Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Snapchat-3579003939291709776
Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Snapchat-1634567914443609992

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

IMG_20160203_154331

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤