Bak lukkede dører

Her ligger vi. I en seng av gulp med våte pysjamaser og trehundre gulpekluter rundt oss. Nattbordet er fullt av tomme flasker, etter at du har spist fem ganger etter at vi la oss. Jeg har allerede skiftet på deg syv ganger og vet nå at jeg må helt ned i tørketrommelen i kjelleren for å finne tørre klær. Klokka er 05.15 og verken jeg eller du har sovet mer enn 45 minutter. Jeg kjenner meg så oppgitt og frustrert at jeg nesten river meg i håret. Hvordan skal jeg hjelpe deg? Hva skal vi gjøre? Alt jeg vil akkurat nå, og det tror jeg er alt du vil også, er å SOVE. Bare en liten stund i stillhet. Men det klarer vi ikke. Ikke du, og ikke jeg. Du har grått nesten hele natten. Jeg ser at du har det vondt, men ingenting av det jeg gjør hjelper deg. Dine tårer er mine tårer, dine smerte er min smerte og dine skrik er mine skrik. Nå er du stille. Utslitt av å gråte, utslitt av å gulpe, utslitt av å ikke klare å holde tritt med sulten du kjenner i magen din. Jeg sukker tungt, for veien ned til tørketrommelen føles uendelig lang med trøtte ben og øyne. Men så titter jeg på deg, og du ser tilbake på meg med et tusen år gammelt blikk. Jeg smiler, og du smiler tilbake. «Mamma elsker deg» sier jeg med tårevåte øyne, full av dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og ikke klarer å ta bort ubehaget ditt. Og ut av den nydelige lille munnen din kommer verdens fineste lille lyd. «Guh.»
Hjertet mitt smelter, latteren kommer spontant og jeg smiler tilbake til ditt stolte smil mens tårene triller. Jeg løfter deg opp og klemmer deg tett inntil meg. Du og jeg, i nattens mulm og mørke.
Så var det ikke så nøye med den søvnen likevel.

 

Det sitter langt inne for meg å si at det å få barn har vært tøft. Er ikke det dumt? Hvem synes ikke det, liksom? Men jeg føler jeg ikke har rett på å si det, når vi har ventet og drømt om dette så uendelig lenge. Det betyr ikke at jeg angrer. Det betyr ikke at jeg ville et eneste sekund vært foruten. Det betyr heller ikke at vi ikke har det bedre enn noensinne. Det vet jeg at dere vet. Men det er tøft. På tusen andre måter enn det jeg trodde det kom til å bli. For etter at lille mini kom til verden har helsestasjonen vært vårt andre hjem. Sykehuset har vært vårt tredje.

Det begynte bare med litt ammeproblemer. Jeg fikk ikke melk etter fødselen og måtte begynne med et regid pumperegime for å klare å produsere, med pumping annenhver time døgnet rundt. Theo hadde gulsott, var utrolig slapp og hans eneste medisin var melk. Så han måtte få flasker med erstatning, noe som ble en pappajobb mens jeg pumpet. Jeg kunne skrevet et kapittel om hvor motstridende det føltes å sitte i hjørnet og pumpe tomme bryster til brystvortene sprakk, mens mannen kunne mate, kose og dulle med vårt lille mirakel. Morsinstinktene skrek. Kunne jeg ikke engang gi ungen min mat? Dette hadde ingen fortalt meg.

Da melka begynte å komme, klarte han ikke å suge. Det ble ammeskjold, timer på ammepoliklinikk, pumping til den store gullmedalje og veiing hver uke. Vi trøbla veldig, lille og jeg. Vi gråt om hverandre, han frustrert over at han ikke fikk ut noe mat, jeg frustrert over at brystene mine feilet. Så begynte vi nytt regime: pumping først, deretter amming, så pumping igjen for å gi resterende på flaske. Måltidene tok timesvis, og alt ble til et eneste skrik. På helsestasjonen var de ikke fornøyd med vektoppgangen hans. Han var født liten, hadde lite å gå på og hadde i tillegg en gulsott som måtte medisineres med tilstrekkelig mat. Mannen dro frem kjøkkenvekta og vi begynte å veie før og etter hvert måltid. Men uansett hva vi gjorde, så fikk han ikke i seg nok. Og han skrek. Herlighet som han skrek. Vi ble henvist til fysioterapeut og manuellterapeut. På det verste var vi på fire forskjellige kontroller i uka. Og så begynte gulpinga. Eller, man kan vel heller si at så eskalerte gulpinga. Spruten stod i veggen, sofaen ble neddynket og vi hamstret gulpekluter. Vi matet som bare det, ofte annenhver time døgnet rundt. Men mesteparten kom opp igjen samme hva vi gjorde. Han gulpet i søvne, våknet med et hyl og det eneste han ville ha var mer mat. Så vi matet, og han gulpet. Og dagene gikk vekk i gråt.

Helsestasjonslegen henviste oss til spesialist på sykehuset. Men det tok tid. Vekta begynte å gå nedover, de våte bleiene ble færre og 80% av den tiden han var våken gråt han eller lå og ynket seg. Jeg måtte komme på helsestasjonen flere ganger i uka. Og tilslutt satt jeg på kontoret til helsesøster og gråt. Hva gjør jeg nå? Hun forsøkte å bysse han, men han bare gråt. Hun forsøkte å mate han, og han gulpet det opp igjen. Hun ba meg telle antall gulp han hadde i døgnet. «Han har mellom 5-15 gulp..» begynte jeg. «I døgnet?» spurte hun mens hun bysset ungen min. «Nei, mellom hvert måltid» svarte jeg. «Men det blir jo opptil 100 gulp i døgnet?» sa hun sjokkert med store øyne. Så ga hun meg den hylende babyen min og ringte sykehuset. Vi fikk time dagen etter, og hun ga meg en stor klem.

På sykehuset trodde de han hadde pylorusstenose, og forberedte oss på operasjon. Vi var der i tre dager, med blodprøver, sonde, røntgenundersøkelser og ultralyd. Heldigvis ble det ingen operasjon, da konklusjonen falt på kraftig refluks. Og vi kunne reise hjem igjen med medisinering og melkefri diett. 

Det er ikke lett for meg å si at det å få barn har vært tøft. Men jeg kan ikke slutte å være ærlig med dere lesere nå. Når jeg først har opparbeidet meg en stemme føler jeg et ansvar, og kan ikke slutte å bruke den. Det føles feil å skulle fremstille det å bli mamma som en rosablogger. Ingen får det bedre av stillhet rundt ting som er tøft, det har jeg alltid ment. Og jeg vet veldig godt at mange skjuler seg bak lukkede dører når de har fått barn, med ulike startproblemer de føler de ikke kan snakke om. Det er mange som har det vanskelig, men føler de ikke kan si det fordi alt som ofte fremstilles offentlig er ren og pur babylykke.  Så de føler seg alene om å føle det sånn. Jeg kjenner meg igjen i det. Ingen tar bilder når babyen skriker.

Men grunnen til at det har vært tøft er ikke at det er slitsomt, at jeg er trøtt, at jeg ikke er like «fri» som tidligere, at jeg ikke kan gå på byen, at jeg ikke kan spise akkurat når jeg vil eller sove når jeg vil. Grunnen til at det er tøft er at jeg aldri noensinne har elsket noen så høyt. Følelsene er overveldende og helt umulig å kontrollere. Alt som betyr noe er at denne lille bylten jeg elsker så høyt skal ha det bra. Og når man dag ut og dag inn ser at han ikke har det bra, og at ingenting av det jeg gjør hjelper.. det rokker ved mine urinstinkter som mor. Og si at det ikke har vært tøft ville være å si at jeg gir faen.

Nå går det heldigvis bedre med mini. Vekta begynner gradvis å øke på, han plages ikke like mye med gulpingen og han er endelig mer tilfreds enn han er urolig. Det er fantastisk å se han smile, å se han snakke med oss og utvikle seg dag for dag. Vi føler oss så vanvittig heldige som får oppleve å være foreldre til verdens fineste lille krabat. Og akkurat slik som jeg trodde har jeg nå fått verdens fineste fulltidsjobb ; å være mamma ❤

PS: i januar ble jeg intervjuet av KK om abort og det å kjempe for å bli mamma, og artikkelen kan du lese her.

 

Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Åpenhet

Jeg startet denne bloggen først og fremst for min egen del, og fordi jeg ønsket mer åpenhet og fokus rundt et tema som veldig mange ikke tør å snakke om. Det strømmet til kommentarer og historier fra kvinner som enten hadde gjennomgått noe av det samme, eller som skal gjennom en lignende prosess, og det var fantastisk å se at mine ord kunne være en støtte for flere. Tross alt var det jo dèt som var målet mitt.

Men lite visste jeg, at gjennom disse fem månedene skulle jeg møte så mye engasjement og forståelse for hva jeg skriver om også fra andre. Venner som fremmede, familie som bekjente. 1.200 mennesker på èn dag tok seg tid til å lese mitt forrige innlegg, og selv om det ikke er noen statistikk fotballfrue hadde ropt høyt om, er det ENORMT for meg! Jeg blir rørt, og helt satt ut. Og det gjør meg fantastisk glad at nettopp du kommer innom for å få et innblikk i noe du garantert kommer til å møte noen som gjennomgår.

Så takk til deg som leser. Takk til deg som liker. Takk til deg som kommenterer. Det betyr masse. Både for meg, og for de budskapet trenger å nå ut til.

Åpenhet folkens. Jeg får aldri sagt det nok.

flickr.com

Nå er jeg på rugedag fire. Tida står stille og jeg blir gal. Det er jo en ekstremt forvirrende tid, når man skal leve som om man er gravid, men samtidig være forberedt på at man kanskje ikke er det. Som satans ironiske spøk gir selvfølgelig progesteron hormonet jeg nå går på i rugetiden de samme symptomene som en evt. graviditet. Så ja, puppene verker og magen murrer. Jeg tar meg i å si til alle jeg møter at jeg ikke tenker noe særlig på det, men herlighet da. Jeg er jo ikke udødelig heller. Jeg går i fella gang på gang jeg. Runder internett om graviditetsymptomer og hva man evt. kan gjøre for at embryoet lettere kan feste seg. Snart ser du meg sikkert på apoteket med handlekurven full av graviditetstester også. Himmelen i det ene øyeblikket, helvete i det neste.

Ventetid.

pinterest.com

Når journalisten ringer

Er det greit å allerede ha bestemt seg for å være åpen om ufrivillig barnløshet. Etter at jeg startet denne bloggen visste plutselig «alle» det. Venner vet. Kanskje venner av venner. Familie vet. Venner av familie vet. Kollegaer vet. Og selv om han ikke bryr seg, så sitter nå til og med Ola på 90 år på Sunnmøre og vet han også.

 

 

 

Men selv om jantelovurstemmen i meg river seg i håret, er det samtidig en stor lettelse. Jeg får mange henvendelser av kvinner som kjenner på mange av de samme følelsene, men som fremdeles holder en maske døgnet rundt. Og det forstår jeg så altfor godt at de gjør. Men det er alltid godt å vite at man ikke er alene, og kan støtte hverandre.  Jeg tror nok mange føler de har blitt bedre kjent med meg etter at jeg valgte å skrive om dette, og vet du, jeg tror jeg også har blitt bedre kjent med meg selv.

Det preger meg og det former meg til den jeg er. Og det skammer jeg meg ikke over. Tvert om tror jeg at det gjør meg mer forståelsesfull i møte med andre mennesker. For vi går alle med en liten hemmelighet eller ti, gjør vi ikke? Grunner til hvorfor vi er den vi er og gjør som vi gjør. Men vet du hva? Det trenger ikke å være hemmelig.

Jeg har kommet nærmere familien min,

vennene mine,

mannen min.

Og ikke minst, jeg klarer å gi mer blaffen i unødvendige bekymringer og slipper alle de hvite løgnene.

Jeg er på et punkt i livet hvor jeg føler det er så mange i livet mitt som gir meg så mye uten at jeg klarer å gi like mye tilbake igjen. Så dette er en takk til deg. Du vet du som ler sammen med meg. Lytter til meg. Sender omtenksomme meldinger til meg. Er stille sammen med meg. Smiler til meg. Opplever ting sammen med meg. Tenker på meg. Støtter meg. Er glad i meg. Du vet hvem du er.

Og jeg vil bare si:

Jeg er glad i deg også.

Takk for det du gjør for meg.

En dag skal jeg gi mer tilbake enn jeg gjør i dag.

 

Hvem er viktig i livet ditt? Si det til dem da vel!

Og for mer kjærlighet, kan du jo kjøpe VG helg i dag 🙂

Hvorfor.

Det finnes mange årsaker til ufrivillig barnløshet. I vårt tilfelle er det grunnet sykdommen endometriose.

Endometriose er kort fortalt en sykdom der vevet i livmoren, endometrium, finnes på steder i kroppen der det ikke hører hjemme. Mest vanlig i bukhulen og fordøyelsessystemet, men i praksis kan det finnes overalt : til og med i hjernen og i nesa(!). Dette vevet kan forårsake sammenvoksninger mellom organer, arrvev, blemmer og blodfylte cyster, som igjen skaper betennelse. Endometriose er en kronisk sykdom som kan behandles via kirurgi og/eller medikamenter, men kan ikke kureres.

Symptomene på endometriose kan være mange og kan oppleves diffuse, men fellesnevneren er smerter. Sterke smerter. Noen (heldige) er symptomfrie, andre kan ha smerter kun ved menstruasjon, mens andre igjen kan ha smerter gjennom store deler av menstruasjonsyklusen. Jeg har nå etter mange år med ubehandlet endometriose blitt en av de sistnevnte.

 

 

Å være syk i det som etter normen gjør deg til kvinne, kan være vanskelig å snakke om. Mange ender med å ikke føle seg forstått om hvor mye sykdommen påvirker dem i hverdagen. Mange lider i det stille. Hvis du vil lese mer om denne sykdommen anbefaler jeg å besøke endometrioseforeningen. Da det desverre er få som har kunnskaper om endmometriose kan det ta lang tid å få diagnosen. For min del tok det ti år, og når jeg først ble operert var bla. egglederene skadet av arrvev. Vi fikk klar tale etter operasjonen om at veien ble tøff med et så ugunstig miljø, men vi hadde likevel en sjanse. Så kom beskjeden: alt tyder på at du ikke har eggløsning. Ergo du kan ikke få barn naturlig.

«Men.. « stotret jeg fram. Kræsj. Der stoppa verden. Jeg er jo så ung? Jeg har jo gjort alt «riktig»?  Jeg tok utdannelse. Jeg sikret meg fast jobb. Jeg ble sammen med mannen som ønsket det samme som meg- som delte drømmene. Vi kjøpte til og med leilighet med barnerom. For jeg var jo allerede mamma jeg. Men med en jernhånd ble barnet revet ut av armene mine.

 

Bilde fra pinterest.com

 

At vi bestemte oss for å være åpne om at vi er ufrivillig barnløse var først og fremst fordi vi begge er tilhengere av at ting har godt av å ufarliggjøres. Legeundersøkelser, gynekologtimer, sykehusinnleggelser, medisiner, blodprøver og søknadskjemaer har blitt en del av hverdagen vår. Min, i størst grad på grunn av min sykdom, men også for det støe fjellet ved min side. Det er han som er stemmen min hos legen når jeg har for mye smerter til å snakke. Det er han som ringer ambulansen når jeg besvimer på baderomsgulvet. Og det er han som trøster, smiler, og gir oppmuntring, selv om jeg vet han trenger det minst like mye som meg.

Jeg er skamfull over at det er jeg som er grunnen til at vi ikke klarer å få barn. Det gjør meg redd, sint og trist. Men, vi er også heldige. For vi blir hørt, og vi får hjelp. Vi er fulle av håp og optimisme om at ønskebarnet tilslutt finner veien hjem. Og plutselig, selv om veien var lang, så er jeg mamma. Og da kommer alt til å være verdt det.

Den dagen da ikke alt lenger var så privat

I natt tok jeg en helt idiotisk avgjørelse. Jeg bestemte meg for å bli åpen. Åpen. Ærlig. Personlig. Utleverende, vil noen kanskje si. Og ja, jeg er enig. Men tingen er den, at når det kommer til dette temaet, så er det så innmari vanskelig å holde ting for seg selv. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi det er et så naturlig tema å snakke om. Det å få barn. Eller, det å kanskje ikke kunne få barn, i dette tilfellet da.

 

 

Jeg har alltid hatt en liten skriverspire i magen. Men frem til nå har skriveren i meg ikke turt annet enn å pælme worddokumentene rett etter at jeg har skriblet ned det jeg hadde å si.

Nå er det annerledes. Jeg skriver ikke lenger bare for meg selv. Jeg skriver også fordi jeg vet det er så mange der ute som meg. Som venter. Håper. Og ikke tør å snakke om det. Som trenger å føle at man ikke er alene.

Ufrivillig barnløshet rammer ca 10 % av alle prøvende par i Norge, men er fremdeles i 2014 et så tabulagt tema at det er nesten vanskelig å si setningen uten å se ned i gulvet.

Jeg vil ikke legge skjul på at dette er skremmende – men nå har jeg bestemt meg. Ved å være åpen om dette håper jeg at jeg både får støtte – og at jeg kan være en støtte for de som skal gå denne veien etter meg, eller sammen med meg.

Håper du vil følge meg videre på reisen.