Det man ikke skal snakke om

Denne julen ble en annerledes jul. Denne julen mistet jeg et barn.

Allerede nå vil sikkert flere heve på øyenbrynene av at jeg bruker ordet barn. Men for meg var det et barn. Et barn med bankende hjerte og som fra dag èn snudde hele verden på hodet. Jeg var to måneder på vei og barnet døde i magen min uten at kroppen klarte å fange det opp. Som om kroppen desperat prøvde å holde fast ved dette barnet som vi hadde ventet på i årevis at skulle bli skapt. En såkalt missed abortion.

Det var lillejulaften vi fikk beskjeden. Alt tydet på at jeg fremdeles var gravid. Magen hadde vokst, puppene sprengte, graviditetshormonet hcg fortsatte å øke, morgenkvalmen var sterkere enn noengang, og morsinstiktet gjorde meg livredd. Men på ultralydskjermen var det ikke lenger et bankende hjerte.

Helt frem til denne dagen har jeg sett på meg selv som en sterk person. Jeg har vært gjennom mye. Men ingen kunne forberede meg på den bunnløse sorgen som møtte meg. Det var ingenting noen kunne si for å få meg til å føle meg bedre. Alt jeg ville og alt jeg kunne gjøre var å ligge i fosterstilling og gråte. Tre år med prøving, og en høst full av hard jobbing for å få dette til. Og slik skulle det ende. Jeg var utrøstelig, og jeg følte meg mislykket.

IMG_3209

Spontanabort og missed abortion er ikke noe man snakker om. Overalt oppfordres man til å ikke fortelle om graviditeten før risikoen for spontanabort avtar, altså etter tre måneder. Denne oppfordringen fører til at man, om det går galt, sitter igjen med en sorg få, eller ingen vet om. Du skal bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Jeg undres hvem denne stillheten gagner. Selvfølgelig er det mye enklere å både fortelle om, og å høre om positive ting enn negative. Men er det virkelig sånn livet skal være? For min del hadde det ihvertfall vært enklere om dette var noe man kunne snakke om. Å få lov til å snakke om sorgen. Å få lov til å sørge over det som skulle ha vært.

IMG_3215

Når kroppen selv ikke støter ut det døde fosteret får man valget mellom å gjøre det hjemme ved hjelp av medisiner eller utskrapning på sykehus i narkose. Jeg synes det var et umulig valg og satt der som et spørsmålstegn. Til slutt lot jeg legen velge. Og hun anbefalte hjemmeabort da dette kunne gjøres umiddelbart, og i tillegg er det mest naturlige for kroppen. Ettersom vi allerede har strevd så lenge med å bli gravide, er det en liten risiko ved utskrapning som vi ikke bør ta sjansen på.

Jeg fikk en tablett i påsyn av sykepleier på sykehuset etter et forsøk på en prat der jeg ikke klarte å si et ord. Så skulle jeg dra hjem. Feire jul. Og begynne på selve aborteringen tidlig første juledag ved hjelp av fire nye tabletter.

Planene om å feire jul med svigerfamilien på sørlandet ble avbrutt. Jeg trengte søsteren min og moren min nå. Jeg trengte niesene mine, som på alle måter klarer å lysne humøret mitt uansett i hvilken form jeg er i. Og mannen trengte noe praktisk å gjøre. Han reiste til sørlandet for å levere julegaver. Kjørte frem og tilbake på under et døgn. Vi reagerer forskjellig, og det må man tillate. Jeg ble hentet av søsteren min, og gråt i fanget hennes. Skrek ut om hvor urettferdig alt var. Jeg var sint, sørgende og utrøstelig. Og vi gråt. Begge to.

Sent julaften begynte smertene. Rier. Men premien var ingen varm baby i armene.

Heldigvis hadde jeg mye smertestillende, ny varmeflaske i julegave, og en familie som tok vare på meg. Etter noen timer søvn skulle det fortsette. Tablettene som for alvor skal sette igang aborten ble tatt, sammen med en god dose smertestillende. Den fysiske og psykiske smerten konkurrerte om å rive meg i filler. Og det som skulle være barnet vårt ble trukket ned i do. Seks timer senere kunne jeg utmattet sovne med tårefylte øyne og et hjerte som var knust. Det var over, selv om jeg må regne med en daglig påminnelse opp til tre uker frem i tid i form av blødninger og menssmerter.

Oppe i alt er jeg glad for at vi har klart å være åpne. Det gjør oss sterkere som par, og vi kommer nærmere de som betyr noe for oss. Dessuten vet jeg at det hjelper andre at noen kan sette ord på det flere enn man tror har gått igjennom.

All erfaring tilsier at hjertet heles tilslutt, og etterhvert vil håpet og pågangsmotet komme tilbake. Men akkurat nå, er hjertet fylt av sorg. Og det skal jeg tillate.

All I want for christmas

is you.

Plutselig fikk denne julesangen en helt ny betydning for meg. Jula som skulle bli så fin, etter en humpete førjulstid med masse smerter, dårlig samvittighet, uro for at ting skulle gå dårlig, usikre dager og nerver i helspenn. Så slo det lille hjertet, og roen senket seg.

Til nå.

På fredag var vi på ultralyd igjen, den vi i utgangspunktet var satt opp til. Den jeg vurderte å avlyse fordi vi hadde fått den bekreftelsen vi trengte før jul. Men så dro vi likevel, like mye pga en ekstra kontroll av overstimuleringen som at vi synes det hadde vært fint å få et bilde av den lille i magen.

Ultralyden var hos min vanlige gynekolog, og det tok ikke mange sekundene før vi forsto at han ikke var fornøyd. Han så ikke det han ville se, det var alt for lite. På vei ut spurte resepsjonisten med et smil: «ja, hvem ligner den mest på da? Så dere noen familielikheter?» Jeg kvalte et hikst. Mannen lo høflig mens han dro meg i hånden ut derfra. Og vi gikk med større usikkerhet enn da vi kom. Umiddelbart når bildøra slo igjen, hikstet jeg etter luft og gråt. «Det er dødt» sa jeg. Men mannen nektet å gi opp. Alt hadde jo sett fint ut bare fem dager tidligere. Han ringte Ahus. Ble satt over fra den ene til den andre, og jeg kunne høre han mellom hikstene mine: «Hun er helt knust.» «Hvordan skal vi gå jula i møte uten å vite?» Og her skal Ahus ha all ros i hele verden. De kunne bare lagt på. De kunne avvist oss tvert med at dette er ikke livsviktig, dette er ikke noe man prioriteter, det er ingenting å gjøre med det om det går galt. Men nei. Til slutt satt mannen med en av legene på tråden, og talen var klar: kom med en gang. På gynekologisk poliklinikk på Ahus har jeg nå vært flere ganger enn hos min egen lege. Og ventetiden har alltid vært lang. Nå rakk vi ikke en engang å registrere oss i resepsjonen før en kvinnelig lege kom bort til oss : «Bare bli med meg, dere.» Jeg gråt, og mannen fortalte. Legen så meg dypt inn i øynene og til tross for at jeg ikke sa et ord følte jeg meg mer sett og hørt enn noengang.

Hun mente hun så hjerteslag. Vi synes også vi så det. Men hun var enig i at det var et mindre foster enn ønsket. Etter hennes estimering hadde det ikke vokst siden forrige kontroll. Og det skal vokse mye på denne tiden. Hun trengte ikke si stort før vi forstod at vi måtte forberede oss på det verste. Igjen, var alt usikkert. Vi målte hcg, og skal komme tilbake lille julaften. Har det ikke skjedd en utvikling da, så er det mest sannsynlig en MA (missed abortion).

Vi dro hjem og jeg følte meg tommere enn noengang. En bunnløs, utrøstelig sorg skylte over meg som en flodbølge og slo pusten ut av meg. Jeg gråt til jeg var tom for tårer. Også gråt jeg litt til. Hadde noen fortalt meg at jeg kom til å reagere så sterkt på dette, hadde jeg ikke trodd på dem. Jeg sa til mannen at jeg ville gi opp. At jeg ikke orker mer. At jeg ikke klarer denne prosessen på nytt. At det ikke er mer håp igjen. At det ikke er mer krefter igjen. At vi aldri kommer til å bli foreldre. At jeg aldri kommer til å bli mamma.

Han svarte med at det var jeg allerede. Mamma. Om det så har dødd. Så er jeg likevel mamma.

Jeg sa ingenting mer den dagen.

pinterest.com

pinterest.com