Sprekkeklar

For to år siden på denne tiden, i den magiske måneden desember – hadde jeg min første abort. På julaften måtte jeg ta piller for å kvitte meg med det døde fosteret som ikke ville forlate kroppen min. Det var en mørk jul.
I fjor, etter et forferdelig hardt år med nye forsøk, trodde vi at vi skulle gå julen i møte med et nytt mirakel i magen. Men før julemåneden begynte for fullt viste det seg at den lille spiren hadde satt seg på egglederen min istedenfor i livmor, og jula ble istedet preget av å komme seg etter en operasjon som førte til enda en graviditet og et organ mindre. Nok en mørk jul.

Den 24 desember 2015 ble denne artikkelen publisert om veien vår til å bli foreldre. Jeg husker jeg lå i nattemørket etter å ha tilbragt en hel julaften med et påklistret smil som skjulte tomheten jeg følte på, og leste artikkelen med tårevåte øyne. Plutselig føltes det som om «alle» visste at vi aldri kom til å bli foreldre. For jeg hadde virkelig begynt å gi opp. Jeg bare turte ikke å si det til noen. Enda.

Tenk så mye ting kan forandre seg på et år. Tenk så snodig det er at nøyaktig et år etter at denne artikkelen kom ut, nøyaktig to år etter den aller første aborten, så har jeg termin. 24 desember 2016. Selv om jeg nå sitter med tidenes kul på magen (for jada, den er der fremdeles) har jeg fortsatt vanskelig for å tro det. Tenk at jula igjen kunne bli magisk.

Tidenes julekalender! Bilde tatt i uke 37 

Jeg er i skrivende stund offisielt sprekkeklar. Jeg er i uke 39 (38+5) og har, for å være ærlig, trodd i en uke at jeg kom til å føde. Grunnen til det er noe så fint som modningsfase. Den hadde jeg undervurdert, må jeg innrømme. Noen merker knapt til denne fasen, eller simpelthen hopper over den. For de fleste varer den kanskje i noen timer, eller et døgn. Men for meg har den nå altså vart i en uke. Vi snakker gjensyn med gravidekvalme 24/7, vi snakker ca 15 dobesøk hver dag, vi snakker maks 3 timer søvn hver natt på grunn av menssmerter og modningsrier som kommer – også går igjen. Det er langt fra uutholdelig, men det tapper krefter litt etter litt. Jeg blir nemlig litt småurolig når jeg føler jeg må «tolke» kroppens signaler om fødselen er i startfasen. Jeg er veldig klar over at det sjelden er tvil om det altså, men grunnen til min uro er at jeg snodig nok har et sterkt ønske om å føde på sykehuset fremfor badegulvet hjemme. I min familie er nemlig styrtfødsler en gjenganger, noe som ofte er arvelig. Og da snakker vi om fødsler som går så fort at man knapt rekker frem til sykehuset. Derfor blir jeg litt på tuppa når jeg stadig tenker NÅ BEGYNNER DET! For så å føle meg lurt og litt snurt.
Det er en stor trøst at babyen tross alt kommer ut tilslutt uansett, på enten den ene eller den andre måten. Det kommer man jo liksom ikke unna. Så jeg tåler fint at han er en liten rakker som lurer meg gang på gang, med vissheten i at uansett veldig snart er han her i armene våre. Å for en lykke!

Jeg tenker stadig på dere som går nok en mørk jul i møte. Dere som går i lekebutikker med et tomt blikk og i nyfødthyllene på lindex med tidenes klump i halsen på jakt etter de perfekte gavene til alle barna i deres liv. Alle de barna som ikke er deres. Jeg kjenner smerten deres i brystet, for den har lenge også tilhørt meg.

For et par uker siden fikk jeg en anonym gave i posten fra en av dere lesere. En perfekt liten blå sparkebukse, og et par hjemmestrikka babyvotter med en enkel lapp til: «Takk for at du deler».

Ikke bare var det omtanken, gavmildheten og overraskelsen som rørte meg. Men tanken på hva dette kan ha kostet deg. Ikke i penger, men i det som er mye mer dyrebart: av krefter, av mot. Av sårhet og av kjærlighet. For det å gå inn i en barnebutikk og kjøpe en perfekt liten blå sparkebukse, det å sitte timesvis og strikke nydelige myke babyvotter til en baby som ikke er din – når alt du ønsker er at den var det.. Det kan være forferdelig vondt. Det vet jeg alt om. Så tusen hjertelig takk kjære deg, for kjærligheten som lå i den gaven. Og tusen takk til alle dere andre som også sender meg og oss kjærlighet i alle andre former – myke ord, fine meldinger og kommentarer. Jeg skal aldri slutte å sette pris på hva det koster dere.

❤

 

Holidays are coming

Etter forrige abort og operasjon har jeg ikke så vært så aktiv med skrivingen. Ikke har jeg vært så aktiv med tenkingen heller, egentlig. I stedet har jeg forsøkt å være lykkelig. Med det vi har, her og nå, i de gylne hverdagene. Og selv om lengselen er så utrolig stor, og tomrommet kan fylle et helt lasteplan, så er det ikke så rent lite vi har heller. Og det har jeg satt fokus på i det siste.

Det kan nemlig være litt vanskelig å se det når man er midt oppi et forsøk. Du må ofre så mye av hverdagene, og har så innmari fokus på det som skal skje og hvorfor. Hvertfall må jeg det, for å klare å komme meg gjennom det både fysisk og psykisk. Det blir som om du ikke helt klarer å nyte utsikten mens du løper maraton. Du er liksom mest opptatt av å komme i mål når melkesyra nesten tar knekken på deg, hjertet slår nesten ut av brystkassa og lungene føles tomme for luft. Da går du inn i deg sjæl, finner styrken du må, og kommer deg i mål. Lykken finner du på andre sida av mållinja. Så får utsikt være utsikt, liksom.

Nå ble det mye ord med lite mening, tenker kanskje du. Men det jeg mente med hele denne romanen var at nå, i denne stund hvor jeg ikke har vært opptatt med å løpe maraton, så har jeg hatt tid til å nyte utsikten. Og den er jo egentlig ganske fin, i grunn.

For alt i alt er jeg utrolig heldig. Og det vet jeg at jeg er.

 

Før, elsket jeg jula og absolutt alt den innebar. Det gjør jeg fremdeles, men likevel er den nå preget av sårhet iblandet gleden. For noe av det som er så magisk med jula er at den får på en måte alle følelser til å bli forsterket. Er du glad, blir du mer glad, er du forelsket, blir du hodestups forelsket, og er du ensom, blir du desto mer ensom.

Der jeg jobber, på en akuttpsykiatrisk avdeling, er alle postene fulle nå i desember. Det er nok ikke tilfeldig. For når man er utenfor, blir det ekstremt tydelig i desember hvis man ønsker å være innenfor. Om det så er å være utenfor familien eller utenfor samfunnet. For det er liten tvil om at jula er høytiden for familie og barn. Og når du ikke har noen av delene, ja da er det lett å føle seg utenfor.

Sånn har ikke jeg det. Men jeg kan likevel forstå og kjenne litt på det allikevel. For når man er ufrivillig barnløs, så er man litt utenfor da også. Utenfor familielivet, dette maset og tjaset som så mange småbarnsforeldre føler på i jula. Det er man ikke delaktig i, selv om man vil. Det være seg pepperkakelaging, adventskalendere, julebarnetv, luciatog, julegrøt, juleverksted, nissefest, disneys jul, julebukk og juleavslutninger. Man kan selvfølgelig delta på noe av det. Men det blir jo ikke det samme. Og som med alle andre følelser, så blir dette savnet og tomrommet man føler på, ekstra forsterket i jula. Plutselig blir alle disse tingene som skulle være koselig, mest av alt sårt.

 

      ******************

For ca to uker siden fikk jeg menstruasjonen tilbake etter operasjonen, og lille julaften skal jeg begynne på medisiner igjen til neste forsøk. Heldigvis var klinikken enig med meg i at det bare er uheldig for min kropp å gå lenge mellom hvert forsøk, da vil jo bare endometriosen forverre seg mens vi venter.

Vi har ingen tid å miste, så her er det bare å brette opp ermene til ny kamp.

Måtte det bli den siste.

 

 

Wicked game

Det er fredag ettermiddag og jeg begynner å kjenne det stikke på venstre side i magen. Jeg kan se at magen eser mer og mer ut for hver time som går, og smertene blir bare sterkere. Jeg blir svimmel, føler meg søvnig og har feber. Aller mest har jeg lyst til å ta smertestillende og legge meg til for å sove, men instinktet mitt sier meg at noe er galt. Det er langt ifra de sterkeste smertene jeg har opplevd, men det føles bare feil. 

Jeg sier at mannen skal ringe sykehuset. At han skal si jeg er rimelig sikker på at venstre eggleder er på vei til å sprekke, og at det siver blod ut i buken min, fordi det sitter en graviditet der. Jeg vet at en slik situasjon kan forandre seg raskt til å bli fatal. Hvis egglederen sprekker, vil det pumpes blod ut i magen uten at noe stopper det, og man kan faktisk blø i hjel av de indre blødningene. Heldigvis tar sykehuset oss på alvor, og vi får komme rett inn på undersøkelse en fredag kveld, uten å måtte krangle oss gjennom legevakta. Etter kort tid blir jeg undersøkt av gynekologen på vakt. Jeg kan se hun sperrer opp øynene når jeg sier at på en skala fra 1-10 er smertene på en 5. Hun sier en exu(graviditet utenfor livmor) pleier å gi enorme smerter, og jeg kan se at hun mistenker at jeg nok mest er engstelig. Mannen sier strengt at jeg er rimelig vant med sterke smerter, så denne skalaen kan nok være litt misvisende. Og jeg kjenner kroppen min godt. Jeg forklarer henne at jeg tror graviditeten sitter i venstre eggleder, og at den er på bristepunktet. Jeg tror det har begynt å sive blod ut i buken, for jeg kan kjenne det på presset i magen. Etter to minutter med ultralyd ser jeg at hun blir litt mer hektisk, og hun forteller meg at jeg har helt rett. Det er blodansamlinger rundt eggstokkene, og egglederen har begynt å briste. Operasjonen må skje innen kort tid. Jeg får en seng, operasjonstøy, og jeg lar sykepleiestudentene i praksis øve seg på å ta blodprøver og sette veneflon på meg med skjelvende hender.

Jeg gråter litt sammen med mannen. Selv om vi nå visste at denne graviditeten ikke var levedyktig, var det uansett en tung tanke å måtte gjennom en ny operasjon i tillegg til å miste, nok en gang. Jeg synes forrige operasjon var enormt tung, og jeg vet at hver gang de må operere meg vil det føre til enda mer sammenvoksninger pga endometriosevevet i buken. Enda mer smerter.
Jeg tenkte på om hjertet slo på denne lille bønna som nå måtte fjernes. På om dette faktisk kunne blitt et friskt barn om det så bare hadde slått seg ned på riktig sted.

Mannen måtte reise hjem når jeg ble trillet inn til operasjon. Jeg forsøker å holde tårene tilbake, mens tusen tanker svirrer i hodet. En fantastisk anestestisykepleier stryker meg på kinnet og sier med blanke øyne: «Her i operasjonssalen er det alltid lov å gråte». Hun forteller at de også synes det er tøft å skulle gjennomføre en slik operasjon, når de vet dette er den tredje graviditeten som går galt. Jeg får snakket litt om det mellom tårene, og blir møtt av stor omsorg og støtte. Når jeg våkner har jeg en eggleder og en graviditet mindre. Umiddelbart kjenner jeg at alle graviditetssymptomene er borte, og følelsen av å være gravid like så. Men jeg føler meg også lettet for at egglederen som var skadet fra før, nå er fjernet slik at det ikke setter seg en graviditet der på nytt.

Natten går med til å gråte og drømme over det vi nok en gang har mistet. Og rundt meg svirrer det engler i hvitt, gir meg smertestillende, legger kald klut på panna mi og tørker tårene jeg så hardt forsøker å svelge unna.

I løpet av ett år har jeg opplevd å bli gravid tre ganger. Og alle tre gangene har endt i at vi har mistet våre spirer på den ene mer dramatiske måten etter den andre. Først i en missed abortion, så i en spontanabort, og nå i en ekstrauterin graviditet. Det er en del av gamet. For å vinne, må man risikere å tape. Men nå er jeg sliten. Og det er mannen også.

av instagrampoet @usagteord.

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

Å se fremover

I dag fyller jeg 28 år, og jeg skal være den første til å innrømme at det siste året ikke gikk som ventet. Det har vært fullt av skuffelser, sykdom og nederlag. Ja, det har sugd – rett og slett. Jeg vet at ingen liker sytepaver – og jeg lover at jeg ikke skal bli det på permanent basis. Men i år skulle bursdagen min pokker meg inneholde en gravidemage! Den skulle inneholde et ultralydbilde på kjøleskapet og vissheten om at babyen var TRYGG. Først skulle jeg vært høygravid nå – men nei. Så skulle jeg vært i den magiske uke 12 nå – ånei da.
Så hva jeg ønsker meg til bursdagen min spør du?
Det kan du desverre ikke gi meg.
Men livet venter ikke på at jeg skal bli fornøyd. Selv om jeg sørger, selv om jeg har smerter, selv om jeg jobber mot et mål, så vil dagene fortsette å gå – med eller uten meg. Jeg må bare gjøre mitt beste for å henge med. I det siste har dagene bestått av nettopp det. Å prøve å komme tilbake til livet.

Det handler om å sette pris på de små ting i hverdagen. 

   

 

Det handler om å pushe seg selv.

Jeg har gått i motbakker. Og da mener jeg ikke bare metaforiske motbakker, men faktisk også ordentlige motbakker. Stort sett hver dag forsøker jeg å gå en ordentlig tur med hundene, noe som innebærer en forholdsvis lang motbakke på starten av turen. Den motbakken gir meg sterke magekramper hver gang. Smertene slår pusten ut av meg, jeg svimler og jeg må sette meg ned. Det er helt forferdelig å kjenne at man ikke kan styre kroppen sin slik man vil. Å føle at man er en fanget i en kropp som forsøker å stoppe meg i å leve livet. Men så kan man ikke bare bli sittende der å grine heller. Så neste dag er jeg tilbake igjen i den samme motbakken. Det har enda ikke blitt bedre. Men èn dag håper jeg at det blir det. Jeg nekter å la smertene vinne. Så hvis du ser meg der en gang, gråtende i bunnen av en oppoverbakke. Så vet du hvorfor. Tragisk som det enn ser ut er du vitne til en større kamp enn du skulle tro.

Det handler om å være der for hverandre.

Tankene har vært mange og svingende etter den siste aborten. Vi har diskutert alternative måter å få barn på. Vi har diskutert hvordan livet vårt ville blitt uten barn. Vi har diskutert hva vi skal gjøre videre. Om det er fornuftig å fortsette. Om det er fornuftig å stoppe. Det finnes ingen fasitsvar. Hodet mitt sier at vi må stoppe. At kroppen ikke klarer mer. Mens hjertet skriker kampsanger med rungende røst.

Per nå har vi blitt enige om å ikke gi oss enda. Vi har et egg igjen på frys, og vi skal i det minste gi dèt en sjanse. Så får vi se om jeg innen mine 29 år har fått den største gaven av de alle – å bli mamma.

«Meir kan ingen gjera»

 

Jeg kjenner et stikk av misunnelse hver gang jeg ser en voksende babymage for tiden. Det er flaut og skamfullt, men jeg kan ikke styre det. Det virker så lett for så mange! Bli gravid. Være strålende lykkelig på ultralyd. Ha et ukomplisert svangerskap. Føde et velskapt barn. Mens for min del er det så vanskelig at jeg forstår ikke hvordan noen kan få det til!

Jeg må innrømme jeg har spurt mannen flere ganger de siste ukene om vi kanskje bare skal gi opp hele greia. Er det egentlig verdt det? Denne prosessen og alt den medfører kompliserer alle aspekter ved livet vårt: helsa, jobben, samliv, vennskap, ja – alt. Det føles som om livet leves med en pauseknapp. Man står knedypt i gjørma og man kommer seg liksom bare ikke videre. Og da kan man jo begynne å lure på om det kanskje er det beste å innfri seg med at livet kan bli like fint uten barn.
For det kan det jo.
For mange.
Men kan det egentlig det for oss?
Kanskje.

 

 

Men så får man holde en liten babybylt i armene sine. Man kjenner varmen fylle hele seg. Og man sniffer inn lukta av søt,varm babyhud. Man kjenner en liten hånd gripe tak i pekefingeren sin, og møter to store blå, nysgjerrige øyne. Man lar hånden gli over mykt hårdun på et bittelite hode. Og man smiler tilbake til et lite ansikt med smilehull.
Og så blir man påmint hva man har kjempet for så lenge. Og plutselig er det ingen tvil om at man må fortsette å kjempe for å oppnå det.

 

Meningen med livet.

 

 

 *********************************

Jeg har vært på sykehuset siden sist. Og de tror at kroppen har ordnet opp selv nå. Men hcg-nivået er fremdeles en god del forhøyet, så jeg må fortsette å ta ukentlige blodprøver for å forsikre oss om at kroppen har klart å «skille» ut alt.. Ettersom ultralydskjermen er og forblir tom så kan det fremdeles være en liten mulighet for at det sitter et sted utenfor livmor, og at de derfor ikke kan se noe på ultralyd. Men jeg tror ikke det. Det føles som om kroppen er på vei tilbake til det smertefulle «normale» nå.
Og den føles tom.

 

 

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

– Olav H. Hauge

This too shall pass

Jeg ser dere er mange som titter innom for tiden, og jeg føler jeg unner dere et lite pip. Nok en gang må jeg takke for så vanvittig mye støtte og omtanke vi får fra alle dere fantastiske lesere! Det jeg stadig får høre når dere skriver til meg er «jeg vet det ikke hjelper noe…» Men det skal dere vite: det hjelper! Jeg blir rørt og takknemlig hver gang jeg får høre deres historie, hvordan dere kjenner dere igjen, eller bare heier på oss og tenker på oss. Så tusen ❤ takk!

Her veksler følelsene omtrent like hyppig som været om dagen. I det ene øyeblikket er himmelen mørk og regnet pøser, i det neste sprekker skyene opp og tillater litt solskinn inn gjennom den mørke tilværelsen.

Det er nok ikke så lett å forstå for andre enn de som har vært oppi dette selv hvordan det føles akkurat nå. Men jeg kan helt ærlig si at jeg synes dette er mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kan også si at jeg er mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg også. Vi gir ikke opp. Vi har hverandre, og det er det aller viktigste!

Den siste uken har jeg vært mye alene. Mannen har vært på jobb, jeg har stirret ut i luften. Med unntak av enkelte i nær familie har jeg ikke vært sammen med noen, og jeg har trengt det. Det er så vanskelig å vite hva man skal si. Eller gjøre.
Man vet at det er ingen «quickfix». Man vet at man ikke kan lure seg unna følelsene og smertene. Man vet at man bare må la det komme. La dagene gå. Gråte når man må gråte. Skrike når man må skrike. Men man vet jo også at med tiden så vil det bli bedre. Også plutselig sitter man der og er fit for fight, nok en gang.

Husker du jeg skrev om at endometriosesmertene begynte å bli bedre for hver dag når jeg var gravid? Vel, det er jo en ekstra gave oppi dette lille marerittet, nå som graviditetshormonene forsvinner fra kroppen, kommer smertene tilbake. Jeg er jo vant til å ha smerter, men det verste er at jeg fikk nesten to uker hvor jeg følte meg tilnærmet «normal». Jeg kunne våkne uten smerter, jeg kunne gå lange turer uten å måtte «betale» for det i ettertid, jeg hadde mer energi og jeg ble alt i alt en så mye mer lykkelig person. Jeg hoppet av glede og ropte: «Er det sånn det er? Er det sånn livet egentlig skal være?» Jeg hadde faktisk glemt hvordan det var. Mannen sa til og med at han kunne se det på måten jeg beveget meg på når jeg gikk, satte meg ned og reiste meg opp – ja alt. Kvalmen og hodepinen graviditeten førte med seg var som en ferie i forhold til de vanlige plagene mine. Men, vips, så var det tatt fra meg. Og det føles nesten enda verre nå som jeg vet hva jeg går glipp av.

I dag våknet jeg opp til regn. Jeg gikk tur med hundene, og smertene ble sterkere for hvert skritt jeg tok. Jeg ble sint, og gråten min blandet seg med regndråpene. Etter å ha kjempet mot kroppen en stund måtte jeg bare snu. Jeg følte meg mislykket når jeg trasket hjemover igjen. Men da jeg kom tilbake fra den mislykkede turen fant jeg en gledelig overraskelse i postkassa. En av mine beste venninner hadde sendt meg en pakke, og et håndskrevet brev. Det rørte meg inderlig. Ja, faktisk så reddet det hele dagen min.

I morgen skal vi tilbake til sykehuset. Jeg håper og tror virkelig kroppen har klart å ordne opp selv, så vi slipper noe mer styr nå. Frem til da skal jeg dukke inn i den hemmelige hagen, la tiden gå, og vente på at hjertet skal heles. Nok en gang.