad. Det klarer jeg å leve med, men det tar mer krefter enn det de fleste kan forstå. Dette er ikke en jobb jeg kan ta ferie fra, si opp eller bli sykemeldt fra. Det er ikke en jobb jeg har søkt på, utdannet meg til eller blitt rekruttert til. Men det er en jobb. Noen ganger en fulltidsjobb, andre ganger en deltidsjobb. Og selv om jeg ikke vil ha denne jobben, så må jeg gjøre den. Hver eneste dag.

a0aed901ae8422418535d14ec1a9db92

Mars er «endometriosis awareness month». Men så vidt meg bekjent blir ikke det snakket nevneverdig om i Norge, og da blir det heller ingen «awareness» og rope hjem om. Endometriose er en sykdom som rammer opp til 10% av alle kvinner i større eller mindre grad. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få diagnosen. Den eneste måten å behjelpe dette på er ved økt kunnskap og informasjon om sykdommen. Symptomene kan være mange og diffuse, noe som også vanskeliggjør diagnotiseringen ytterligere. Men de mest uttalte symptomene er smerter, som gjerne forandrer intensitet gjennom menstruasjonssyklusen, og infertilitetsproblematikk. Noen kvinner har ingen symptomer, og kan leve et helt normalt liv med sykdommen. Mens andre blir totalt invadilisert av smerter og får kraftig redusert livskvalitet. Også finnes det selvfølgelig mange midt i mellom, slike som meg. Desverre er det slik at behandlingsformene for endometriose ikke kan kombineres med barneønske, og derfor vil flere som meg, yngre kvinner i sin beste alder, ofte være svært plaget da vi midlertidig ikke kan behandles for sykdommen når vi forsøker å få barn.

Dette er en sykdom som kan ramme datteren din, søsteren din, venninnen din, moren din, deg. Man kan spørre seg om sykdommen hadde vært mer kjent om den også kunne ramme din far, kamerat, bror og sønn. Men det blir jo bare noen rødstrømpetanker man kan ofre i blant. Det viktigste er at informasjonen kommer ut slik at DU kan ta grep om du kjenner igjen symptomene og slik kan få tidlig behandling så ikke sykdommen får utvikle seg unødig.

Og om du skulle være så uheldig å få den, eller ha den, så ønsker jeg deg all styrke i verden, fra en endosøster til en annen.

f5c87fa75da9c77bd197727d49cf550b
Jeg er ikke et offer. Jeg er en fighter. Hvis du ikke ser forskjellen. Så les om dagen min en gang til.

Stille

Skrivesperre.
Det er ikke det at jeg er tom for ord. Heller motsatt egentlig. Men jeg har bare ikke klart å få de ut for tiden. Jeg skylder på sprayen. Jeg har aldri brukt denne typen før, og jeg reagerer annerledes enn medisinene jeg har brukt tidligere. Nesesprayen suprecur skal jo, som jeg har forklart tidligere, sette meg midlertidig i overgangsalderen. Denne gangen  har jeg sluppet unna hetetokter, hodepine og mareritt. Og det er veldig fint. Men istedet har jeg blitt fjern, ukonsentrert, trøtt, kvalm og ikke meg selv i det hele tatt. Tårene ligger klare i øyekroken nærmest kontinuerlig, venter på enhver unnskyldning til å renne over og gjøre meg skamfull. Altså intet nytt på den fronten. Det er liksom ikke sammen med alle du kan gråte, uten grunn.

Om en uke skal jeg sette den første injeksjonen, elonva. Jeg er utålmodig etter å sette igang. Alt skulle jo så gjerne skjedd i går. På akkurat samme tid i fjor var vi i samme situasjon som nå. Midt i et forsøk som vi da, som nå, både håpet og trodde skulle bli det siste. Månedene tikker av gårde og det føles som om vi ikke kommer noen vei. Som om vi står knedypt i gjørma og er stuck. Rundt oss blir folk gravide og får barn, både en og to og tre ganger, mens vi står i akkurat samme situasjon som tidligere. Jeg håper så inderlig at denne kampen nærmer seg slutten nå, og at denne våren blir fylt opp av håp og fremdrift. For jeg kan ikke love at kroppen tåler særlig mange flere runder.

b8a3534ea94a8663eae7863b7db4ecc1

Vi var veldig usikre på om vi skulle binde oss til en pakke på Maigaard, med tre forsøk for «prisen» av to. Da betaler du en pakkepris ved første forsøk og får deretter to til på løpende bånd om du ikke lykkes. Men om du så skulle lykkes på første forsøk, blir de to andre forsøkene kansellert.

Det kan nok føles som en stor trygghet å binde seg til en pakkeløsning, slik at valget er tatt på forhånd, pengene er betalt og du slipper å ta stilling til hva du skal gjøre etter hvert forsøk hvor det går galt. Men så er det jo samtidig noe litt pessimistisk over det også, i hvertfall når man allerede har vært gjennom noen runder.

Det å skulle tenke nå, i denne stund, at vi nok sikkert får bruk for tre forsøk til før vi eventuelt lykkes, er så tung, at det klarte vi ikke å forholde oss til. Vi bestemte oss for at vår overlevelsesstrategi er å ta et forsøk av gangen og fortsette med den håpløse optimismen om at pågående forsøk bare SKAL bli det siste. Og går det rett vest, som erfaringen tilsier at det jo kanskje gjør, så får vi ta valget igjen da. Om vi har krefter til enda en runde kan jeg ikke si før jeg står der knedypt i fortvilelsen med kroppen full av hormoner nok en gang. Men jeg håper vi ikke kommer dit igjen. Jeg håper våren og sommeren blir fylt av en voksende mage (på grunn av bebis, ikke pga hormoner…)

Det er virkelig ingenting vi ønsker oss mer.

26ab2862e38d4b6f6ebf61a55ee26738

 

Back on the horse

Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤

3ff8d314d0ab7027e360c553a1d984b6

På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den  har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.

Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.

Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.

Snapchat-1326951696273653415

5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.

IMG_2811

Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.

Optimismen er både min beste venn og verste fiende.

 

New beginnings

Joda, det går bra med oss. Selv om det har vært noen dystre dager, så er det positive med å ha vært gjennom en vinternatt før, at man lærer seg raskt hvor vinterjakka ligger. Og med tidenes dårligste metafor ble jeg fristet til å dra til med et aldri så lite Vinnie sitat : «Du blir dyp av å ha tilbragt mye tid i kjeller`n.»

Kaboom. I`m out 😀

Nok en gang må jeg takke dere fantastiske lesere som kommenterer, sender støttemeldinger og fine ord til oss. Det er veldig rørende at så mange vi ikke engang har møtt, kan bry oss så om oss. Faktisk har til og med ei fantastisk jente ved navn Stine startet en innsamlingsaksjon for oss! Hun har aldri møtt oss, men kjenner seg igjen i vår historie ettersom vi begge har kjempet en kamp mot endometriose og for ønskebarnet. Jeg synes det er helt forferdelig å skulle be noen om penger, og jeg har aldri vurdert sponsede innlegg for å «tjene» på bloggen. Det går i mot mine prinsipper om at jeg ønsker å dele reisen min for å hjelpe andre i samme situasjon, ikke for å reklamere for tåpelige ting. Men når det er sagt, synes jeg det ville vært utakknemlig å nekte noen å sette igang en innsamling når de genuint ønsker å hjelpe. Så takk Stine, og takk til alle dere andre som støtter oss enten med ord eller handling! Vi er virkelig rørt og evig takknemlige.

IMG_20160218_162354

En av mange måter å vise at man bryr seg ❤  

Vi har vært usikre på veien videre etter siste forsøk. Men håpet og pågangsmotet har kommet tilbake igjen, i hvertfall en god del av det. Vi er ikke klare for å gi oss enda.

Jeg har snakket med flere klinikker for å høre deres mening, og med Rikshospitalet. Hos Rikshospitalet hadde de sprengt kapasitet til slutten av juni, så vi ble satt på venteliste. Men hva nå? Ventetiden er den aller verste tiden både for kroppen min, og for psyken. Tida der det ikke skal skje noe, men hvor det samtidig skjer mye inne i kroppen. Tida hvor endometriosen utvikler seg, sakte men sikkert for hver måned som går, og gjør det desto vanskeligere å lykkes. Så vi har snudd på hver krone, og bestemt oss for å gå for et forsøk til på en privatklinikk. Løsninger er til for å finnes! Vi vet jo selvfølgelig at vi ikke vil ofre disse pengene en tanke når vi først sitter med et barn i armene. Men jeg må innrømme at det har vært litt kjipt her og nå, når vi har brukt nærmere 100 000 kroner på å nå drømmen, og alt vi har endt opp med er knuste drømmer og et organ mindre(!).

b08d7277dc511fc227293a794b3c9297

Som sagt har det blitt mye mailing frem og tilbake med ulike klinikker om veien videre. Ikke fordi vi ikke har vært fornøyd med Hausken, men fordi vi mista litt den gode magefølelsen. Og når vi først skal betale så mye for en behandling, er det best at magefølelsen er enig. Helt siden vi først vurderte privatklinikk har Maigaard klinikken i Aarhus i Danmark vært en av de øverste på lista. De har bred erfaring med endometrioseproblematikk, de har svært godt omdømme, og de gir et unikt godt inntrykk ved å være tilgjengelige. Jeg snakket faktisk med en av overlegene ved avdelingen gjennom hele helgen, og fikk svar på mail etter kl 22 på en lørdag. Da snakker vi engasjement! Etter å ha lest gjennom hele journalen vår ga de meg et behandlingsforslag som var litt annerledes enn det vi har hatt tidligere, med andre type medisiner. Selv om det var litt skremmende (på en snodig måte har jeg jo nå blitt trygg på disse tusen hormonene som gjør meg gal hvert forsøk), så ga det oss et lite ekstra boost og en gnist som var god å kjenne på. Det er godt å vite at ingenting har vært uprøvd.

Så hva sier dere folkens, skal vi bare hoppe i det da?

Snapchat-1332618525562923694

Fall down 7 times, stand up 8

1b0e7e71e65d09daff942920314cf9d9

Magefølelsen og de negative testene fikk rett. Jeg ble ikke gravid denne gangen. Tunge tårer i nattemørket, en utslitt kropp og to hoder fulle av tanker. Vi har nå vært gjennom alle utfall man kan komme borti ved en ivf-behandling, utenom å faktisk ende opp med et barn. En missed abortion, en spontanabort, et avbrutt fryseforsøk, en ekstrauterin graviditet med påfølgende operasjon, og et negativt forsøk.

Når det først skal gå galt, vil jeg jo si at dette er den måten som for min del har vært enklest å takle. Jeg fikk aldri noen graviditetssymptomer denne gangen, jeg fikk aldri den varme følelsen av å faktisk bære et barn i magen for så å miste det. Det bare ble ingen graviditet denne gangen. Det gir følelsen av motløshet en ny betydning. Og det føles tomt, når man har investert alt man har av krefter,helse,penger og håp i at dette skal fungere. Men sånn er jo dette gamet, man må risikere å tape for å vinne. Og nå har vi definitivt tapt.

mde
På disse fire årene har vi aldri vært nærmere ved å gi opp barnedrømmen enn vi er nå. Mannen er den jeg kjenner som er mest fylt opp av optimisme, og jeg kan se den renne ut. Det har vært stille i huset vårt de siste dagene. Vi tygger på de samme spørsmålene om og om igjen. Vil det noengang fungere? Skal vi akseptere at jeg kanskje aldri kan bære frem et barn? Kan vi strekke økonomien lenger nå? Er det verdt å sette hele livet på vent for denne evige berg-og dalbanen? Og ikke minst tusenkronersspørsmålet ; hva i alle dager skal vi gjøre nå?

Nå ser vi på alle muligheter. Vi teller kroner, tenker så det knaker, googler, mailer med klinikker og leger, diskuterer og tenker litt til. Jeg er utålmodig etter en ny plan. Jeg føler meg slått i bakken, og vil ha en grunn til å reise meg opp igjen. Raskt.

 

 

 

Veggen

Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å holde meg til testdag med å ta graviditetstest. Det hadde vel heller ingen trodd at jeg skulle klare.

Søndag ble den første testdagen. Jeg gledet meg. Jeg var så rolig, så sikker, og så trygg.  Jeg stirret og stirret på den hvite pinnen. Klokka tikket. Smilet begynte å blekne og ble erstattet av en sterk uro. Det kom ingen strek. Hvordan kunne jeg ta så feil?

Mandag morgen. Negativ test. Mandag kveld. Negativ test. Tirsdag morgen. Negativ test.
Salte tårer gjør kinnene såre. Nettene blir eviglange, dagene enda lenger.

pinterest.com

Det er fortsatt to dager igjen til testdag. Men den sterke optimismen har forsvunnet i søpla sammen med de negative testene. De to første gangene jeg ble gravid testet jeg tidlig positivt. Forrige gang testet jeg ikke positivt før testdag, men da hadde jeg også lavt hcg-nivå ettersom graviditeten var utenfor livmor.

Følelsene er mange. Uendelig mange, og de renner over. Bokstavelig talt. Men alt i alt konkluderer de det samme: jeg føler det er over nå.

Vi har vært heldige som har blitt gravide ved hvert ivf-forsøk. Selv om vi har vært ekstremt uheldige som har mistet den dyrebare spiren hver gang. Jeg har hele tiden tenkt at det er bare en liten bit i puslespillet som mangler, ettersom jeg har blitt gravid hver gang. Vi tenkte at forholdene lå bedre til rette nå enn noengang når de har fjernet den egglederen som skapte et dårlig miljø. To egg inn, to perfekte embryo. Og jeg vet jeg har gjort alt etter boka. Jeg har vært så nøye med å gjøre alt riktig at det er latterlig. Og jeg har vært mer positiv enn noengang. Men så, ingenting? HVA POKKER SKJER NÅ DA?

Den tomheten som føles når man har ofret så ekstremt mye, er umulig å sette ord på.
Hvordan skal man gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hvorfor skal man måtte gå gjennom dette gang på gang uten å få noe igjen for det?
Hadde noen fortalt meg på forhånd hvordan dette kom til å føles, hvordan denne kampen kom til å bli, hadde jeg ikke trodd på dem.

Det føles helt håpløst å fortsette. Men det føles samtidig helt umulig å skulle la være.
5c7028fc83ca0a0f33a181d6ccfc380d
Kanyleboksen på badet er stappfull. Lommeboka er tom. Magen er blåflekkete, hoven og verkende. Drømmene er knust. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så utslitt. Utslitt av å kjempe en kamp som føles uendelig. Å kjempe mot en sykdom parallelt som å kjempe for en drøm om en familie.

Jeg har sluttet å kalle det rosa rommet for barnerommet. Nå kaller jeg det konsekvent for kontoret. For første gang vurderer jeg å kjøpe maling. Male over det som skulle vært, det som skulle bli. Planene, drømmene, og håpet.

Er det over nå?

Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Snapchat-3579003939291709776
Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Snapchat-1634567914443609992

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

IMG_20160203_154331

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

dav

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Snapchat-5799899430984888529
Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

2016-01-29 18.10.24

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Snapchat-4467097361581546194

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

ecb31e9f02a47f576e1c5362fd912f0c

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Snapchat-5515923721219447377
Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

6fc9a762bd01205558f855a934d58d6c

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

blogg

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

davI går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

IMG_20160125_171012
Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

Hva hadde du gjort?

På badet har jeg en boks full av brukte kanyler. I begynnelsen var det bare en oppbevaringsboks jeg kastet kanylene i slik at jeg deretter kunne kaste de på en forsvarlig måte. Men så traff facinasjonen meg. Hvor full kommer den boksen til å bli? Hvor mye skal kroppen igjennom? Når skal dette ende?

Jeg husker fortsatt når jeg fikk høre om Ivf for første gang. Eller, jeg hadde jo hørt om det før, men som de fleste andre var det liksom bare et ord, en behandling, som ikke angikk meg. Men når jeg virkelig hørte om det, når en mann i hvit frakk kunne fortelle meg at det var mulig jeg måtte gjennom ivf for å kunne bli gravid. Det glemmer jeg ikke. Jeg gikk hjem og googlet, leste historier, så på youtube klipp og bilder av alle medisinene, sprøytene, og ikke minst den lange nålen som brukes til å suge ut eggene. Øynene mine fylte seg opp av tårer og jeg nektet å slå meg til med ro med at dette skulle bli meg. Jeg hadde akkurat bekreftet det kroppen hadde skreket til meg i mange år ; at jeg hadde en kronisk sykdom jeg måtte lære meg å leve med resten av mitt liv. Og som jeg ble fortalt : «man vet aldri hvordan den utvikler seg». Også dette. IVF. Nei.  Jeg hadde blitt sykepleier for å pleie de syke. Ikke for å være syk selv.

Fire år etter. To operasjoner. Fem arr på magen. Snart fire ivf forsøk. Tre aborter. Uttallige sykehusbesøk. Baderomsskuffene fulle av medisiner. Evige blå prikker på armene av gjentagende venefloner og blodprøver. 80 000 kroner fattigere. Resept på morfin i veska. En kanyleboks på badet. Og bare noen dager unna tredje runde med egguttak.

Tidene forandrer seg. Tidene forandrer deg.
Snapchat-2033131505953931627

Det er ikke lenger skummelt å være i denne prosessen. Det er hverdagen. Men det er slitsomt. Det er uutholdelig smertefullt. Og man kan ikke klage. Det er så mange som har det så mye verre. Jeg skal ikke dø, jeg slipper å leve i dødsangst. Jeg er bare redd for å ikke kunne leve livet mitt slik jeg ønsker. Og det er det jo mange som er. Tross alt.

Så jeg skal ikke klage. Jeg skal bøye hodet og fortsette å jobbe. Bite det i meg. Svelge unna tårene. Jobbe mot et mål, det store målet, med blod, svette og tårer. Og alle krefter jeg har. Jeg skal ikke klage. Men jeg kan si til deg som ikke går gjennom dette: Still deg selv spørsmålet om hva du selv hadde gjort hadde du vært i samme situasjon. Vær så snill og ikke ta det du har for gitt. Ikke ta hverdagene slik du kjenner de for gitt. Vær ydmyk. Vær takknemlig.
Og ikke klag du heller.

 

For livet skal vi slåss

En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk
Vi lever
En er frisk og en er syk, en får stå og en får stryk
Vi lever
Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur
Vi lever
Hvis du blir helt stille nå, kan vi høre hjertet slå
Vi lever

DSC00259

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Vi er som en lillebror, som vil gjemme seg hos mor
Vi lever
Vi som hører med til dem, som vil stikke hodet frem
Vi lever
Om vi blir terrorisert, undertrykt og torturert
Vi lever
Om vi kryper eller går, om vi er fortapte får
Vi lever

_MG_5582

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Noen stupte for en sak, minnesteinen står der rak
De lever
Noen vandrer slik som deg, anonyme kjempers vei
De lever
Noen mister alt de har, noen mister mor og far
De lever
Morgendagen er en venn, det finns alltid håp for dem
Som lever

57d2ac54f1e8001105d20f17b8587fb9

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

Mørke skyer er et tegn, på at jorden trenger regn
Den lever
Vannet strømmer fra de grå, de blir mange bekker små
Som lever
Mange bekker blir en elv, sol og himmelhvelv
Vi lever
Fossen styrter i et hav, og det spirer på hver grav
Vi lever

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss

jan16

For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss.

– Wenche Myhre. 

På`an igjen

Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.

Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.

Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.

Snapchat-1695929231779448569

Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.

Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.

Om det hjelper, tja. Vi får nå se.

Snapchat-6590210565823992390-2
PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den  HER .

De nye mulighetene

Den 31 desember 2014, også kalt nyttårsaften om du vil, stod jeg og mannen arm i arm ved midnatt og så etter rakettene i tåka. Vi så ikke en eneste en. Kun lydene øredøvet oss, overalt rundt oss kunne vi høre smell, pip, og skrålende latter.

Vi hadde akkurat mistet vår første spire. De siste dagene i 2014 gikk med til å abortere på baderomsgulvet. Det var en kald og brutal avslutning på det vi trodde skulle bli lykkens år.

Selv om jeg hadde grått hele dagen, denne siste dagen i året, skrapte jeg meg opp av baderomsgulvet, byttet ut pysjen med festkjolen og dro på meg et smil.

Så, noen timer etter stod vi der da, i mørket og speidet etter raketter. For vi visste de var der oppe. Rakettene. Disse nydelige transformasjonene av eksplosivt lys. Vakre lysglimt skapt av mennesker på en ellers så kald og mørk himmel.

Så vi speidet. Men tåka var for tykk. Som et ullteppe lå den over oss og vi mistet all sikt. Så var 2015 et faktum, og vi tasset hjemover i pensko og for tynne vinterkåper mens vi håpet det skulle bli bedre neste år. Vi skålte i sprudlevin og fortalte hverandre at herfra kunne det bare gå oppover.

2015, det skulle bli året med stor Å.

Men så ble det ikke det.

Det ble et drittår. Makan til hjertesmerte, sykdom, sorg og maks uflaks. Jeg har veltet meg i tanker om hvor urettferdig verden er og hvordan i alle dager man skal finne motivasjon til å fortsette denne galskapen. Men så hjelper jo ikke det heller. Tvert om vil jeg kanskje si det blir verre?

Selv om jeg har valgt å skrive om vår historie fra mitt ståsted her på en offentlig blogg, så har jeg desverre ikke valget om hvordan historien skal ende. Jeg kan ikke velge å bli gravid, å føde et velskapt barn, å bli frisk. Men heldigvis har jeg muligheten til å velge hvordan jeg ser på det. Jeg kan velge hvordan jeg lever med det. Hvordan jeg ser verden og hva slags betydning jeg ønsker å ha i denne verden.

2015 var et drittår. Men det var også et år hvor jeg lærte kroppen min å kjenne bedre enn jeg noengang trodde var mulig. Jeg lærte at styrke kommer av tunge dager. Jeg lærte at kjærligheten kan vokse seg uendelig mye sterkere for enhver dag som går. Jeg lærte at man kan bety noe for mange hvis man bare tør å fortelle sin historie. Jeg lærte at mot kommer når du må ha det. Jeg lærte at sterke relasjoner blir bygd gjennom såre øyeblikk. Jeg lærte at bagateller nå kan prelle av meg som vann på en regnjakke. Jeg lærte at det viktigste i livet er å ha folk du er glad i og som er glad i deg. Jeg lærte om takknemlighet for det man har her og nå. Jeg velger å takke for et år som har vært betydningsfylt og spennende, og jeg velger å glede meg til det nye året og alle nye erfaringer som måtte komme.

Sånn velger jeg å se på det.

Den 31 desember 2015 stod jeg og mannen sammen med gode venner på vår egen terrasse. Tåka lå som et ullteppe over oss i år også. Men i år hadde den sprekker. Gjennom tunge, grå byger kunne vi i år få se disse vakre lysglimtene skapt av mennesker på en ellers mørk og kald vinterhimmel.
Det ga håp.

Så 2015 var ikke et så verst år likevel. Men jeg håper 2016 blir bedre.

 

IMG_2763

Og by the way har den lille bloggen i mitt hjerte nådd over 100 000 visninger. Noe som er en sabla god start på 2016 tenker nå jeg.

Holidays are coming

Etter forrige abort og operasjon har jeg ikke så vært så aktiv med skrivingen. Ikke har jeg vært så aktiv med tenkingen heller, egentlig. I stedet har jeg forsøkt å være lykkelig. Med det vi har, her og nå, i de gylne hverdagene. Og selv om lengselen er så utrolig stor, og tomrommet kan fylle et helt lasteplan, så er det ikke så rent lite vi har heller. Og det har jeg satt fokus på i det siste.

Det kan nemlig være litt vanskelig å se det når man er midt oppi et forsøk. Du må ofre så mye av hverdagene, og har så innmari fokus på det som skal skje og hvorfor. Hvertfall må jeg det, for å klare å komme meg gjennom det både fysisk og psykisk. Det blir som om du ikke helt klarer å nyte utsikten mens du løper maraton. Du er liksom mest opptatt av å komme i mål når melkesyra nesten tar knekken på deg, hjertet slår nesten ut av brystkassa og lungene føles tomme for luft. Da går du inn i deg sjæl, finner styrken du må, og kommer deg i mål. Lykken finner du på andre sida av mållinja. Så får utsikt være utsikt, liksom.

Nå ble det mye ord med lite mening, tenker kanskje du. Men det jeg mente med hele denne romanen var at nå, i denne stund hvor jeg ikke har vært opptatt med å løpe maraton, så har jeg hatt tid til å nyte utsikten. Og den er jo egentlig ganske fin, i grunn.

For alt i alt er jeg utrolig heldig. Og det vet jeg at jeg er.

2015-06-24 09.50.55

 

Før, elsket jeg jula og absolutt alt den innebar. Det gjør jeg fremdeles, men likevel er den nå preget av sårhet iblandet gleden. For noe av det som er så magisk med jula er at den får på en måte alle følelser til å bli forsterket. Er du glad, blir du mer glad, er du forelsket, blir du hodestups forelsket, og er du ensom, blir du desto mer ensom.

Der jeg jobber, på en akuttpsykiatrisk avdeling, er alle postene fulle nå i desember. Det er nok ikke tilfeldig. For når man er utenfor, blir det ekstremt tydelig i desember hvis man ønsker å være innenfor. Om det så er å være utenfor familien eller utenfor samfunnet. For det er liten tvil om at jula er høytiden for familie og barn. Og når du ikke har noen av delene, ja da er det lett å føle seg utenfor.

Sånn har ikke jeg det. Men jeg kan likevel forstå og kjenne litt på det allikevel. For når man er ufrivillig barnløs, så er man litt utenfor da også. Utenfor familielivet, dette maset og tjaset som så mange småbarnsforeldre føler på i jula. Det er man ikke delaktig i, selv om man vil. Det være seg pepperkakelaging, adventskalendere, julebarnetv, luciatog, julegrøt, juleverksted, nissefest, disneys jul, julebukk og juleavslutninger. Man kan selvfølgelig delta på noe av det. Men det blir jo ikke det samme. Og som med alle andre følelser, så blir dette savnet og tomrommet man føler på, ekstra forsterket i jula. Plutselig blir alle disse tingene som skulle være koselig, mest av alt sårt.

$_32

 

      ******************

For ca to uker siden fikk jeg menstruasjonen tilbake etter operasjonen, og lille julaften skal jeg begynne på medisiner igjen til neste forsøk. Heldigvis var klinikken enig med meg i at det bare er uheldig for min kropp å gå lenge mellom hvert forsøk, da vil jo bare endometriosen forverre seg mens vi venter.

Vi har ingen tid å miste, så her er det bare å brette opp ermene til ny kamp.

Måtte det bli den siste.

e3f73b1abd74462424f231e291388823