Hva hadde du gjort?

På badet har jeg en boks full av brukte kanyler. I begynnelsen var det bare en oppbevaringsboks jeg kastet kanylene i slik at jeg deretter kunne kaste de på en forsvarlig måte. Men så traff facinasjonen meg. Hvor full kommer den boksen til å bli? Hvor mye skal kroppen igjennom? Når skal dette ende?

Jeg husker fortsatt når jeg fikk høre om Ivf for første gang. Eller, jeg hadde jo hørt om det før, men som de fleste andre var det liksom bare et ord, en behandling, som ikke angikk meg. Men når jeg virkelig hørte om det, når en mann i hvit frakk kunne fortelle meg at det var mulig jeg måtte gjennom ivf for å kunne bli gravid. Det glemmer jeg ikke. Jeg gikk hjem og googlet, leste historier, så på youtube klipp og bilder av alle medisinene, sprøytene, og ikke minst den lange nålen som brukes til å suge ut eggene. Øynene mine fylte seg opp av tårer og jeg nektet å slå meg til med ro med at dette skulle bli meg. Jeg hadde akkurat bekreftet det kroppen hadde skreket til meg i mange år ; at jeg hadde en kronisk sykdom jeg måtte lære meg å leve med resten av mitt liv. Og som jeg ble fortalt : «man vet aldri hvordan den utvikler seg». Også dette. IVF. Nei.  Jeg hadde blitt sykepleier for å pleie de syke. Ikke for å være syk selv.

Fire år etter. To operasjoner. Fem arr på magen. Snart fire ivf forsøk. Tre aborter. Uttallige sykehusbesøk. Baderomsskuffene fulle av medisiner. Evige blå prikker på armene av gjentagende venefloner og blodprøver. 80 000 kroner fattigere. Resept på morfin i veska. En kanyleboks på badet. Og bare noen dager unna tredje runde med egguttak.

Tidene forandrer seg. Tidene forandrer deg.

Det er ikke lenger skummelt å være i denne prosessen. Det er hverdagen. Men det er slitsomt. Det er uutholdelig smertefullt. Og man kan ikke klage. Det er så mange som har det så mye verre. Jeg skal ikke dø, jeg slipper å leve i dødsangst. Jeg er bare redd for å ikke kunne leve livet mitt slik jeg ønsker. Og det er det jo mange som er. Tross alt.

Så jeg skal ikke klage. Jeg skal bøye hodet og fortsette å jobbe. Bite det i meg. Svelge unna tårene. Jobbe mot et mål, det store målet, med blod, svette og tårer. Og alle krefter jeg har. Jeg skal ikke klage. Men jeg kan si til deg som ikke går gjennom dette: Still deg selv spørsmålet om hva du selv hadde gjort hadde du vært i samme situasjon. Vær så snill og ikke ta det du har for gitt. Ikke ta hverdagene slik du kjenner de for gitt. Vær ydmyk. Vær takknemlig.
Og ikke klag du heller.

 

Påminnelser

Dere er mange som trofast titter innom for tiden, og dere skal vite at jeg ser, vet og tenker på dere. Det har betydd mye å få så mye støtte av dere fantastiske lesere gjennom alle disse påkjenningene, både fra dere som har vært gjennom noe av det samme, og av dere som «bare» har et stort hjerte 🙂

Jeg har jobbet mye med meg selv for å se fremover, holde motet og motivasjonen oppe, og å fokusere på positive ting. Aller helst vil jeg bare pakke sekken, dytte mannen og meg selv på et fly til et sted som dette:

…men det vil være å rømme. Noe jeg forsåvidt hadde vært den første i køen til å gjøre hvis ikke det var sånn at vi må holde enhver krone tett til brystet for å få råd til et ivf forsøk til.

Så istedet presser vi oss gjennom denne tomme ventetiden. En kald dag av gangen. Og jeg forsøker hardt og iherdig å ha hodet fullt av andre ting enn baby og graviditet. Noe som er lettere sagt enn gjort, da internett har bestemt seg for at jeg tydeligvis er lett mottagelig for all annonsering om disse temaene jeg så iherdig forsøker å holde meg unna og bombarderer meg med påminnelser. Påminnelser jeg så absolutt ikke trenger.

 

Det facinerende er at man tilslutt blir liksom herdet av alt dette.

Da den første aborten traff som en pil i hjertet for et år siden, etter årevis med håp og prøving, trodde jeg virkelig ikke at jeg kom til å klare det igjen. Det var et tomrom som slo pusten av meg, som fikk meg til å tvile på min egen styrke, som fikk meg til å tvile på meg selv. Men så går dagene, ukene, månedene. Og plutselig står du der oppreist, så fjellstøtt, at du ikke skjønner hvordan du noengang har ligget nede. Når det skjer igjen, oppleves det like knusende. Som en stor knyttneve i magen. Men forskjellen er at nå vet du at du kommer deg gjennom det. At den jævlige følelsen av tomrom, vil ikke bli mindre, men du vil lære deg å takle den. For det har du gjort før. Du graver frem den styrken du har. Og etterhvert klarer du å se fremover.

Når det skjer for tredje gang skyver følelsen av bitterhet sorgen nesten til side. Det føles så urettferdig at halve kunne vært nok. Tvilen kommer snikende. Og det forandrer deg. Det gjør deg til en annen. I hvertfall gjorde det det med meg. Men du har blitt herdet. Du vet at det ikke kan ødelegge deg selv om det forandrer deg. Og du vet at du er sterk nok til å prøve igjen. Og vet du det ikke enda, så vil du det. Bare gi det tid.

Så dette er en påminnelse til deg. Du vet, du som sitter der og ikke vet om du klarer å fortsette denne kampen. Du som jobber så hardt, risikerer så ufattelig mye for å få dette til, og blir møtt med mer motgang enn du kunne forestille deg. Du som føler at ingen forstår. Du som føler deg alene. Fortsett å scrolle over alle disse annonsene, alle disse påminnelsene om alt du ikke kan få. Fortsett å se forbi alle babyreklamer, og lukk ørene når du hører klaging om søvnløse netter og strekkmerker. Jeg har vært der. Jeg vet hvordan du føler deg. Men du er sterk nok. Og du må fortsette. Det skal hvertfall jeg.

 

Tenk om…

Før forrige innlegg ga jeg beskjed til noen av mine nærmeste: «Jeg er ikke gravid likevel. Helga har gått med til å abortere.» Deretter har dagene sneglet seg av gårde mens jeg har ventet på å komme over at det skjedde. Igjen. Utålmodig skrev jeg mail til klinikken om når vi kunne starte på nytt forsøk. «Vi må vente på blodprøveresultatene og håpe på det beste først,» var svaret jeg fikk. Så naive de er, tenkte jeg. Jeg visste jo allerede svaret, og jeg ville bare at vi skulle komme oss videre. Videre fra denne evige runddansen med abort på abort.

Men så begynte jeg å brekke meg hver gang jeg hentet hundemat til hundene. Plutselig smakte vannet metall, og enhver krok i huset luktet rart. Jeg sovnet på sofaen hver gang vi skulle forsøke å se på en tv-serie, og samtlige bh`er hadde krympet over natta. Som seg hør og bør tydde jeg til min beste venn og periodevis største fiende, Google.com. Det er normalt å føle seg uvel etter en abort, stod det. Det er normalt å ha symptomer som «henger igjen» en stund etter aborten. Javel, tenkte jeg, men jeg har jo ikke hatt disse symptomene før NÅ. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Så bar det til apoteket, hvor jeg kjøpte en ny graviditetstest. (Det er nesten så de rister på hodet av meg når jeg kommer inn døra der nå.) Jeg visste at den sannsynligvis kom til å være positiv, ettersom hcg nivået henger igjen i kroppen en stund etter en abort. Men så var den var sterkere. Mye sterkere.
Jeg kjente at skuffelsen ble byttet ut med sinne og frustrasjon. Når mannen kom hjem fra jobb stod jeg på kjøkkengulvet og gråt. «Hva er galt?» spurte han mens han klemte meg. «Jeg føler meg gravid» hikstet jeg. Og det var en påminnelse jeg ikke ønsket nå som jeg kjempet så hardt for å være sterk. Her hadde jeg forsøkt beinhardt å slå meg til ro med, og komme over at det for tredje gang hadde gått galt, også skal kroppen tulle med meg på denne måten? Minne meg hjerteskjærende på alt vi nå skal gå glipp av?
Men jeg kunne ikke komme unna av at jeg for hver dag som gikk, følte meg mer og mer gravid.

Plutselig ble det litt mer spennende med hcg-prøvene jeg hadde tatt hos legen. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde spontanabortert likevel? Jeg ristet det fort av meg, det kunne ikke være liv laga etter så mye blod. Men jeg hadde jo satt inn to embryo, hva om det var kun det ene som slapp tak?

Fredagen kom, og en halvtime før jeg skulle få besøk av en venninne som hadde planlagt å oppmuntre meg litt i mørkets dal, tikket det inn en tekstmelding med blodprøveresultatene. Hcg-nivået hadde så godt som doblet seg! Jeg var fortsatt gravid! Legen ringte meg kort tid etter. Jeg skalv på hendene. Forklarte at jeg var redd for at det var en graviditet utenfor livmor. Men så kom vi frem til at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer på det. Jeg innrømte at jeg nok nå var bare veldig redd for absolutt alt som kunne gå galt. Og det forstod hun. Så etter et øyeblikk hadde vi avtalt at jeg skulle få komme på ultralyd i løpet av førstkommende uke. Jeg ringte mannen, og gråt av lettelse. Når venninnen min kom, med sjokolade og brus i armene, ropte jeg idèt hun gikk inn døra : «Jeg er gravid alikevel!» Også gråt vi litt til. Begge to. Så feiret vi litt med en sjokoladebit, og brusen min ble byttet ut med vann som smakte metall.

Selv om en blødning ikke er et godt tegn i en graviditet, så kan det også faktisk være helt ufarlig. Og det skal jeg fokusere på nå. Nå orker jeg ikke å være negativ og destruktiv, nå skal jeg kun fokusere på det vi vet her og nå. Og det vi vet her og nå, er at  på mirakuløst vis, er jeg fortsatt gravid!
Tenk om det faktisk kan gå bra denne gangen? ❤

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. 
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

Sprekkeklar

På en litt annerledes måte…

For herlighet som det sprenger nå!
Og det er kanskje ikke veldig rart. På ultralyden fredag kunne vi nemlig se to eggstokker fulle av eggposer i modning, som perler på en snor. Gynekologen ble imponert, mannen ble imponert, og jommen kjente jeg ikke på en ørliten stolthet der jeg lå i den velkjente posituren i gynekologstolen.. en stolthet over at akkurat dette får kroppen min liksom til. Kroppen har sugd til seg hormonene jeg har sprøytet inn som en svamp, og det har resultert til at hver eggstokk har klargjort 9 eggposer – altså tilsammen 18 eggposer!

Stolt og fornøyd som den mest produktive høna i hønsehuset kunne jeg vente på telefonen fra klinikken, og dommen over planen videre. Men jeg burde skjønt at de er nøye og gjør ingenting halvveis. Ettersom noen av eggposene var litt små, ville de at jeg skulle bruke medisinene noen dager ekstra for å forhåpentligvis klargjøre samtlige til uttak. Noe som selvfølgelig er veldig fornuftig. Men jeg ante virkelig ikke at det gikk ann å bli så sprekkeklar uten å faktisk være høygravid. Magen er S T I N N og med kroppen full av hormoner føles humøret omtrent like skjørt som et aspeløv. Men ellers er vi ved godt mot, og håpet føles større enn på lenge.

Etter en helg hvor jeg desperat har forsøkt å få tankene bort fra alt det som nå skal skje, gikk ferden til Haugesund først i dag. Det ble en nydelig tur i vakker høstnatur, og nå er vi innlosjert på hotellrommet klare for noen utfordrende og spennende dager.

I går kveld ble den siste injeksjonen satt for å sette igang sluttmodningen av eggene, og i morgen tidlig er det dags for egguttak.

Og hvor klar jeg føler meg spør du?

Omtrent som en høygravid på overtid som føler seg som en alltid-ukomfortabel-elefant i et altfor lite rom, som venter utålmodig spent på å se sin lille baby. Sånn føler jeg det for egga mine da (hvertfall kanskje nesten). Er lov å kalle meg rar.

Vi skal være her i Haugesund frem til fredag, og hvis alt går som det skal reiser jeg da hjem med en spire i magen. Kanskje er det her starten på et nytt liv skal begynne.

U R amazing

Veien videre

Når siste forsøk gikk i vasken, tenkte jeg med gru over den kommende høsten. De lange,mørke,kalde dagene som kun ville forsterke tomrommet vi forsøker å skjule. Men heldigvis ble frykten erstattet med sommerfugler i magen og en sitrende følelse av spenning, som det er lenge siden jeg har kjent på. Etter en del undersøkelser og mailing frem og tilbake bestemte vi oss nemlig for å hoppe på et forsøk på klinikk Hausken i Haugesund. Dagen etter at vi sendte første mail hadde vi allerede avtalt tid for første konsultasjon, og vips kunne jeg gå ut av apoteket med de første medisinene i hånda. Ettersom vi allerede var kjent med forsøkets «gang» kunne jeg begynne rett på medisiner før konsultasjonen, så lenge jeg var komfortabel med det selv.

I to uker (oioioi som tiden har flydd!) har jeg brukt nesesprayen Synarela som «nedregulering». Denne fører kroppen inn i en overgangsalder lignende tilstand ved å dempe min egen hormonproduksjon, slik at klinikken skal ha kontroll over syklusen min. Egentlig føles det som det motsatte. Altså som om jeg sprayer kroppen full av hormoner tre ganger daglig, og resultatet blir til hetetokter, nattesvette, tretthet, hodepine, kvalme, svimmelhet og humørsvingninger. Det siste der fikk mannen meg til å føre inn, for jeg har faktisk ikke merka noe av dèt. Snodig.

Så var vi på flyet til Haugesund og klinikken. Det regnet, og det var kaldt. Men vi holdt hverandre i hendene og var varmere enn på lenge. Vi kunne gå inn på et stilfullt venterom, ble møtt av store smil som visste hva vi het før vi presenterte oss. Og etter en lang samtale med legen var det ikke vanskelig å forstå at folk reiser langveisfra for å få hjelp her. Han var grundig, omsorgsfull og hadde gode forslag. Forslag til medisiner jeg allerede hadde lest meg opp på, og som jeg håpet at han ville foreslå. Kort fortalt ville han at jeg skulle bruke synarela i to uker lenger enn jeg har gjort tidligere, fordi den kan være med på å midlertidig tørke inn noe av endometrioseforandringene. Prednisolon for å dempe den kroniske betennelsen i kroppen som endometriosen fører med seg, og daglige blodfortynnende sprøyter som skal bedre blodsirkulasjonen i livmoren og forhindre eventuelle mikroblodpropper som kan medføre aborter. I tillegg skal jeg bruke injeksjoner for å stimulere eggproduksjon i enda høyere dose enn sist. Alt i alt håper vi at dette kan føre til et enda mer gunstig miljø slik at vi både får ut gode egg, og at et embryo klarer å klamre seg fast.

I samtale med sykepleier fikk vi en grundig gjennomgang av alle medisinene. Eller, egentlig var det først og fremst mannen som fikk grundig informasjon, ettersom hun kjapt kunne se at han var den som ble hvit i trynet når hun fortalte at jeg denne gangen skulle sette to, og ikke bare èn injeksjon hver dag. «Merker du mye bivirkninger?» spurte hun, og jeg tittet bort på mannen. Hun lo høyt, og mens hun klasket seg på låret utbrøt hun: «Jeg må egentlig slutte å spørre kvinnene om dette, det er jo mannen som sitter med fasiten!»

Deretter satte hun opp en kalender til meg slik at jeg skulle ha full oversikt over hvilke medisiner jeg skulle begynne med når. En smørbrødliste, som hun kalte det. Lang som et vondt år. Og hun tok seg tid til å snakke. Snakke om abortene, om forsøkene, og om alle årene vi har prøvd. Det var fint.

Så spurte hun om forrige egguttak. Jeg svarte kjapt at det gikk greit. Jeg løy.
Og mens mannen forsiktig minnet meg på at jeg sist hadde sagt jeg aldri ville gjøre det igjen, nikket sykepleieren gjenkjennende og sa at det var jo enda vondere for oss med endometriose.
«Tåler du morfin?» spurte hun. «Ja,» svarte jeg, og tenkte tilbake med grøss over alle de gangene jeg har måtte få morfin for å dempe de grusomste smerteanfallene.
«Da skal du ha det. Dette er tøft nok om ikke du skal ha unødvendig mye smerter.»
Og vips grudde jeg meg ikke lenger til egguthentingsdagen.

På flyet hjem satt vi begge i dype tanker og smilte for oss selv. Det føltes både skummelt og deilig å være i gang igang igjen. Og etter en lang dag full av inntrykk, hodet fullt av informasjon og hjertet fylt av håp kom vi hjem. Kanskje ikke denne høsten blir så verst likevel.

Hvor mye koster en baby?

Spesielt spørsmål synes du? Enig.
Men det er litt sånn det føles om dagen. Det er sært å snakke om hvorvidt det er «verdt» å skulle bruke penger på det som etter målet skal føre til et barn. Det føles sært å skulle tenke på kjøp og salg når det kommer til mennesker. Eller i dette tilfellet; hvor mye må vi betale for å skape et menneske? Hvor mye må vi betale for et barn?

Men sånn er faktisk virkeligheten når man ikke kan bli gravid på egenhånd. Det blir til et eneste stort økonomisk og etisk regnestykke. Hvor langt skal man strekke strikken når det kommer til økonomi, til samliv, til helse, til jobb, til liv?

Noen mener sikkert at det er naturen som skriker oss rett opp i trynet at vi ikke burde bli foreldre. Noen vil kanskje også blande inn religiøse ideèr om at dette kanskje er Guds vilje. Andre mener kanskje at man burde akseptere og gå videre.

Jeg har større tro på å ta imot den hjelpen man kan få. De fleste av oss kan vel være enig om at hvis en person får kreft, er ikke det ensbetydende med at personen er ment til å dø. Man tar imot den hjelpen man får, man kjemper for livet til man ikke har mer krefter igjen, og så er resten opp til – tja. Tilfeldigheter? Universet? Gud? Skjebnen?

Det kan ikke sammenlignes, men prinsippet er det samme. Jeg har hvertfall troa på å gjøre det man kan. Hjelpen er der for en grunn. Deretter, forsøke å akseptere det man ikke kan gjøre noe med.

Etter dagens etikkpreken, kommer dagens økonomipreken.
For noe jeg selv savnet når jeg var i startgropa av ivf karusellen, var at noen fortalte meg hva det kom til å koste. Man føler nesten ikke at man kan spørre, for da blir det så «salgsstemning» over det hele. Plutselig sitter man der med følelsen av at hvis man spør, så kanskje man risikerer at de ser på oss som uverdige til å bli foreldre? Kanskje vil de tenke at om vi ikke har råd til dette, da har vi hvertfall ikke råd til å ha et barn?

Men nå kan jeg si det, så du slipper å spørre: Så lenge dere har blitt vurdert som at dere har behov for hjelp, og er skikket som foreldre, kan man få tre ivf forsøk dekket av det offentlige. Med unntak av egenandel på omkring 1500 kr ved egguttak betaler du kun medisinene. Men desverre er det slik at du i løpet av prosessen skal bruke mer medisiner enn du kanskje noengang tidligere har gjort. Så derfor blir kostnadene deretter. På vår første time på Rikshospitalet ble vi forespeilet utgifter på omkring 20 000 kr for hele prosessen, og det er nok ikke så langt unna sannheten. Hvis du fullfører alle dine tre forsøk, vil du nok bruke mer på medisiner, men så lenge du sender inn alle kvitteringer til Helfo får du tilbakebetalt alle medisinutgifter over ca kr 17 000. Dette «taket» på medisinutgifter gjelder også om du tar forsøkene på en privatklinikk.

Jeg hadde lenge et bilde av at vi måtte reise til Danmark for å kunne ha råd til å forsøke på privatklinikk. Men faktisk var ikke prisnivået særlig annerledes. På de fleste klinikkene jeg har sjekket både i Norge og Danmark, ligger et ICSI forsøk(som er det vi må ha) på ca 30 000 kr. I tillegg betaler man noen tusenlapper for å fryse ned egg på de fleste klinikkene. Ikke billig, men heller ikke en dyr prislapp for et barn – eller?

Og så kommer spørsmålet; hvorfor sette barn til verden når det er så mange barn som trenger foreldre der ute?
Hvorfor mange mennesker føler driven etter å selv bli gravid og føde en bylt fylt av sine egne gener er nok et biologisk spørsmål. Et godt spørsmål, men dessverre ikke et spørsmål som jeg kan svare på med noe annet enn at det bare er sånn. Sånn er vi faktisk bare skapt.

Til tross for at vi er av de som tydeligvis har et behov for å få «egne» barn er vi langt ifra fremmed for adopsjon. For selv om jeg alltid har drømt om å selv gå gravid, mener jeg samtidig at det å adoptere et barn vil likefullt bli vårt barn som det jeg eventuelt hadde båret frem i magen.

Men så er det nå sånn at det å adoptere heller ikke er noen enkel prosess. Det stilles strenge krav til adopsjon, noe som er forståelig. Et av kravene er at man ikke kan kombinere en adopsjonsprosess med en ivf-prosess. Man må med andre ord ha blitt ferdig med, og akseptert at man ikke kan få biologiske barn. Ventetiden på adopsjon kan svinge veldig, men på adopsjonsforum sin nettside viser tall fra 2014 at saksbehandlingstiden i gjennomsnitt var 4 år. For noen kan det ta inntil 8 år før du faktisk sitter med et barn i hendene dine. Og ventetiden blir stadig økende. Man kan stille spørsmålstegn ved hvorfor man da ikke kan holde med på en ivf-prosess mens man sitter i adopsjonskø, men per dags dato er det bare sånn det er.

Etter å ha vært i kontakt med Bufdir, fikk vi vite at disse reglene også gjelder hvis man ønsker å være fosterhjem eller krisehjem. Dette fordi de ønsker at hjemmet skal være så stabilt som overhodet mulig for et barn som trenger hjelp og trygge rammer. Noe som er absolutt forståelig.

Jeg har full respekt for de som ikke har behovet for å bli foreldre, og jeg stiller av prinisipp aldri spørsmålstegn ved det. På samme måte håper jeg at de har like stor respekt for slike som meg, som aldri har vært i tvil om at det er det riktige – og som vil ofre mye for å få det til. For innerst inne er jeg mamma. Det har jeg alltid vært. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine, er kjærligheten jeg føler for dette barnet sterkere enn noe annet. En kjærlighet som får meg til å gledelig gå gjennom årevis av ventetid, operasjoner, medisinkurer, hjertesorg, smerteanfall, sykehusinnleggelser og hormonkurer.

Om barnet ender opp med å komme fra min kropp, eller en annens gjennom adopsjon, vil tiden vise. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte. Og uansett prislapp er jeg rimelig sikker på at det vil være verdt det.

Er lyset i enden av tunnelen et tog?

Når jeg våknet i går tidlig våknet jeg med en gryende optimisme. Det var akkurat som om negativiteten forsvant litt med det forrige innlegget jeg skrev. Jeg hadde en god følelse, og tenkte nå skjer det. Denne gangen er vår tur. Nå skal jeg ha troa.

Jeg tok meg en lang dusj, forsøkte å trekke ut tiden så lenge som mulig til jeg kunne ringe Rikshospitalet kl 11 for å høre hvordan det hadde gått med vår lille eskimo etter at det var tatt opp fra fryseboksen. Jeg pakket sammen tingene mine, så på bussruter for å være helt klar til å reise til sykehuset. Tok alle hormonene og vitaminene jeg tar daglig for å forberede kroppen på at den skal bli gravid.
Så gikk jeg en tur med hundene, og nøyaktig 10.59 slo jeg nummeret til Riksen.

Jeg hørte det umiddelbart når jeg hadde presentert meg. Selv om hun også måtte ha fødselnummeret mitt og jeg kunne høre hun klikket seg nedover journalen min, så hørte jeg det på stemmen hennes. På pusten hennes. Jeg kunne høre at hun psyket seg opp til å gi meg beskjeden som kom til å få meg til å begynne å gråte.

«Du hadde ètt egg igjen her du Bente-Lill.»
«Ja»
«Jeg er lei meg for at jeg må fortelle deg at det desverre ikke har overlevd.»

Så ble det mørkt.
«Faen.» sa jeg.
Og jeg er ikke typen som banner. Men denne gangen var det greit.
«Ja, det kan du godt si.» sa den vennlige stemmen.

Så gikk jeg hjem og kastet alle hormonene og medisinene i veggen.

Nok en gang hadde pessimisten i meg rett. Pokker ta den pessimisten!

På spørsmål om når jeg kan starte nytt forsøk sa de at de skulle holde av plass til meg i uke 50. I uke 50?? Jeg ante ikke hvilken uke vi er i, men det eneste jeg var sikker på er at uke 50 er farlig nærme jul. Og jul er vanvittig lenge til.

Etter en lang gråtkvalt samtale på telefonen med mannen, og hundre googlesøk kom vi fram til at nå er det på tide å tenke alternativt. Og med alternativt mener jeg å tenke kostbart. Å tenke «hakket før vi gir opp», aka siste krampetrekning. Det er på tide å tenke privatklinikk.

Etter en god del undersøkelser og samtaler med andre med endometrioseproblematikk er det to klinikker som er mest aktuelle. Det er klinikk Hausken og Spiren Fertilitetsklinikk. Selv om vi ikke har noe negativt å si om Rikshospitalet, har jeg  savnet mer individuell oppfølging basert på diagnose og tidligere historie. Vi er veldig åpne for å høre om det er noe vi kan gjøre annerledes nå som det har gått rett vest to -nesten tre- ganger, dette er noe jeg vet de er gode på og har mer ressurser til på de private klinikkene.
På de nevnte privatklinikkene har de også det nyeste av teknologi innenfor ivf, nemlig embryoscope. Etter befruktning tar embryoscopet bilder av hvert embryo hvert 10 minutt, noe som gjør at klinikken får vurdert cellenes aktivitet gjennom hele døgnet. Da får de mye mer informasjon om embryoets potensiale for normal utvikling og sjansen for at rett embryo velges for tilbakeføring øker betraktelig. De siste undersøkelsene klinikk Hausken har gjort viser at bruken av embryoscope har økt antall fødte barn per tilbakeført embryo med hele 24%.

Fra å nesten ha gitt opp, kjente jeg en liten gnist ble tent når vi bestemte oss for å gå all inn for dette. Kanskje er ikke alt håpet ute likevel?

Hvis noen av dere fantastiske lesere har erfaringer med noen privatklinikker må dere gjerne skrive til oss i kommentarfeltet!

Stay tuned.

Lederen av pessimistenes forening

Jeg har tenkt en del gjennom sommeren på hvordan jeg skal forberede meg til neste forsøk. Og da mener jeg hvordan jeg skal forberede meg på at det kanskje ikke kommer til å gå denne gangen heller. Jeg kan merke at tanker som nesten ikke streifet meg ved de tidligere forsøkene, plutselig denne gangen forblir hos meg nærmest som fakta. Tanker som er utelukkende negative, og som egentlig ikke representerer hvordan jeg er som person.

Når andre sier: så spennende det blir nå fremover! Tar jeg meg i å tenke; Vel, egentlig ikke. Vi vet vel alle hvordan denne karusellen går nå, gjør vi ikke? Jeg venter på å begynne med medisiner, jeg tar medisiner i hytt og gævær, jeg blir et hormontroll, jeg er og blir i dårlig form, egget settes inn, jeg følger alle regler i boka som skal hjelpe på at det forblir der inne, jeg blir gravid, så stiger optimismen og jeg stråler av lykke, jeg drar på ultralyd – og bæng – verden raser sammen. Igjen.
Men det kan jeg jo ikke si. Til og med lederen av pessimistenes forening ville forstått at man ikke kan være SÅ negativ i sine uttalelser. Så istedet klistrer jeg på meg et smil og sier: ja, det blir spennende.

Før helgen var vi på sykehuset, og på veien til forberedte jeg selvfølgelig både mannen (og meg selv) på alt det negative som nå kunne oppstå i riktig pessimistisk stil. Jeg forklarte om alle grunnene til at forsøket evt kunne bli avbrutt, og før vi hadde parkert bilen var jeg helt sikker i min sak at vi på ultralyden garantert kom til å se enten noen for store folikler, eller en altfor tykk/tynn slimhinne som så ville avbryte forsøket.
Istedet viste ultralyden kun at kroppen trengte noen dager til på medisinene før vi kan sette inn egget, og vi skal derfor sette inn egget i morgen, tirsdag. Bortkasta bruk av negativ energi der altså.

Til tross for at pessimisten tok feil, blir den ikke mindre regjerende av den grunn, den bare hopper videre til neste ting som kan gå galt. Så i helgen har jeg forberedt meg selv og alle de stakkarene som har spurt, på at egget sikkert ikke kommer til å overleve opptiningsprosessen.

Jeg vet jo selvfølgelig at ingenting blir bedre ved at jeg er negativ helt inn til beinmargen. Heller tvert om, vil jeg kanskje si. Men man trenger jo ikke akkurat å være verken rakettforsker, den skarpeste kniven i skuffen eller den raskeste traktoren på jordet for å forstå at dette er et typisk tegn på en såkalt forsvarsmekanisme. Du vet, brent barn skyr ilden og alt det der.

Så akkurat nå er jeg negativ. Og jeg kommer nok til å tenke at alt kommer til å gå galt helt til det motsatte blir bevist slik en ekte pessimist gjør. Men mens jeg forbereder meg på det verste, så skal du ikke se bort ifra at en liten optimistisk spire muligens vil vokse i takt med et eventuelt lite frø i magen.

Så nå er jeg klar for å hente hjem vår siste eskimo ut fra fryseboksen på rikshospitalet.
Vel, hvis det overlever da.

Sommerdrømmer

Det har vært vanskelig for meg å skrive for tiden. Det har dere jo kanskje også lagt merke til, ettersom det har vært helt tyst her inne.

Denne sommeren har vært litt utfordrende. Rundt oss er det flere og flere i vår omgangskrets som har fått barn eller som er på vei til å få det. Det er en berikelse for oss alle, og jeg blir alltid glad over at noen får sin drøm oppfylt. Men det bare svir littegrann også.

Det er ikke like lett lenger å «nyte tiden uten barn» slik som man jo burde. Misforstå meg rett, vi har det bra sammen og i livet – men det er umulig å komme seg bort fra påminnelsene om at vi skulle vært fler enn oss to.
Sommeren er familietid – og alle kommer ut av «hulene» sine. Overalt kan man se store babymager, dype barnevogner, barn som løper rundt – høye på varme og is, reklameplakater for familieparker og tips til ferieturer med barn. Det er sikkert mye vi burde gjort, bare oss, nå som vi kan. Vi kunne alltids reist på festival, festet hver dag hele ferien, reist på backbacking, og gjort alle de tingene som vanskelig lar seg kombinere med barn. Men greia er bare at det har vi allerede gjort. Vi er bare så ferdige med det, og det å skulle gå «tilbake» til det livet nå vil rett og slett føles like unaturlig som å gå med buffalosko og miss sixty bukse igjen.

Klart kunne vi nok gjort det lettere for oss selv ved å ikke legge alt til rette for dette lille livet som ikke er her. Vi lever jo livet som en barnefamilie, bare uten barn. Mens vi nyter solen på verandaen løper nabobarna rundt huset vårt, leker i vannsprederen og hviner av lykke over at de får reise til badeplassen når de er ferdig med å grille. Over kotelettene gjengjelder mannen mitt såre blikk ved å spørre bak et ertende smil om han skal skru på vannsprederen for meg. Og når jeg tar meg i å misunne naboene for at de skal reise til legoland i Danmark, ja da bikker det jo over til å bli tragikomisk.

Så vi forsøker hardt å minne hverandre på godene ved å ha nok en sommer uten barn. Vi sover lenge når vi vil, vi koser oss med vin og vi trenger ikke tenke på barnevennlige hotell eller å ha noen å underholde. Vi kan lese bøker helt uforstyrret, spise superspicy mat til middag og ha masse tid til å ta vare på hverandre. I august skal vi ha vårt neste forsøk, med det ene fryseegget vi har igjen på Riksen. Jeg kjenner at jeg gruer meg litt, da jeg synes forrige fryseforsøk var forferdelig tungt. Men likevel er jeg utålmodig for å sette igang. Vi er så klare, og nå må det snart være vår tur.

Livets første øyeblikk

Frem til den siste uken har jeg hatt lite symptomer, bortsett fra mine vanlige magesmerter, og selv om jeg har forsøkt å ikke legge noe i det så har det uroet meg litt. Tanken på at det kanskje har stoppet opp der inne med en ny MA har jeg forsøkt å riste av meg, med varierende hell.

Men den siste uken har kroppen virkelig fått meg på andre tanker! Makan til kvalme har jeg aldri opplevd i mitt liv – det er nesten så det er på kanten til komisk, da jeg plutselig kjenner meg igjen i alle de gravide grønnfjesene man har sett på amerikanske filmer opp gjennom tidene. Planen om å spise ekstra sunt er ikke like lett å holde vedlike når det aller meste gjør meg grønn i trynet bare av tanken på det.

Men, kvalme eller ei – etterhvert som dagene går virker det som om endometriosesmertene blir mindre – noe som er ekstremt lettende! Jeg får fortsatt periodevis smertetak hvis jeg pusher meg, men alt i alt så er det veldig lenge siden jeg har hatt så lite magesmerter som nå. Noe som gir meg enda litt ekstra håp om at ting ser lysere ut denne gangen.

På denne tiden ved forrige graviditet hadde vi allerede vært på to ultralyder, og var knust over uvitenheten om hvordan alt kom til å gå. Jeg hadde som mål denne gangen at nesten uansett hvor mye smerter jeg hadde, skulle jeg prøve å slå meg til ro med at dette var endometrioserelatert, og forsøke å unngå så tidlig ultralyd som sist. Den emosjonelle berg og dalbanen de ukentlige ultralydene jeg måtte på sist gjorde meg virkelig helt utmattet, og jeg ville gjøre alt for å unngå den samme opplevelsen igjen. Heldigvis ser det ut som om vi unngår den samme karusellen denne gangen, da det nå er kun 8 dager igjen til den avtalte ultralyden.

Vi begynner begge å kjenne på tryggheten og det store håpet om at kanskje alt kommer til å gå bra denne gangen, noe som skremmer meg litt. Det er jo fortsatt så tidlig, men likevel roper magefølelsen min at jeg skal slappe av – og da gjør jeg faktisk det. Plutselig tar jeg meg i å fordype meg i graviditetsapper, diverse forum og dagdrømming om at lykken endelig skal snu.

Mens jeg overhøvlet det store internettet etter alt det har å tilby om graviditet og baby, kom jeg over en video som tok nesten pusten av meg. Ta deg tid til å se noen minutter av livets magi. Det er så fantastisk å få et lite inblikk i hva som foregår inne i kroppen akkurat nå. Og vet du hva – det gjør kvalmen så innmari verdt det! 😉

Ruger på gullegget

I går fikk vi vite fra Rikshospitalet at egget de hadde tatt opp fra fryseboksen hadde overlevd opptiningsprosessen – og var klar til innsetting. Med et stort smil om munnen var det bare å kaste seg rundt til sykehuset, og forberede seg mentalt på det som måtte komme.

Selve innsettingen er veldig fort gjort. Embryoet blir ført inn i livmor med et tynt kateter, og så la legen hånden sin på magen min og smilte : «Nå er det der inne hvor det hører hjemme».

Det føles jo veldig rart å vite at man nå har et befruktet egg inne i seg. Faktisk et lite liv. Et liv hvor allerede nå det er bestemt om vil bli en gutt eller jente, med blondt eller brunt hår, blå eller brune øyne. Et liv som kan bli til et barn. Et liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om.

Til tross for at omstendighetene nå egentlig er de samme som sist jeg satte inn et befruktet embryo, så føles det likevel annerledes. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje det var den naive optimismen som fylte meg sist da jeg umiddelbart hadde en god følelse. Kanskje er det den vonde erfaringen det hele endte med som nå gjør meg mer varsom. Men jeg jobber med meg selv med å være forsiktig positiv. Man har jo så lyst til å vite hva man kan gjøre for å forsikre seg om at det lille livet klorer seg fast, men det eneste man får beskjed om er å leve som om man er gravid. Altså er man egentlig gravid til det motsatte er bevist. Bare det i seg selv gjør jo det hele til en påkjenning hvis det ikke går veien, når du har gått rundt som du er gravid i to uker for så å kanskje ikke være det likevel.

Jeg har sterk tro på at det psykiske og fysiske ved kroppen henger tett sammen. Og selv om man ikke vet hva som gjør utfallet for om det fester seg eller ikke tenker jeg at det beste er å vite at man har gjort alt det man kan. Det er en så forferdelig følelse å gå å tenke i ettertid på om det var den ène tingen du gjorde eller ikke gjorde som kanskje gjorde utfallet. Til tross for at det sikkert ikke er så «svart hvitt», så handler alt om hva du selv kan leve godt med i ettertid.

For min del forsøker jeg så godt det lar seg gjøre å ha fokus på andre ting enn det som skjer inne i kroppen (utvilsomt lettere sagt enn gjort). Samtidig vil jeg jo legge forholdene så godt til rette som mulig, noe som for min del innebærer at jeg: Spiser ekstra sunn og næringsrik mat, holder meg i lett aktivitet så lenge formen tillater det (gjerne utendørs så jeg får litt ekstra tilskudd av endorfiner), tar multivitamin, tran og folsyre, reduserer koffeininntaket til et minimum, kutter ut mine vanlige smertestillende, unngår stress så godt det lar seg gjøre og holder magen og kroppen jevnt over varm og tilfreds.
I tillegg forsøker jeg å være ekstra snill med meg selv med å lytte til kroppens behov for ro og hvile.

Alt i alt tror jeg det er viktig at kroppen føler seg tilfreds og ivaretatt for at det skal ville huse et ekstra liv.

Et skritt tilbake, men to skritt frem

Det er første gang i livet jeg venter på å få mensen. Men det gjør jeg nå, med en vanvittig utålmodighet! Grunnen er naturlig nok at det er da jeg kan begynne på medisiner igjen til fryseforsøket (som det heter når jeg skal sette inn et av de befruktede eggene vi har i fryseboksen på rikshospitalet). Og menstruasjonen skulle kommet for en uke siden.. Typisk.

Det er veldig deilig når man kjenner at man begynner å bli seg selv igjen etter en periode der man har følt det som om man har vært utenfor sin egen kropp. Det gir håp og ny motivasjon å føle at man har en indre styrke i seg som kommer frem når man virkelig trenger det. Akkurat nå så kjenner jeg på en stolthet av at jeg har funnet tilbake til den ekte lykken i hverdagen. Det så helt ærlig ganske mørkt ut for en måned siden. Men litt etter litt begynte jeg å gå i trappa opp fra kjelleren, og om jeg ikke har kommet helt på toppen, så har jeg kanskje kommet meg til andre etasje. Og der er det ganske så fint å være faktisk.

Jeg prøver å være streng med meg selv å ha fokus på de tingene jeg faktisk har og de tingene jeg får til. Herlighet da, jeg er jo så vanvittig heldig! Samtidig må jeg finne en balanse der jeg både aksepterer sykdom, men samtidig prøver å kjempe i mot slik at jeg ikke ser meg slått på målstreken. Lykken er faktisk kun mitt eget ansvar.

Men selv om jeg nå oppriktig kan si at det går fint med meg sånn emosjonelt og mentalt sett, så kan det jo oppstå noen tilbakesteg. En av mine beste venninner har fått barn, og det er noe jeg gleder meg veldig over. Det at barn kommer til vil jeg alltid synes er noe av det beste i verden og en berikelse i livet, uavhengig av om det skjer meg eller ikke.

Full av optimisme gikk jeg inn på Lindex for å kjøpe en liten barselgave til den nye verdensborgeren. Og der kom det.

Tilbakesteget.

Knyttneven i magen.

Og kanskje er jeg helt idiot og vanvittig naiv som ikke var forberedt på det, men det var jeg faktisk ikke. Plutselig var jeg omringet av store kulemager, dype barnevogner, lukten av varm babyhud, og barnegråt. De nydelige, små plaggene hang på rad og rekke foran meg. Pusten gikk ut av meg, og jeg hadde aller mest lyst til å snu på helen og gå ut igjen med raske skritt og blikket låst fast i gulvet.

Jeg så for meg hvordan magen min hadde sett ut nå om det lille livet fortsatt levde.
Og det var nesten som jeg kunne kjenne denne varme følelsen inne i meg av å ha et liv i magen igjen.
Dette livet som jeg var helt sikker på at var ei jente.

Jeg lot hånden gli over alle de små, myke plaggene. Lot meg selv være sår i et minutt. Kanskje var det to.

Så lukket jeg øynene, tørket tårene som uten at jeg hadde merket det hadde fylt opp øynene mine. Trakk pusten dypt, telte til ti, og gikk bort til reolen med gutteklær. Fant et passende antrekk, smilte mildt til en kvinne med barnevogn som tydeligvis hadde fått øye på min emosjonelle berg og dalbane der ved nyfødtklærne, og betalte.

Da jeg endelig kunne gå ut av Lindex gikk jeg ut med hevet hode og ga meg selv et klapp på skulderen. Du vet jeg skrev det innlegget for litt siden hvor jeg ikke visste om jeg hadde styrke nok til enda en runde? Vel, nå vet jeg at jeg har det. Nå er jeg klar for kamp. For èn dag, om forhåpentligvis ikke alt for lenge, skal jeg inn til barneavdelingen på Lindex igjen. Og da skal jeg kjøpe til mitt eget nyfødte barn. Det er verdt enda en runde, det er verdt enda en kamp. Nå er jeg kampklar.

B R I N G   I T   O N

Så får det så være, om jeg om et par måneder står nok en gang ved nyfødtreolen på Lindex med øynene fulle av tårer. Hvis du ser meg der, ja da vet du hvertfall hvorfor.

Kampklar?

Jeg hadde så lyst til å skrive en skikkelig bastant og kraftig overskrift. Men så i siste liten kom jeg på at fader heller, poenget her er jo å være ærlig, og hvordan skal jeg vite egentlig om jeg er klar eller ikke til enda en runde med kropp og følelser helt ute av kontroll? Men det eneste jeg vet er at det føles meningsløst å la være. Så jeg prøver i det minste, å bli klar for kamp, fit for fight, ready to rumble, og alt det der. For hva ellers skal man gjøre? Gi opp? Vente?

Som nevnt, selv om jeg er «ung» føler jeg at jeg har en tikkende bombe i meg med tanke på denne sykdommen som tydeligvis utvikler seg som pesten. Jeg vet ikke hvor lenge endometriosen vil holde seg unna livmor og eggstokker, plutselig kan det være for sent. En annen ting som skremmer meg er at jo lenger jeg går uten behandling for sykdommen (slik som nå under hele ivf prosessen) jo mer utvikler den seg og gjør meg sykere. Det vil da igjen bli vanskeligere å behandle når jeg endelig kan gjøre det, og selv om jeg må leve med en kronisk sykdom vil jeg vil virkelig ikke være en konstant syk mamma.

pinterest.com

Det kan sikkert virke rart for enkelte at man virker så opphengt i det å få barn, og det er veldig lett å si at man ikke skal tenke så mye på det og leve i nuet. Men når man går inn i en slik prosess som ivf, tror jeg virkelig man må være så opphengt i det. Det kan være så tøft og emosjonelt knusende at hvis du ikke går hundre prosent inn for det, og det ikke er det eneste målet du har for øyet og du ikke ofrer det tilnærmet all energi … ja, så tror jeg du gir opp allerede i køen på apoteket.

Jeg har fått kommentarer i trøstens ånd om at vi burde prøve å få det meste ut av tiden uten barn. Og jeg nikker bekreftende, smiler og sier at ja, det er klart vi gjør det. Dette kom frem når vi skulle diskutere sommerferien i går, hvor jeg hadde hengt meg opp i et litt dyrere, men også ekstremt deilig feriested som både var trygt å reise med tanke på sykdom og evt. graviditet. Mannen slo et slag for å heller bruke mer tid i Norge da vi ikke vet hvordan formen min er og alt med ivf prosessen er så usikkert. Men det var jeg ikke fornøyd med. Så i diskusjonens hete tok jeg meg i å si at jeg synes vi bør nyte denne tiden uten barn, og gjøre de tingene som vi ikke kan gjøre når vi får barn. Mannen fikk et alvorlig drag i ansiktet og nikket betenkt. Så møttes blikket vårt og vi brøt ut i latter begge to. Nærmere bullshit kommer man ikke.

Det er klart vi har det fint selv om vi ikke har barn. Vi elsker hverandre, og er hverandres aller beste venner. Men nå vil vi ha barn, og all vår energi går til det målet som vi må jobbe så hardt for å nå. Vi har GJORT de tingene vi ville før vi fikk barn, de tingene vi gjør nå er jo heller for å prøve å få tankene bort fra det mens vi venter. Etter aborten ga jeg beskjed til Rikshospitalet om hvordan det hadde gått, og de spurte om når jeg trodde jeg kom til å bli klar igjen til å prøve på nytt. Det eneste som stod, og som står i hodet mitt er jo å fortsette å karre seg oppover og fremover, så de fikk klarsignal om å kjøre på. Vi var veldig heldige som fikk to egg på frys sist forsøk, og det fører til at jeg både kan prøve igjen raskere etter aborten, og at prosessen vil bli fysisk lettere denne gangen. I går fikk jeg brev med informasjon fra sykehuset om fryseforsøket. Det hele starter med at jeg begynner med et hormonpreparat (progynova) den dagen jeg får menstruasjon, som skal gjøre livmorslimhinnen tykkere og mer mottagelig for et embryo. Så skal jeg ringe Riksen for å avtale ultralyd, hvor de skal kontrollere livmorslimhinnen og eggstokkene. Avhengig av hvordan det ser ut, avtaler man ny kontroll, eller når embryoet skal tines og innsettes.

Fra OUS infobrosjyre om fryseforsøk.

Så kampklar eller ei, nå er det bare å kvinne seg opp. And let`s get ready to rumble!