Sprekkeklar

For to år siden på denne tiden, i den magiske måneden desember – hadde jeg min første abort. På julaften måtte jeg ta piller for å kvitte meg med det døde fosteret som ikke ville forlate kroppen min. Det var en mørk jul.
I fjor, etter et forferdelig hardt år med nye forsøk, trodde vi at vi skulle gå julen i møte med et nytt mirakel i magen. Men før julemåneden begynte for fullt viste det seg at den lille spiren hadde satt seg på egglederen min istedenfor i livmor, og jula ble istedet preget av å komme seg etter en operasjon som førte til enda en graviditet og et organ mindre. Nok en mørk jul.

Den 24 desember 2015 ble denne artikkelen publisert om veien vår til å bli foreldre. Jeg husker jeg lå i nattemørket etter å ha tilbragt en hel julaften med et påklistret smil som skjulte tomheten jeg følte på, og leste artikkelen med tårevåte øyne. Plutselig føltes det som om «alle» visste at vi aldri kom til å bli foreldre. For jeg hadde virkelig begynt å gi opp. Jeg bare turte ikke å si det til noen. Enda.

Tenk så mye ting kan forandre seg på et år. Tenk så snodig det er at nøyaktig et år etter at denne artikkelen kom ut, nøyaktig to år etter den aller første aborten, så har jeg termin. 24 desember 2016. Selv om jeg nå sitter med tidenes kul på magen (for jada, den er der fremdeles) har jeg fortsatt vanskelig for å tro det. Tenk at jula igjen kunne bli magisk.

dav

Tidenes julekalender! Bilde tatt i uke 37 

Jeg er i skrivende stund offisielt sprekkeklar. Jeg er i uke 39 (38+5) og har, for å være ærlig, trodd i en uke at jeg kom til å føde. Grunnen til det er noe så fint som modningsfase. Den hadde jeg undervurdert, må jeg innrømme. Noen merker knapt til denne fasen, eller simpelthen hopper over den. For de fleste varer den kanskje i noen timer, eller et døgn. Men for meg har den nå altså vart i en uke. Vi snakker gjensyn med gravidekvalme 24/7, vi snakker ca 15 dobesøk hver dag, vi snakker maks 3 timer søvn hver natt på grunn av menssmerter og modningsrier som kommer – også går igjen. Det er langt fra uutholdelig, men det tapper krefter litt etter litt. Jeg blir nemlig litt småurolig når jeg føler jeg må «tolke» kroppens signaler om fødselen er i startfasen. Jeg er veldig klar over at det sjelden er tvil om det altså, men grunnen til min uro er at jeg snodig nok har et sterkt ønske om å føde på sykehuset fremfor badegulvet hjemme. I min familie er nemlig styrtfødsler en gjenganger, noe som ofte er arvelig. Og da snakker vi om fødsler som går så fort at man knapt rekker frem til sykehuset. Derfor blir jeg litt på tuppa når jeg stadig tenker NÅ BEGYNNER DET! For så å føle meg lurt og litt snurt.
Det er en stor trøst at babyen tross alt kommer ut tilslutt uansett, på enten den ene eller den andre måten. Det kommer man jo liksom ikke unna. Så jeg tåler fint at han er en liten rakker som lurer meg gang på gang, med vissheten i at uansett veldig snart er han her i armene våre. Å for en lykke!

screenshot_2016-12-12-22-14-08

Jeg tenker stadig på dere som går nok en mørk jul i møte. Dere som går i lekebutikker med et tomt blikk og i nyfødthyllene på lindex med tidenes klump i halsen på jakt etter de perfekte gavene til alle barna i deres liv. Alle de barna som ikke er deres. Jeg kjenner smerten deres i brystet, for den har lenge også tilhørt meg.

For et par uker siden fikk jeg en anonym gave i posten fra en av dere lesere. En perfekt liten blå sparkebukse, og et par hjemmestrikka babyvotter med en enkel lapp til: «Takk for at du deler».

snapchat-6015852915942217415
Ikke bare var det omtanken, gavmildheten og overraskelsen som rørte meg. Men tanken på hva dette kan ha kostet deg. Ikke i penger, men i det som er mye mer dyrebart: av krefter, av mot. Av sårhet og av kjærlighet. For det å gå inn i en barnebutikk og kjøpe en perfekt liten blå sparkebukse, det å sitte timesvis og strikke nydelige myke babyvotter til en baby som ikke er din – når alt du ønsker er at den var det.. Det kan være forferdelig vondt. Det vet jeg alt om. Så tusen hjertelig takk kjære deg, for kjærligheten som lå i den gaven. Og tusen takk til alle dere andre som også sender meg og oss kjærlighet i alle andre former – myke ord, fine meldinger og kommentarer. Jeg skal aldri slutte å sette pris på hva det koster dere.

 

Advertisements

På`an igjen

Nytt år. Nye muligheter. Og nytt forsøk.

Nesa er igjen full av hormoner. Hetetoktene er tilbake. De vonde, feberfantasilignende marerittene er tilbake. Og det skulle ikke gå mer enn åtte dager inn i det nye året før jeg trengte morfinlindring igjen. De blir bare verre, disse smerteanfallene. Og det skremmer meg så. Det er en påminnelse om at selv om det føles som om tiden står stille når man venter så på det man ønsker seg, så står absolutt ikke endometriosen stille. Den fortsetter å utvikle seg, velter seg der inne i kroppen min som en drage som bare venter på å slippe til med sine dødelige flammer.

Men jeg må håpe, og jeg må tro, at dette vil bli bedre, det skal bli bedre, når jeg er ferdig med ivf-behandlingen og kan begynne med endometriosebehandlingen.

Snapchat-1695929231779448569

Jeg har nå brukt nesesprayen synarela siden lillejulaften, og i morgen skal jeg begynne med resten av medisinene. Det innebærer daglige injeksjoner for å stimulere eggstokkene, daglige injeksjoner med blodfortynnende og prednisolon for å dempe betennelsen endometriosen gir, i tillegg til nesespray tre ganger daglig. I mitt strebende forsøk på å : «jeg trenger ikke å tenke på at jeg er midt i et forsøk, jeg kan tenke på helt andre ting», har jeg vært slappere med medisinklokkeslettene denne gangen. De skal nemlig tas til et fast klokkeslett hver dag, noe som jo innebærer at man må slippe alt man har i henda nøyaktig til samme tid tre ganger daglig. Det fungerer dårlig å prøve å tenke på andre ting, når man får disse påminnelsene i hytt og gevær, så det tror jeg egentlig jeg bare skal gi opp. Det er som jeg har sagt tidligere, når man er midt i et forsøk er det nærmest UMULIG å tenke på andre ting. Jeg har hvertfall prøvd, å mislyktes, fire ganger nå.

Men jeg forsøker, i alle fall, og tenke litt at vi nå stiller med blanke ark. At jeg hvertfall skal forsøke å ikke la de vonde minnene og dårlig erfaringene påvirke dette forsøket. Jeg kan ikke si at jeg er utelukkende positiv, men jeg vet ihvertfall at dette er utenfor min kontroll. Jeg skal selvfølgelig gjøre slik som tidligere, spise ekstra sunt, fylle hodet med positive tanker(så godt det lar seg gjøre), forsøke å holde kroppen tilfreds og harmonisk for at den skal ønske å huse et ekstra liv. Men alt i alt så vet jeg nå, av erfaring, at uansett hvor mye spinat og fisk jeg spiser, så kan det gå galt likevel. Så til de grader galt også. Så målet er å slappe litt mer av, og ikke være så ihuga redd for at jeg gjør noe galt hele tiden. Å være sin egen torturist. Jeg orker det rett og slett bare ikke.

Om det hjelper, tja. Vi får nå se.

Snapchat-6590210565823992390-2
PS: i jula kom det en artikkel på NRK.no hvor jeg ble bedt om å dele noen av mine tanker og følelser omkring ufrivillig barnløshet. Hvis du ikke har sett den enda kan du lese den  HER .

En ode til kjærligheten

Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.

Bente Lill og Ronnie

I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen._MG_5779

Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder –  for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.

Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.

_MG_5556

Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.

Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.

Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.

DET er mannen med stor M det!

11017784_10155614306180597_5536793329170578979_n