En dag

Jeg våkner av at magen revner. Kniven gikk inn på høyre side, rett ved eggstokken, og skar opp magen på tvers. Blør jeg? Jeg river opp dyna for å se. Nei, jeg ser ikke noe blod. Men jeg vet at det er der. Jeg forsøker å ligge urørlig mens jeg lar blikket gli over nattbordet. Det er litt vann igjen i glasset på nattbordet, men ikke mye. Nok til tre slurker, kanskje fire. Det holder akkurat. Jeg strekker ut høyrearmen og bøyer fingrene mine for å få tak i medisinene i nattbordskuffen. Imens lukker jeg øynene for å kjenne etter. Hva må jeg ta nå? En paralgin forte, eller to? En paralgin forte og en paracet. Og en diclofenac 50 mg? Ja. Jeg tror det holder. Jeg håper virkelig det holder. Blikket mitt glir over de ulike medisineskene i nattbordskuffen, og lander på ketoraxesken. Morfin. Når ingenting annet hjelper. Det er en betryggelse å vite at den er der, så kanskje jeg slipper en unødig sykehustur. Men jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den i dag. Heldigvis.

Må bare bøye fingrene litt mer nå for å få tak i… Faen! Der kom det enda et knivstikk. Med vridning denne gangen. Jeg gisper etter luft. Biter meg i leppa for å ikke skrike.
Pust ut. Pust inn. Pust ut. Pust inn.
Fokuser på pusten.
Så lenge du puster, lever du.
Dette er peanuts.
Du er sterk.

Nå må jeg ta medisinene. Det lenger jeg venter, det værre blir det. Jeg kvinner meg opp. De fleste sier at de manner seg opp, men jeg vet at det krever en kvinnelig styrke å komme seg gjennom dette. På utpusten setter jeg meg opp i senga. Hele magen vrir seg. Kaster i meg medisinene i en rask bevegelse, og tømmer vannglasset. Jeg kaster et blikk på nattbordsklokka. Ti på ni. Innen halv ti burde det verste være over. Førti minutter til smertestillende begynner å ta grep. Det klarer jeg. Når jeg legger meg ned igjen kjenner jeg at jeg ligger på piggtråd. Piggene borer seg inn i musklene i korsryggen, i hoftene og setet. Fader også. Sakte vrir jeg meg rundt over på høyre side så jeg kan ligge i fosterstilling. Varmebeltet jeg alltid ligger med om natten skrur jeg opp til full styrke. Trekker opp tskjorta slik at beltet kommer rett på huden. Jeg pleier å bli rødflammete og nummen når den er så varm, men nå kjenner jeg ingenting. Kun knivstikkene, piggtråden, krampene, og den revnede magen kjenner jeg. Og det er nok det. Jeg ser på klokka igjen. Syv på ni. Er det mulig at tida går så sakte? Auuuuuuuu. Klarte ikke la være å lage lyd denne gangen, men jeg skrek ikke. 35 minutter igjen.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli nummen i ansiktet, jeg trekker hånden opp for å forsikre meg om at det fortsatt er der. Hånden kjenner at ansiktet er kaldsvett. Det er som å ta på noen andres ansikt. Stivt og kaldt. Sikkert blekt også. Blodtrykksfall.
Godt at jeg allerede ligger så jeg slipper å falle når jeg besvimer.
Helvete! Nytt knivstikk. Aaaaaarrgh. Jeg skrek denne gangen. Men ikke så høyt.

33 minutter igjen.

Dette var en morgen i mitt liv. Jeg kan ikke si den er uvanlig. Men jeg vil heller ikke godta at dette er verken vanlig eller normalt. Dette var en liten bit av en dag med endometriose. Alle dager er ikke slik. Men alt for mange er det. De fleste dagene er smertene smygende, moderate, og kroniske. Mens enkelte dager er smertene så store at kampen er for stor alene, og jeg havner på legevakta, i ambulansen, eller på sykehuset. Men alle dager, absolutt alle dager, er preget av smerter i en eller annen grad. Det klarer jeg å leve med, men det tar mer krefter enn det de fleste kan forstå. Dette er ikke en jobb jeg kan ta ferie fra, si opp eller bli sykemeldt fra. Det er ikke en jobb jeg har søkt på, utdannet meg til eller blitt rekruttert til. Men det er en jobb. Noen ganger en fulltidsjobb, andre ganger en deltidsjobb. Og selv om jeg ikke vil ha denne jobben, så må jeg gjøre den. Hver eneste dag.

a0aed901ae8422418535d14ec1a9db92

Mars er «endometriosis awareness month». Men så vidt meg bekjent blir ikke det snakket nevneverdig om i Norge, og da blir det heller ingen «awareness» og rope hjem om. Endometriose er en sykdom som rammer opp til 10% av alle kvinner i større eller mindre grad. I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få diagnosen. Den eneste måten å behjelpe dette på er ved økt kunnskap og informasjon om sykdommen. Symptomene kan være mange og diffuse, noe som også vanskeliggjør diagnotiseringen ytterligere. Men de mest uttalte symptomene er smerter, som gjerne forandrer intensitet gjennom menstruasjonssyklusen, og infertilitetsproblematikk. Noen kvinner har ingen symptomer, og kan leve et helt normalt liv med sykdommen. Mens andre blir totalt invadilisert av smerter og får kraftig redusert livskvalitet. Også finnes det selvfølgelig mange midt i mellom, slike som meg. Desverre er det slik at behandlingsformene for endometriose ikke kan kombineres med barneønske, og derfor vil flere som meg, yngre kvinner i sin beste alder, ofte være svært plaget da vi midlertidig ikke kan behandles for sykdommen når vi forsøker å få barn.

Dette er en sykdom som kan ramme datteren din, søsteren din, venninnen din, moren din, deg. Man kan spørre seg om sykdommen hadde vært mer kjent om den også kunne ramme din far, kamerat, bror og sønn. Men det blir jo bare noen rødstrømpetanker man kan ofre i blant. Det viktigste er at informasjonen kommer ut slik at DU kan ta grep om du kjenner igjen symptomene og slik kan få tidlig behandling så ikke sykdommen får utvikle seg unødig.

Og om du skulle være så uheldig å få den, eller ha den, så ønsker jeg deg all styrke i verden, fra en endosøster til en annen.

f5c87fa75da9c77bd197727d49cf550b
Jeg er ikke et offer. Jeg er en fighter. Hvis du ikke ser forskjellen. Så les om dagen min en gang til.

Advertisements

Hvor mye koster en baby?

Spesielt spørsmål synes du? Enig.
Men det er litt sånn det føles om dagen. Det er sært å snakke om hvorvidt det er «verdt» å skulle bruke penger på det som etter målet skal føre til et barn. Det føles sært å skulle tenke på kjøp og salg når det kommer til mennesker. Eller i dette tilfellet; hvor mye må vi betale for å skape et menneske? Hvor mye må vi betale for et barn?

Men sånn er faktisk virkeligheten når man ikke kan bli gravid på egenhånd. Det blir til et eneste stort økonomisk og etisk regnestykke. Hvor langt skal man strekke strikken når det kommer til økonomi, til samliv, til helse, til jobb, til liv?

Noen mener sikkert at det er naturen som skriker oss rett opp i trynet at vi ikke burde bli foreldre. Noen vil kanskje også blande inn religiøse ideèr om at dette kanskje er Guds vilje. Andre mener kanskje at man burde akseptere og gå videre.

Jeg har større tro på å ta imot den hjelpen man kan få. De fleste av oss kan vel være enig om at hvis en person får kreft, er ikke det ensbetydende med at personen er ment til å dø. Man tar imot den hjelpen man får, man kjemper for livet til man ikke har mer krefter igjen, og så er resten opp til – tja. Tilfeldigheter? Universet? Gud? Skjebnen?

Det kan ikke sammenlignes, men prinsippet er det samme. Jeg har hvertfall troa på å gjøre det man kan. Hjelpen er der for en grunn. Deretter, forsøke å akseptere det man ikke kan gjøre noe med.

31b48692013728de28314585fad9e1b1

Etter dagens etikkpreken, kommer dagens økonomipreken.
For noe jeg selv savnet når jeg var i startgropa av ivf karusellen, var at noen fortalte meg hva det kom til å koste. Man føler nesten ikke at man kan spørre, for da blir det så «salgsstemning» over det hele. Plutselig sitter man der med følelsen av at hvis man spør, så kanskje man risikerer at de ser på oss som uverdige til å bli foreldre? Kanskje vil de tenke at om vi ikke har råd til dette, da har vi hvertfall ikke råd til å ha et barn?

Men nå kan jeg si det, så du slipper å spørre: Så lenge dere har blitt vurdert som at dere har behov for hjelp, og er skikket som foreldre, kan man få tre ivf forsøk dekket av det offentlige. Med unntak av egenandel på omkring 1500 kr ved egguttak betaler du kun medisinene. Men desverre er det slik at du i løpet av prosessen skal bruke mer medisiner enn du kanskje noengang tidligere har gjort. Så derfor blir kostnadene deretter. På vår første time på Rikshospitalet ble vi forespeilet utgifter på omkring 20 000 kr for hele prosessen, og det er nok ikke så langt unna sannheten. Hvis du fullfører alle dine tre forsøk, vil du nok bruke mer på medisiner, men så lenge du sender inn alle kvitteringer til Helfo får du tilbakebetalt alle medisinutgifter over ca kr 17 000. Dette «taket» på medisinutgifter gjelder også om du tar forsøkene på en privatklinikk.

Jeg hadde lenge et bilde av at vi måtte reise til Danmark for å kunne ha råd til å forsøke på privatklinikk. Men faktisk var ikke prisnivået særlig annerledes. På de fleste klinikkene jeg har sjekket både i Norge og Danmark, ligger et ICSI forsøk(som er det vi må ha) på ca 30 000 kr. I tillegg betaler man noen tusenlapper for å fryse ned egg på de fleste klinikkene. Ikke billig, men heller ikke en dyr prislapp for et barn – eller?

pinterest.com

Og så kommer spørsmålet; hvorfor sette barn til verden når det er så mange barn som trenger foreldre der ute?
Hvorfor mange mennesker føler driven etter å selv bli gravid og føde en bylt fylt av sine egne gener er nok et biologisk spørsmål. Et godt spørsmål, men dessverre ikke et spørsmål som jeg kan svare på med noe annet enn at det bare er sånn. Sånn er vi faktisk bare skapt.

Til tross for at vi er av de som tydeligvis har et behov for å få «egne» barn er vi langt ifra fremmed for adopsjon. For selv om jeg alltid har drømt om å selv gå gravid, mener jeg samtidig at det å adoptere et barn vil likefullt bli vårt barn som det jeg eventuelt hadde båret frem i magen.

Men så er det nå sånn at det å adoptere heller ikke er noen enkel prosess. Det stilles strenge krav til adopsjon, noe som er forståelig. Et av kravene er at man ikke kan kombinere en adopsjonsprosess med en ivf-prosess. Man må med andre ord ha blitt ferdig med, og akseptert at man ikke kan få biologiske barn. Ventetiden på adopsjon kan svinge veldig, men på adopsjonsforum sin nettside viser tall fra 2014 at saksbehandlingstiden i gjennomsnitt var 4 år. For noen kan det ta inntil 8 år før du faktisk sitter med et barn i hendene dine. Og ventetiden blir stadig økende. Man kan stille spørsmålstegn ved hvorfor man da ikke kan holde med på en ivf-prosess mens man sitter i adopsjonskø, men per dags dato er det bare sånn det er.

Etter å ha vært i kontakt med Bufdir, fikk vi vite at disse reglene også gjelder hvis man ønsker å være fosterhjem eller krisehjem. Dette fordi de ønsker at hjemmet skal være så stabilt som overhodet mulig for et barn som trenger hjelp og trygge rammer. Noe som er absolutt forståelig.

c6606671eb4c567e961cfb519ea40ed0

Jeg har full respekt for de som ikke har behovet for å bli foreldre, og jeg stiller av prinisipp aldri spørsmålstegn ved det. På samme måte håper jeg at de har like stor respekt for slike som meg, som aldri har vært i tvil om at det er det riktige – og som vil ofre mye for å få det til. For innerst inne er jeg mamma. Det har jeg alltid vært. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine, er kjærligheten jeg føler for dette barnet sterkere enn noe annet. En kjærlighet som får meg til å gledelig gå gjennom årevis av ventetid, operasjoner, medisinkurer, hjertesorg, smerteanfall, sykehusinnleggelser og hormonkurer.

Om barnet ender opp med å komme fra min kropp, eller en annens gjennom adopsjon, vil tiden vise. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte. Og uansett prislapp er jeg rimelig sikker på at det vil være verdt det.

En ode til kjærligheten

Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.

Bente Lill og Ronnie

I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen._MG_5779

Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder –  for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.

Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.

_MG_5556

Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.

Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.

Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.

DET er mannen med stor M det!

11017784_10155614306180597_5536793329170578979_n

Den gule måned

I USA blir Mars kalt «endometriosis awareness month», og Norge har de siste årene fulgt etter med å bruke den første uken i Mars til å belyse sykdommen for å gjøre den mer kjent. Endometriose rammer faktisk såpass mange som ca 10 % av norske kvinner, men pga lite kunnskap om sykdommen, bredden av ulike symptomer og det faktum at man i utgangspunktet må diagnotiseres ved hjelp av kirurgi og biopsi tar det i gjennomsnitt 7-10 år å få en endelig diagnose. For mange blir dette en stor belastning, og sykdommen får ofte utvikle seg unødvendig mye på den tiden det tar å «vente» på en diagnose og således effektiv behandling. 0a15e88b391c3d6a93347832fce8cb44 Som jeg har nevnt før kan endometriose føre til mange ulike symptomer, avhengig av hvor endometriosevevet sitter i kroppen. Hovedsymptomet for de aller fleste er sterke smerter, men det er viktig å påpeke at det også er mulig å ha en såkalt symptomfri endometriose.

da2db9cendometriosisffu2

De vanligste stedene med endometriosevev

6ba2a3321603e4a156e3613c1cfe5add   Hvis du mistenker at du har endometriose, eller vil lære mer om sykdommen anbefaler jeg å lese mer på endometrioseforeningen. Mange som får diagnosen sitter igjen med tusen spørsmål, og savner god informasjon. Da kan det være godt å vite at det finnes mange av oss å snakke med 🙂 Via endometrioseforeningen kan du snakke med andre «endosøstre», og du kan via nettsiden også stille spørsmål til de ledende ekspertene på sykdommen i Norge. Det finnes også en lukket gruppe på facebook der du kan snakke med andre i samme situasjon (søk på «endometriose for oss i Norge») 11046294_796025377117944_5574515060128877773_n   11000158_10155278030110634_2573773745591091876_n