Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

 

Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.

«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

 

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

Følelser vs fakta

Edit:

Dette innlegget har ligget klart siden torsdag, og på fredag skulle det postes. Men så fikk jeg vite at ei jeg kjenner akkurat hadde mistet babyen sin under fødsel. 
Alt annet blir så ubetydelig når sånt skjer. Ingenting gir mening. Verden raser sammen. Ord blir så små. Hva skal man si?

Jeg får lyst til å skrike når jeg hører sånt skje. Det er så hjerteskjærende meningsløst. Og det setter alt, absolutt alt annet, i perspektiv. Nok en gang blir vi påmint hvor viktig det er å være takknemlig for det vi har. Nok en gang blir vi påmint viktigheten av å ikke ta noe for gitt. Det kunne skjedd hvem som helst av oss, det kan skje hvem som helst av oss. Med et vindpust kan det du elsker høyest i denne verden bli revet vekk fra deg. 

Jeg synes det var vanskelig å skulle poste et innlegg om kjønnet på babyen vår etter å ha fått en slik beskjed. Men selv om man blir påvirket, og selv om man blir redd, så kan man ikke la sin egen verden rase til tross for at man vet at noen andres verden har gått i knas. Det vil ikke hjelpe noen. Alt man kan gjøre er å være ydmyk, takknemlig og å være en søster i sorgen. 

Jeg har grått noen tårer i helgen for noen som har grått seg tom. De er ikke mine tårer, men om jeg så bare i et øyeblikk kan bære litt av en umenneskelig tung ryggsekk så gjør jeg det. Det er tross alt hva søsterskap handler om. 

***************************

 

 

Helt fra vi så bilde av dette, lille frøet:

…som kunne og skulle bli alt vi noengang har drømt om da det ble tilbakeført i magen min for å vokse seg til å bli et lite menneske, var vi helt sikre på hva slags kjønn det skulle bli. Eller, JEG var helt sikker. Mannen litt mer usikker, men ble kanskje mer og mer overbevist av min «følelse» rundt det hele.

La meg bare si det i klartekst; det har aldri vært sånn at jeg har hatt noen preferanser rundt kjønn, når man har slitt så lenge med å få barn lar man seg ikke selv tenke slike tanker en gang. Men, jeg hadde bare en så utrolig sterk følelse. Helt umulig å forklare, høres sikkert helt latterlig ut for de aller fleste, men sånn var det bare. I alle mine tanker og alle mine drømmer helt fra jeg ble gravid så jeg for meg dette barnet. Jeg så for meg fødselen, og at den lille ble løftet opp på brystet mitt. Jeg så for meg hvordan h*n så ut, våkenetter og trilleturer, julaftener og bursdager. Og i alle disse drømmene var dette lille barnet en jente. Jeg smittet nok de rundt meg litt også, uten at jeg mente å gjøre det, for de aller fleste rundt oss sa seg tidlig «enig» i følelsen av hva som skjulte seg der inne.

Merkelig hvordan man kan lure seg selv. For da vi så den lille tissefanten på ultralyd, som ikke lenger ga noen tvil om hva slags kjønn dette lille mennesket var, så ble jeg faktisk helt sjokkert. Sjokkert! Er ikke det det dummeste du noengang har hørt? Sjokkert av at følelsen min ble slått ut av vitenskapen, av fakta. Det går jo ikke an, tenker kanskje du. Men sånn var det altså. Dumt som det var. For imens alle mine intuisjoner har skreket til meg at det skulle bli en jente, har en fantastisk liten gutt vokst seg frem der inne i magen.

En gutt! Så utrolig og så uvirkelig atte hjælp! Vi er så heldige, og vi er så lykkelige.

Ordet takknemlighet har fått en dypere betydning enn noen gang ❤

 

På den andre siden

Dagene går både fort og sakte på samme tid, og det blir ikke alltid like mye tid til å skrive. På en måte synes jeg det er litt rart å skulle skrive her nå også, da jeg vet at veldig mange av dere følgere sitter fortsatt på den andre siden. Venter, håper, gråter, er i dype daler og høye fjell av hormoner, og kanskje har jeg blitt bare enda en av de «gravide» – en av de som representerer det du selv føler du ikke klarer å oppnå. Jeg kjenner så altfor godt igjen alle de følelsene, og jeg forstår godt om det er flere av dere som må sky unna denne bloggen nå. Men jeg håper at min lange reise kan likevel være en inspirasjon for dere, og at det at det nå endelig ser ut til å gå bra kan gjøre at akkurat DU klarer å holde ut litt til.
Det er et bilde jeg har brukt på denne bloggen noen ganger tidligere som jeg synes representerer så utrolig godt denne reisen og jeg har lyst til å minne dere på det her:

Jeg skal aldri presse noen til å fortsette kampen, for det er en indivduell kamp som ingen andre enn akkurat du som går igjennom det kan riktig forstå. Man må selv føle på hva som er rett. Men jeg håper det kan være en liten inspirasjon likevel; det var akkurat når jeg egentlig hadde mest lyst til å gi opp hele greia, når jeg var helt tappet for krefter og håp – det var akkurat da det snudde. Bare så du vet det.

Snart halvveis!

Tenk at jeg snart er halvveis. Det er helt sprøtt og jeg tror nesten ikke på det. Det andre trimesteret er liksom så merkelig, for de sterke symptomene man hadde i første trimester har forsvunnet og resten har liksom kroppen blitt vant til virker det som. Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler meg i ganske god form, forutenom bekkenplager og periodevise magesmerter har jeg det veldig fint. Jeg har begynt å mestre kunsten å holde bekkenløsningen under kontroll føler jeg, ved å ha funnet en balansegang over hvor mye jeg tar på meg, tar hyppige pauser når jeg holder på med noe og ved å bevege meg forsiktig og «mykt». Enkelte dager kan faktisk være gode nok til at jeg av og til «glemmer» at jeg er gravid før jeg kommer borti magen og skvetter til! Men det varer ikke mange sekundene at jeg «glemmer» det altså, det må sies.

Vi har vært på ultralyd siden sist også, så nå vet vi faktisk kjønn! Eller, jeg vet ikke helt om jeg tror på det enda – så jeg venter til torsdag, da vi skal på ordinær ultralyd, med å publisere det her 😉

Stay tuned!

 

4 måneder

Plutselig er livet så annerledes. Kroppen bærer på et dobbelt sett av organer; to hjerter, to hjerner, fire lunger. To hjerter som slår i utakt, men likevel helt avhengig av hverandre.
Er det ikke sprøtt å tenke på?  Og det er kanskje det mest fantastiske jeg noengang kommer til å gjennomgå. Klarer jeg å la det synke inn hva som egentlig skjer? Klarer jeg å nyte det til det fulle?

Er det ikke utrolig hvordan kroppen bare vet hva som skal skje? Det er ikke jeg som bestemmer over kroppen lenger. Det er kroppen som bestemmer over meg. Eller, rettere sagt, den lille kroppen bestemmer over den store. Den bestemmer at blodsukkeret er altfor lavt om morgenen til å i det hele tatt tenke tanken om å hoppe over frokosten. Og jeg som hater frokost som pesten; valget er ikke mitt lenger. Den bestemmer at brystene skal vokse og klargjøre seg for å få en helt annen funksjon enn de noengang tidligere har hatt; de skal bli en matstasjon. Den bestemmer at jeg trenger mer søvn enn vanlig, og at jeg må spise lite og ofte for ikke å bli svimmel og uvel. Den bestemmer at magen skal vokse, og at fordøyelsen skal gå sakte for å sikre seg at den får i seg alle næringsstoffene den trenger. Den bestemmer at leddbåndene i bekkenet blir mykere for å kunne lettere få plass til å komme seg ut når den lille kroppen føler seg klar for det.

Det jeg kanskje har vært aller mest redd for gjennom denne prosessen er å ikke føle ordentlig glede over svangerskapet. Jeg har vært redd for at nettopp redselen, bekymringene over at noe skulle gå galt skulle overskygge gleden over at vi endelig lykkes.  For tenk om jeg plutselig satt i denne situasjonen, med alt jeg noengang har drømt om – også er jeg ikke glad?

Heldigvis er det ikke sånn for meg. Men sånn kan det nok være for noen. For man kan ikke forvente at alt man har gjennomgått bare forsvinner med vinden den dagen lykken snur. Det forandrer deg. Og det er helt ok.

Men inni meg vokser lykken i takt med det lille mennesket. Og det lille mennesket er nå hele 14 centimeter langt! Faktisk på størrelse med en litt stor avocado. Den lille, store avocadoen spreller der inne som bare det, slår kollbøtte, sutter på tommelen, sparker og bokser. Men dessverre kjenner jeg ingenting til det enda. På forrige ultralyd kunne vi se at morkaken ligger foran på magen hos meg, og den vil da fungere som en støtdemper for babyen. Det kan derfor ta litt lenger tid enn vanlig før jeg kjenner liv. Faktisk lå morkaken også litt langt ned, altså delvis sperrende for fødselskanalen. Forhåpentligvis trekker den seg opp i takt med at livmoren vokser, men frem til da må jeg være litt ekstra forsiktig med løft og lignende, da den er mer utsatt for å løsne når den ligger slik til.

Vi nyter å ta inn over oss at vi nå skal bli foreldre og elsker å planlegge og drømme om det som skal komme. Magen har begynt å bli litt tydeligere, og selv om det er litt vanskelig å kle seg så jeg faktisk ikke bare ser tjukk ut – så nyter jeg det også 😉

 

 

Lykke

Det føles veldig rart å være meg om dagen. Det å tenke på seg selv som gravid, eller høre andre si det: «du er jo gravid», blir liksom så fjernt og uvirkelig og fører til at jeg enten fniser litt ukontrollert, eller får en liten klump i magen. For jeg føler meg jo fremdeles som en ufrivillig barnløs. En som lengter, håper og ønsker, men som liksom ikke får det til. Den siste uken har kvalmen i tillegg forsvunnet, og jeg har nå minimalt med graviditetssymptomer. Eller har jeg bare blitt vant til det? Det er jo lettende, egentlig, men fører også med seg en hel del tanker og litt uro. For plutselig så føler man seg liksom ikke gravid lenger. Og hvem vet hva som skjer der inne?

Det har ført til netter fylt av merkelige drømmer. Jeg drømmer at jeg «glemmer» at jeg er gravid og drikker alkohol, og at jeg blir sparket hardt i magen. Jeg våkner kaldsvett og med dårlig samvittighet, men heldigvis klarer jeg å summe meg etter en liten stund. Det er ikke slik at når det går bra så glemmer man alt man har vært gjennom, man bærer det som et arr som jevnlig kommer synlig frem på overflaten. Og egentlig er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg ydmyk og sterk. Så til dere som fortsatt sitter knedypt i gjørma ; jeg tenker på dere og jeg kommer aldri til å glemme følelsene man kjenner på. Jeg vet så altfor godt hvor dype daler denne karusellen kan føre med seg.

De siste ukene har jeg periodevis hatt veldig sterke smerter i magen. Mine «vanlige», daglige endometriosesmerter har heldigvis dempet seg gradvis gjennom svangerskapet. Men istedet får jeg plutselige, skarpe smerter som føles annerledes, rundt om i hele magen. Noen ganger i kun noen minutter, andre ganger i timesvis. Det kjennes igrunn ut som om noe revner der inne, og egentlig er det jeg tror det gjør også. På grunn av betennelsen endometriosen gir så de ved siste operasjon at jeg har massive sammenvoksninger i hele det nedre bekken. Det vil si at organene er klistret sammen, til hverandre og til bukveggen med noe som ligner på spindelvev. Og når magen vokser på grunn av en graviditet, hva skjer da med disse sammenvoksningene som «sperrer» for veien? Jo, de revner, eller tøyes og strekkes. Og det gjør vondt, naturlig nok.

I dag dro vi derfor på ultralyd. Selv om jeg vet at jeg må regne med smerter, så trengte jeg en bekreftelse på at de ikke betyr at noe er galt med den lille der inne. Og gjett om vi fikk en bekreftelse på det? Et bittelite menneske, sprellende og boksende. Helt fantastisk! ❤

Mannen filmet det lille vidunderet, men irriterende nok får jeg ikke lastet den opp her. Ord kan ikke beskrive hvor lykkelige vi følte oss da vi gikk ut av klinikken, og vi dro rett på barnevogntitting med store smil om munnen. Tenk at vi endelig skal bli foreldre.. ❤

Uke 14, (13+2) og 7 cm fra hode til stump. Litt for vanskelig å se kjønn enda, men vi har begge en sterk følelse av hva som skjuler seg der inne 🙂 

Den magiske grensen

Det har virkelig begynt å synke inn nå, at alt faktisk ser ut til å gå bra denne gangen. Hvem skulle tro at jeg kunne si det etter denne lange og tunge reisen? Det er merkelig å tenke på hvor fort lykken kan snu, selv om veien har vært lang og tidvis forferdelig tung å gå. Men så plutselig dukker sola frem når du akkurat har blitt vant til regnet, med et splætt har gummistøvelen løsna fra gjørma du trodde du aldri skulle komme deg ut av, og vips kjenner du en lykkefølelse du hadde glemt hvordan føltes.

Jeg har stadig fått påminnelser fra andre om at dette kunne skje. Dere er mange som har skrevet til meg, fortalt historier om hvordan dere hadde gitt opp, mistet alt håp- all mot- nesten all forstand. Men så. Plutselig. Helt ut av det blå, som et siste nødskrik. Kom sola.

Jeg trengte disse påminnelsene. Men selv om de ga meg et håp, så føltes det liksom så fjernt likevel. Det å skulle se for seg at alt faktisk kan gå bra, for oss, var vanskelig. Tidvis helt umulig. «Dere må ikke gi opp.» Var ordene de aller fleste sa. For å trøste, for å motivere, fordi man ikke vet hva man skal si. Og jeg svarte «Nei, det skal vi ikke.» Og smilte strålende. Men noen ganger var det løgn. Inni meg hadde jeg egentlig allerede begynt å gi opp. Litt, noen dager. Andre dager, helt. Men det føltes så svakt å si, så svakt å føle at jeg ikke ville innrømme det. Nesten ikke for meg selv en gang.

Denne reisen (som er langt ifra over) har lært meg så utrolig mye. Om hva man egentlig vil her i livet. Om hva som er viktig. Om hva som er uviktig. Om tålmodighet. Om styrke. Om helse, og om sin egen vilje. Jeg er ikke den samme Bente-Lill som jeg var da vi begynte denne reisen. Og jeg kan bare håpe at det er til det bedre.

Den lille bønna (som nå absolutt ikke ser ut som en bønne lenger) er nå på størrelse med en plomme. Jeg er nå i svangerskapsuke 12, og på lørdag går jeg inn i uke 13. For dere som har vært gravide, eller har et sterkt ønske om å bli, så vet dere at dette er den magiske grensen man så sterkt drømmer om å krysse. Da risikoen for abort anses som minimal, og fosteret er fullt utviklet til tross for sin lille størrelse. Jeg vet så altfor godt at det fortsatt kan skje mye, men det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Nå skal det nytes for det fulle at vi skal bli foreldre. Og symbolsk nok er terminen på selveste julaften ❤

<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤

Hell og lykke

ENDELIG kom dagen for egginnsetting! Dagen som føles som julaften, bursdag og 17 mai på èn gang. Man kan ende opp med verdens beste gave! Eller man kan ende opp med ingenting.

Jeg våknet grytidlig, og lå i halvsøvne og kikket på telefonen. Livredd for at den skulle skjære gjennom rommet med en skingrende ringelyd. Jeg hadde nemlig lest at hvis man ender opp med at ingen av eggene overlever blir man ofte ringt til på forhånd, sånn for å forberede liksom. Det tikket inn et par meldinger. Et par mail. Men den ringte ikke.

Vi ble tatt imot på klinikken med store smil. Men sykepleieren ville aller først vite hvordan det gikk med magen min, om jeg hadde drukket og hvilt nok og om jeg hadde hatt mye smerter. Utålmodig fortalte jeg at jeg hadde både drukket og tisset hele dagen lang og at jeg følte meg mye bedre enn ved de andre forsøkene. Jeg kunne se på blikket hennes at hun tenkte at jeg kanskje bare sa det jeg visste hun ville høre, så jeg så på mannen for at han skulle gi bekreftende ord. Om overstimuleringen er plagsom allerede før egginnsett vil de nemlig være forsiktig med å sette tilbake, da en eventuell graviditet ofte vil forverre overstimuleringen kraftig. Etter en rask ultralyd kunne vi se at eggstokkene var like store nå som før jeg tok ut egg, og jeg kjente pusten gikk ut av meg. Men heldigvis la legen ned ultralydutstyret og sa de magiske ord: «Dette er en god dag!»

Embryologen kom inn, og kunne gledesstrålende fortelle oss at vi nå hadde TRE perfekte blactocyster! Hele rommet jublet, og vi fikk se bilder av de nydelige små bringebærene. Alle tre A-klasse (altså toppkvalitet) og alle tre like fine og like forskjellige på hver sin måte. Akkurat som barn. Vi ble overveldet, og jeg var et eneste stort smil. Bursdag. Julaften. 17 mai. På èn og samme gang. Vi hadde ikke forventet så gode resultater, og hvertfall ikke når vi skulle dyrke eggene så lenge i labratoriet.

Ettersom sannsynlighetene for graviditet er såpass høy ved innsett av blactocyst ville de kun sette inn èn, spesielt når alle var A-klasse egg. En evt. tvillinggraviditet øker risikoen for barna, og det er ikke noe man ønsker hvis man kan unngå det. Så to fine små ble lagt i fryseboksen, og et «skoleeksemplar» av en blactocyst ble ført tilbake til livmoren, der det hører hjemme. På et blunk var det tilbake, og legen la hånden sin på magen min og sa smilende: «Hell og lykke.»

har du sett noe så perfekt, hæ? 😉 Tenk at i dette lille livet er allerede kjønn, øyenfarge og hårfarge bestemt.

Jeg kan ikke beskrive følelsen av å endelig ha egg på frys, og ikke bare hvilket som helst egg, men TO perfekte blactocyster!
Det er helt fantastisk, og det gjør at skuldrene våre senker seg betraktelig med tanke på pågående forsøk. Vi er faktisk mer optimistiske enn noengang.

Nå må bare lille spire, lille perfekte blacto, fortsette å vise oss sin sterke livslyst og klore seg fast! ❤

Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!

 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

Stille

Skrivesperre.
Det er ikke det at jeg er tom for ord. Heller motsatt egentlig. Men jeg har bare ikke klart å få de ut for tiden. Jeg skylder på sprayen. Jeg har aldri brukt denne typen før, og jeg reagerer annerledes enn medisinene jeg har brukt tidligere. Nesesprayen suprecur skal jo, som jeg har forklart tidligere, sette meg midlertidig i overgangsalderen. Denne gangen  har jeg sluppet unna hetetokter, hodepine og mareritt. Og det er veldig fint. Men istedet har jeg blitt fjern, ukonsentrert, trøtt, kvalm og ikke meg selv i det hele tatt. Tårene ligger klare i øyekroken nærmest kontinuerlig, venter på enhver unnskyldning til å renne over og gjøre meg skamfull. Altså intet nytt på den fronten. Det er liksom ikke sammen med alle du kan gråte, uten grunn.

Om en uke skal jeg sette den første injeksjonen, elonva. Jeg er utålmodig etter å sette igang. Alt skulle jo så gjerne skjedd i går. På akkurat samme tid i fjor var vi i samme situasjon som nå. Midt i et forsøk som vi da, som nå, både håpet og trodde skulle bli det siste. Månedene tikker av gårde og det føles som om vi ikke kommer noen vei. Som om vi står knedypt i gjørma og er stuck. Rundt oss blir folk gravide og får barn, både en og to og tre ganger, mens vi står i akkurat samme situasjon som tidligere. Jeg håper så inderlig at denne kampen nærmer seg slutten nå, og at denne våren blir fylt opp av håp og fremdrift. For jeg kan ikke love at kroppen tåler særlig mange flere runder.

Vi var veldig usikre på om vi skulle binde oss til en pakke på Maigaard, med tre forsøk for «prisen» av to. Da betaler du en pakkepris ved første forsøk og får deretter to til på løpende bånd om du ikke lykkes. Men om du så skulle lykkes på første forsøk, blir de to andre forsøkene kansellert.

Det kan nok føles som en stor trygghet å binde seg til en pakkeløsning, slik at valget er tatt på forhånd, pengene er betalt og du slipper å ta stilling til hva du skal gjøre etter hvert forsøk hvor det går galt. Men så er det jo samtidig noe litt pessimistisk over det også, i hvertfall når man allerede har vært gjennom noen runder.

Det å skulle tenke nå, i denne stund, at vi nok sikkert får bruk for tre forsøk til før vi eventuelt lykkes, er så tung, at det klarte vi ikke å forholde oss til. Vi bestemte oss for at vår overlevelsesstrategi er å ta et forsøk av gangen og fortsette med den håpløse optimismen om at pågående forsøk bare SKAL bli det siste. Og går det rett vest, som erfaringen tilsier at det jo kanskje gjør, så får vi ta valget igjen da. Om vi har krefter til enda en runde kan jeg ikke si før jeg står der knedypt i fortvilelsen med kroppen full av hormoner nok en gang. Men jeg håper vi ikke kommer dit igjen. Jeg håper våren og sommeren blir fylt av en voksende mage (på grunn av bebis, ikke pga hormoner…)

Det er virkelig ingenting vi ønsker oss mer.

 

Back on the horse

Aller først må jeg takke så inderlig for den hjelpen vi har fått gjennom innsamlingsaksjonen som en nydelig ildsjel startet. Jeg kan røpe at vi har fått ca 4000 kr fra innsamlingen, og det varmer veldig. Så takk! ❤

På tirsdag begynte jeg på den første medisinen som setter startskuddet for et nytt forsøk, nemlig nesesprayen suprecur. Ved de andre forsøkene har jeg brukt synarela, men det skal visst vært hipp som happ egentlig. Til nå har jeg et bedre inntrykk av suprecur, da den  har en mildere smak og ikke får meg til å brekke meg. Men, jeg lar vente på meg til å fullrose den til jeg har kjent på hvilke bivirkninger som kommer snikende om noen dager. Tidligere har jeg vært veldig plaget med hodepine, hetetokter og urolig/marerittpreget søvn hver gang jeg har brukt synarela, så jeg kan i det minste håpe at jeg slipper billigere unna denne gangen. Fire ganger om dagen skal jeg nå spraye, før jeg begynner med injeksjoner om en tre ukers tid.

Denne gangen skal jeg bruke helt andre medisiner enn jeg har brukt før. Noen av dere har spurt om jeg kan forklare litt om disse, so here it goes. Etter at jeg har brukt suprecur i en tre ukers tid skal jeg denne gangen sette en injeksjon som heter Elonva. Den varer i syv dager fra jeg setter den, og målet med den er at den skal sette igang en mer jevn vekst av eggposene, ved å gi et boost slik at de starter modning på samme tidspunkt. Syv dager etter at den er satt skal jeg begynne med daglige injeksjoner av menopur, som skal fortsette modningen av eggposene. Så, etter 1-2 ultralydkontroller skal jeg sluttmodne eggposene ved å sette en dobbeldose eggløsningssprøyte, kalt pregnyl, nøyaktig 36 timer før egguttak. Jeg skal bruke prednisolon for å dempe betennelsen i kroppen, slik som tidligere, og lutinus som progesteronstøtte for å hjelpe livmoren til å lettere ta imot et embryo. I tillegg skal jeg nå bruke albyl-e, som er en annen type blodfortynnende enn jeg har brukt før, for å øke blodsirkulasjonen i livmoren.
Puh!
Tipper det var rimelig snork for dere som ikke har en fot innenfor ivf-karusellen, men da fikk hvertfall dere som lurte litt info.

Etter at man har brukt ca 17 000 kroner på medisiner får man tilbakebetalt det man bruker fra helfo. Men når man har hatt over tre fulle forsøk må man igjen dekke alt av medisinutgifter selv. Og der står vi altså nå. Men heldigvis hvisket en liten fugl meg i øret at det er noen tusenlapper å spare på å kjøpe medisiner i Sverige. Så årets første harrytur ble langt mindre harry enn det man skulle tro, men med kanskje den rareste handleposen gjennom tidene fylt opp med medisiner fremfor bacon.

5500 kroner ble brukt og 2500 kroner ble spart på å ta turen over grensa.Og det er nok mer enn vi noen gang har spart på å kjøpe bacon. Og det hører med til historien at vi traff verdens hyggeligste mann på apoteket , som synes både det norske navnet mitt og den danske resepten var mer enn han kunne takle en lørdag ettermiddag. Etter at han hadde sett gjennom resepten, og jeg hadde forklart på mitt aller beste svorsk, gjentok han stadig: «dette er mycket dyra medisiner, altså. Mycket dyra.» Det hele endte med at han dro meg bak disken for at jeg selv skulle skrive ut etikettene og skrive inn navnet mitt, mens han fant frem en håndkrem til meg og en sjokolade til mannen. «On the house» sa han med et halvt tonn sympati i blikket. Og vi gikk ut derfra med tidenes største smil, flere tusen kroner fattigere, og en gratis håndkrem og sjokolade i handleposen. Små gleder og fine folk altså.

Vi føler det har blitt tent en liten gnist igjen hos oss nå. Det er noe med det å bytte klinikk, få en annen type behandling og nye øyne til å se på saken, som gjør noe med pågangsmotet og håpet for veien videre. Jeg forstår ikke helt hvor denne optimismen kommer fra, men jeg lar den være der. Selv om den sikkert kommer til å briste, kommer til å skremme og kommer til å såre, så er alternativet med å ikke føle den så mye, mye verre.

Optimismen er både min beste venn og verste fiende.

 

New beginnings

Joda, det går bra med oss. Selv om det har vært noen dystre dager, så er det positive med å ha vært gjennom en vinternatt før, at man lærer seg raskt hvor vinterjakka ligger. Og med tidenes dårligste metafor ble jeg fristet til å dra til med et aldri så lite Vinnie sitat : «Du blir dyp av å ha tilbragt mye tid i kjeller`n.»

Kaboom. I`m out 😀

Nok en gang må jeg takke dere fantastiske lesere som kommenterer, sender støttemeldinger og fine ord til oss. Det er veldig rørende at så mange vi ikke engang har møtt, kan bry oss så om oss. Faktisk har til og med ei fantastisk jente ved navn Stine startet en innsamlingsaksjon for oss! Hun har aldri møtt oss, men kjenner seg igjen i vår historie ettersom vi begge har kjempet en kamp mot endometriose og for ønskebarnet. Jeg synes det er helt forferdelig å skulle be noen om penger, og jeg har aldri vurdert sponsede innlegg for å «tjene» på bloggen. Det går i mot mine prinsipper om at jeg ønsker å dele reisen min for å hjelpe andre i samme situasjon, ikke for å reklamere for tåpelige ting. Men når det er sagt, synes jeg det ville vært utakknemlig å nekte noen å sette igang en innsamling når de genuint ønsker å hjelpe. Så takk Stine, og takk til alle dere andre som støtter oss enten med ord eller handling! Vi er virkelig rørt og evig takknemlige.

En av mange måter å vise at man bryr seg ❤  

Vi har vært usikre på veien videre etter siste forsøk. Men håpet og pågangsmotet har kommet tilbake igjen, i hvertfall en god del av det. Vi er ikke klare for å gi oss enda.

Jeg har snakket med flere klinikker for å høre deres mening, og med Rikshospitalet. Hos Rikshospitalet hadde de sprengt kapasitet til slutten av juni, så vi ble satt på venteliste. Men hva nå? Ventetiden er den aller verste tiden både for kroppen min, og for psyken. Tida der det ikke skal skje noe, men hvor det samtidig skjer mye inne i kroppen. Tida hvor endometriosen utvikler seg, sakte men sikkert for hver måned som går, og gjør det desto vanskeligere å lykkes. Så vi har snudd på hver krone, og bestemt oss for å gå for et forsøk til på en privatklinikk. Løsninger er til for å finnes! Vi vet jo selvfølgelig at vi ikke vil ofre disse pengene en tanke når vi først sitter med et barn i armene. Men jeg må innrømme at det har vært litt kjipt her og nå, når vi har brukt nærmere 100 000 kroner på å nå drømmen, og alt vi har endt opp med er knuste drømmer og et organ mindre(!).

Som sagt har det blitt mye mailing frem og tilbake med ulike klinikker om veien videre. Ikke fordi vi ikke har vært fornøyd med Hausken, men fordi vi mista litt den gode magefølelsen. Og når vi først skal betale så mye for en behandling, er det best at magefølelsen er enig. Helt siden vi først vurderte privatklinikk har Maigaard klinikken i Aarhus i Danmark vært en av de øverste på lista. De har bred erfaring med endometrioseproblematikk, de har svært godt omdømme, og de gir et unikt godt inntrykk ved å være tilgjengelige. Jeg snakket faktisk med en av overlegene ved avdelingen gjennom hele helgen, og fikk svar på mail etter kl 22 på en lørdag. Da snakker vi engasjement! Etter å ha lest gjennom hele journalen vår ga de meg et behandlingsforslag som var litt annerledes enn det vi har hatt tidligere, med andre type medisiner. Selv om det var litt skremmende (på en snodig måte har jeg jo nå blitt trygg på disse tusen hormonene som gjør meg gal hvert forsøk), så ga det oss et lite ekstra boost og en gnist som var god å kjenne på. Det er godt å vite at ingenting har vært uprøvd.

Så hva sier dere folkens, skal vi bare hoppe i det da?