Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.
snapchat-3433760351381290259
«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

snapchat-4095211202728653041

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Advertisements

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Snapchat-1651285941712967789

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

dav

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Snapchat-4684635192012578464

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

Snapchat-862675375171270440

 

Snapchat-5520431506743182246

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

7317a7186a01db4d1fe7f1f79133f50a
Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

sdr

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

Screenshot_2016-07-23-21-48-50

 

<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

e84ea008b17386e6af644b92c05f99f7

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Snapchat-3102754880516121620

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤

Tro,håp og kjærlighet

I dag er jeg 6+2, hvilket vil si at jeg er i min syvende uke. For hver dag som går øker optimismen og godfølelsen, og jeg tør nå å si at jeg faktisk tror det kommer til å gå bra denne gangen! Noe som jo egentlig er ganske så skummelt å si, når all erfaring tilsier at drømmen igjen vil bli knust. Iblant river magesmerter meg til et panikkfullt sted, og jeg tenker det værste. Men stort sett bare for et øyeblikk, før jeg rister det av meg og de gode tankene fyller hodet igjen. Smertene er jo bare mine vanlige endometrioseplager, og jeg vet jo at jeg må regne med at de så absolutt er tilstede nå som jeg ikke kan bruke noe smertestillende for å dempe de.
Men alt i alt kjenner jeg på en stor ro som jeg ikke har kjent på i de andre graviditetene, og jeg håper og tror at det er det beste tegnet av de alle. Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette jo tross alt er det mest naturlige i verden, folk driver jo med dette hele tida. Men, du vet, vi har jo ikke akkurat hatt oddsene med oss tidligere.

Screenshot_2016-05-02-19-32-58

Om jeg har noen symptomer? Vel, jeg har allerede måtte investert i nye bh`er og den supersunne maten har i stor grad blitt erstattet av.. Ritz kjeks. Kvalmen har kommet over meg som en flodbølge, spesielt på dagtid, og det er ikke veldig lett å spise sunt når det meste gjør meg grønn i trynet. Men, jeg har lært at det eneste som hjelper er å tvinge seg til å spise litt uansett, og er igang med å avdekke hva som går ned og hva som får meg til å ville få alt opp igjen. Egentlig er det et litt betryggende tegn, synes jeg, og har ikke veldig imot at det er sånn. Forhåpentligvis betyr det at alt fortsatt går som det skal med lille bøllefrø der inne, og så lenge det gjør det tar jeg imot alle symptomer med vidåpne armer!

Det er jo å bryte alle «regler» å fortelle verden om en graviditet så tidlig, men som jeg har fortalt tidligere ville det jo vært lite poeng i å dele denne reisen ut av barnløsheten om man ikke skulle dele en graviditet. Om det går bra, så vet jeg at vi har en stor heiagjeng rundt om i vårt langstrakte land som klapper i hendene av glede for oss. Og går det dårlig, nok en gang, så vet jeg av erfaring at den samme heiagjengen er der for å vise sin støtte og gjør det de kan for å booste motivasjonen vår til nok en kamp. Det er noe som heter delt glede er dobbel glede, og delt sorg er halv sorg. Og det har jeg lært meg at stemmer. Hvertfall for oss.

Screenshot_2016-05-02-19-52-45

Det er så deilig å tro at det går bra! Og jeg vet det er mange rundt oss som deler godfølelsen. I nattemørket snakker vi drømmende om babynavn, og bestemor på 90 år i Mandal sitter klar med strikkepinnene for å begynne på babyklær. Om en uke skal vi på ultralyd, og forhåpentligvis får vi se et lite hjerte som slår for oss alle ❤

Bøllefrø

Tenk at jeg er gravid igjen da dere?
Det begynner å synke inn nå. Men samtidig holder jeg en fotball mellom faktum og følelser enda kjenner jeg. Denne lykkelige veien har vi jo vært på tre ganger før, også har det gått galt. Alt man sitter igjen med da er håpet om at det ikke skal gå galt igjen, og frykten om at det kanskje gjør det. Men samtidig er livet for kort til å gå å være redd, og det er jo tross alt dette som er MÅLET med alt dette hormonhelvetet jeg lar kroppen gå gjennom gang på gang. Så det er jo på tide å begynne å nyte det, selv om man er redd for at det hvert øyeblikk skal bli revet vekk fra oss igjen.

Screenshot_2016-04-22-16-22-24
I dag har jeg vært på kontroll på sykehuset. De siste dagene har jeg nemlig fått økende smerter i magen, spesielt når jeg står, går og bøyer meg ned. Det har nesten kjent ut som om eggstokkene vrir seg når jeg er i bevegelse, og jeg har derfor vært ganske så sikker på at dette er overstimulering som jeg har hatt en mild grad av hele veien. Ved overstimuleringssyndrom vokser eggstokkene litt ute av kontroll, og det siver ut væske fra blodårene og ut i bukhulen. Det er jo veldig typisk at symptomene forverres når man først har blitt gravid, så jeg var jo absolutt forberedt, og egentlig ikke særlig urolig for det. Men, jeg lovte å gi beskjed til klinikken om symptomene forverret seg, og vips hadde jeg kontroll på sykehuset dagen etter. Og det var altså i dag.

Jeg kan ikke få fullrost nok den oppfølgingen som vi har fått gjennom klinikken altså, det er virkelig helt fantastisk. Det er som om jeg er den eneste pasienten de har, og den følelsen tror jeg de fleste sitter igjen med etter å ha vært hos de. Med mobilnummeret til gynekologen som følger meg opp her hjemme, er han aldri lenger enn en sms unna. Snakk om engasjement!

På ultralyden i dag kunne vi se at det var en del væske rundt i bukhulen, som gjør pusten litt tung og forårsaker smertene i magen. Eggstokkene var på 6×4 cm, noe som er stort, men mest sannsynlig i bedring. Og midt imellom alt dette kunne vi se en bitteliten klarning i livmora, der embryoet har implantert seg. Jeg ble både overrasket og veldig lettet, da jeg ikke trodde man kunne se noe som helst så tidlig. Men gud så godt det var å se at det lille bøllefrøet denne gangen har satt seg på riktig sted!

Tenk om det kanskje kan gå bra denne gangen? Tenk om vi får oss et lite julemirakel, tidenes beste julegave?

Snart, skal jeg velge å tro på det ❤

Svake øyeblikk

Seks dager etter at jeg satte inn egget kom det graviditetstester i postkassa. Fem stykk. Av erfaring vet jeg at èn test aldri er nok. Er det et negativt resultat, må man jo teste igjen dagen etter. Er det positivt, så tør man ikke helt å stole på det før man ser flere blå kryss foran seg. Dette er vel kanskje det nærmeste jeg har kjent på avhengighet noen gang, sånn hvis man ikke teller med tragiske tv-serier som ikke er verdt å nevne med navn.

Etter at jeg i min ubesluttsomhet hadde gått frem og tilbake til badet fire ganger med en uåpna test i hånda, landet jeg på å la et svakt øyeblikk overmanne meg. Og så, sekunder senere satt jeg der å myste på testen, med puls i hundreogtjue og mens jeg overbeviste meg selv med at det jo var altfor tidlig å teste, og selvfølgelig helt idiotisk å gjøre det på ettermiddagen om man først skulle være så idiot å teste så tidlig. Da mobilen viste at 2 minutter og 37 sekunder var gått lukket jeg øynene for å forhindre at tårene strømmet på. For det hadde ikke kommet frem noen strek. Fader og.
Jeg trakk pusten dypt og svelget tårene unna. Dumme jente. Ikke bare er du en naiv optimist, men så tester du jo altfor tidlig! Og med ettermiddagsurin. Amatør.

Men i dèt jeg åpnet øynene og gikk for å kaste testen i søppelkassa la lyset fra vinduet seg over testen som en liten bit magi. Og vips, der var det en bitteliten, veldig svak antydning til en strek. Kunne det virkelig hende likevel?

98f72970b801688a4931e9446e3174ff

Som i så mange andre svake øyeblikk måtte jeg igjen ty til min beste venn og verste fiende Google.com. Hundrevis av bilder og forum kom opp, med jenter like svake som meg. «En strek er en strek» stod det. Men turte jeg å tro på det da?

Det var ikke så lett å sove den natta. Men etter en drømmefylt og urolig natt kunne jeg endelig stå opp med full blære for å ta test nummer to. Det var nå syv dager etter innsett av den perfekte blactocysten, og jeg hadde bestemt meg for at en eventuell positivt test burde slå ut nå. Puls i hundreogtredve. Skjelvende hender.
Et blått kryss. Det var svakt, men det var tydelig denne gangen. Gravid.

Og så senket roen seg over meg. For egentlig kjente jeg jo at jeg var gravid. Det er liksom bare en følelse, en følelse jeg har hatt hver gang jeg har blitt gravid, og som aldri dukket opp forrige gang da det ikke gikk. Men så kan man jo aldri vite, og spesielt ettersom hormonene jeg tar kan tulle med kroppen på mer enn èn måte og gjøre at man kjenner symptomer som kun kommer av medisinene.

Dagen etter var testen enda mer positiv, og dagen etter der. De blå kryssene blir man som desperat prøver aldri lei av å se, så selvfølgelig brukte jeg opp alle de fem testene jeg kjøpte. Pluss testsettet jeg fikk fra klinikken. (Jeg sa jo det var en avhengighet!)

dav

Det føles både rart og fantastisk å si at jeg endelig, og nok en gang, er gravid! Jeg regnes som 4+3 i dag. Det som føles rart er at det er jo en setning jeg har sagt tre ganger tidligere også, uten at det har endt i lykke. Jeg håper inderlig det forandrer seg nå og at det denne gangen går hele veien til mål.
Om tre uker skal vi på ultralyd for å forhåpentligvis se det lille hjertet slå. Må dagene frem til da gå fort og problemfritt ❤