Litt over gjennomsnittet opptatt av egg

Rugedag 6 og tida står stille. Klokka på veggen tikker, så tida går jo. Men så himla sakte den går. Minutt for minutt. Time for time. Ugh.

Snapchat-3579003939291709776
Jeg er faktisk skikkelig optimistisk. Og det skremmer meg så å si det, og å skrive det, at jeg nå sletta den setningen tre ganger før jeg publiserte dette innlegget. For det å være optimist er jo vel og bra, men jeg føler meg samtidig som en kronidiot som kan være så optimistisk når all erfaring sier meg at dette skal gå til helvete. Det føles litt som å ha kjøpt en lottokupong, og før vinnerloddet i det hele tatt har blitt trekt har du stått og skreket ut til alle du kjenner (og ikke kjenner) at nå, nå skal du bli lottomillionær! For du har jo kjøpt lodd! Og du synes du fortjener det.
Vel, sånn funker jo ikke verden. De høyere makter driter i om du har kjøpt lottokupong og de driter egentlig i om du synes du fortjener å bli gravid også. Verden er bare ikke rettferdig, og det fins det jo evigmange eksempler på som er klart verre enn frykten for å ikke få barn.

Men likevel er jeg altså positiv da. Jeg tenker at dette skal gå, jeg. Jeg tenker at jeg nå endelig, skal bli mamma. Ja, faktisk så tenker jeg at det til og med blir tvillinger.
Og i neste øyeblikk blir jeg så redd for at jeg lar meg selv tenke slike vidunderlige, varme tanker at jeg begynner å gråte. Så emosjonell blir man altså av dette her.

Og det er klart man sikkert får det bedre hvis man forsøker å ikke tenke på det. Men du kan jo selv prøve, hvis du skal leve som om du er gravid med alt det innebærer, bare uten å tenke på det. Jeg tar jo i tillegg INGEN sjanser og gjør alt etter læreboka for å kunne leve med meg selv om det så ikke skulle gå. Noe som innebærer b.l.a. null koffein eller alkohol(selvfølgelig), holder meg langt unna de som røyker, ultrasunn mat og grønn smoothie hver morgen, ikke løfte noe over fem kilo(mannen spretter ut av bilen for å ta handleposene fortere enn svint), varmepute på magen(men ikke for varm), folat, tran, progesteronhormon tre ganger daglig, blodfortynnende sprøyte hver kveld og prednisolon tabletter hver morgen. Prøv å ikke tenk på det da du.

Snapchat-1634567914443609992

Og om ikke all den galskapen skulle vært nok til et helt liv, har jeg altså tatt det enda lenger. Jeg har nemlig, til tross for min iboende skepsis, prøvd akupunktur. Og, vel, det er i grunn ingen bedre måte å si det på enn at jeg er frelst. Etter å ha hørt flere rose akupunktur opp i skyene ift ivf forsøk måtte jeg undersøke litt på egenhånd, og fant da ut at en del forskning på akupunktur ved ivf hadde gode resultater. Ikke mindblowing resultater, men mer sånn at det faktisk ikke kan skade å gi det et forsøk. I tillegg kom jeg over en artikkel om Ane Dahl Torp som etter tre aborter fikk sitt gullbarn, og var overbevist om at dette skyldtes akupunktur. Jeg er en evig sucker for happy endings, så i neste øyeblikk booka jeg time.

Men jeg gikk til akupunktøren med null forventninger. Virkelig ikke. Jeg hadde kun bestemt meg for å være åpen. Og der møtte jeg en fantastisk dame som ikke bare var varm og omsorgsfull, men som også viste meg raskt at hun hadde mer kunnskap om både endometriose og prøverørsbehandling enn mange leger jeg har møtt opp gjennom. Og da fikk jeg tillitt. Hun brukte god tid på å «analysere» meg, og jeg følte at hun leste meg som en åpen bok. Blant annet kunne hun fortelle meg at jeg var helt tom for energi og krefter. At alle har en kiste med reservelager som man kan hente ut litt ekstra krefter hvis man har en tung periode fysisk eller psykisk, men at min nå var brukt opp av at kroppen min hadde kjempet en veldig lang kamp både fysisk og mentalt. Ikke veldig oppløftende å høre kanskje, men desverre er det nok sant. Og målet hennes var å hjelpe meg til å få tilbake litt av denne energien. I tillegg til å styrke livmoren og «rense» blodet slik at et embryo vil feste seg der. Jeg skal tilbake to ganger til i denne rugeperioden, og jeg må si at jeg kjenner at jeg gleder meg. Det er det eneste behagelige jeg har gjort på en undersøkelsesbenk/madrass på så lenge jeg kan huske. Og når jeg gikk ut derfra følte jeg meg så lett. Det er vanskelig å beskrive, men uavhengig om det kun hjelper mentalt eller også fysisk, så er jeg nå overbevist om at dette er utelukkende positivt. Om ikke annet gir det meg en behagelig ro, og i tillegg vissheten om at ingenting har vært uprøvd.

IMG_20160203_154331

Jeg har lovt meg selv, og mannen, å ikke være testetøs denne gangen og gå helt bananas med graviditetstestene altfor tidlig. Det er jo selvfølgelig lettere sagt enn gjort og jeg angrer bittert på den lovnaden nå. Men jeg har faktisk ikke kjøpt noen test enda, og har i det minste planer om å holde ut til neste uke. Jeg forsøker å tenke at jeg så lenge jeg ikke har tatt test, kan jeg i det minste drømme om at jeg er gravid. Og akkurat nå, i denne stund, er det egentlig en ganske god følelse ❤

 

Two is all you need

Oppdateringen kom sent denne gangen. Grunnen er at vi ble sittende fast i stormen i Haugesund(ikke fullt så dramatisk som det høres ut altså), og jeg hadde kjedelig nok ikke med lader til mac`en. Men sent, men godt, her kommer den siste oppdateringen fra rugehøna.

dav

Stille før stormen i Haugesund

Torsdag fikk vi beskjeden om at 6 av de 16 eggene fra uttaket hadde blitt befruktet. Sykepleieren fra klinikken var sprudlende på telefonen. Jeg var lei meg. Ikke fordi 6 egg ikke er bra, men fordi jeg hadde økt forventningene nå som vi hadde fått ut så mange egg. Klok av skade visste vi at en del av de befruktede eggene kom til å falle fra i løpet av natten, slik det har skjedd før. Og vi forberedte oss på at det ikke kom til å bli noen på frys denne gangen heller. Jeg tenkte tanken om at vi nå igjen hadde alt å tape, men slo den raskt fra meg. Positivitet er nøkkelordet nå.

Snapchat-5799899430984888529
Så kom fredag formiddag og klamme hender. Da vi endelig kom inn til legen kunne han fortelle oss at det nå bare var to embryo igjen. De var firedelte og av perfekt kvalitet. Det ene et lite hakk bedre enn det andre, slik som sist. Legens anbefaling var å sette inn begge to, noe som vil øke sjansene med omkring 15%. Vi rakk å si oss enig før legen reiste seg opp: «Kom så gjør vi deg gravid!». Jeg ristet av meg skuffelsen over manglende fryseegg og smilte av legens tørre forsøk på humor. To små, magiske frø skulle nå settes tilbake i meg, og de trenger all positivitet de kan få.

På en stor skjerm kunne vi se de små spirene. To små embryo. To små liv som kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Tenk at alt dette klarer kroppen vanligvis på egenhånd! Det er virkelig et mirakel. Mannen holdt meg i hånden, og etter et øyeblikk var gulleggene plassert inne i livmoren min. Der skal de forhåpentligvis vokse seg til å bli ett, eller to(!), små mennesker. Men veien dit er enda lang, det vet vi jo fra før.

2016-01-29 18.10.24

Et av to små under.

Den nydelige embryologen (ja, det heter faktisk det;) forklarte oss gledesstrålende om eggenes utvikling. Vi fikk se bilder av hvordan de hadde ruget og delt seg i embryoscopet, og der kunne vi også se at flere av de delte seg ikke slik som ønsket. Det kan være endometriosen som gjør at eggene mine ikke er så bra som ønsket. Men det kan også være helt andre grunner. Det vet vi ikke, og det får vi kanskje aldri vite. Det viktigste er at det ble to gode embryo til slutt, og tiden er nå inne for å glede seg over de.

Før vi dro fra klinikken gikk vi gjennom medisinene og videre oppfølging sammen med den moderlige, gode sykepleieren. Tårene mine kom fort. Plutselig gikk det opp for meg at den grusomme ventetiden skulle begynne, og et behov for å lufte tankene meldte seg plutselig. Jeg fortalte om redselen for å miste igjen. Om frykten for at det skulle bli nok en ekstrauterin graviditet og påfølgende operasjon. Om følelsen av maktesløshet, og hvordan jeg stadig er redd for å gjøre noe galt som fører til disse abortene. Hun tørket tårer, og beroliget meg. Det var godt. Og jeg kunne gå ut derfra med smilet på plass igjen.

Snapchat-4467097361581546194

Eggstokkene er STORE denne gangen, og overstimuleringen kan være rett rundt hjørnet. Det presser forferdelig i magen, men dette har jeg jo vært gjennom før. Så jeg må holde meg i ro og drikke litervis av vann. I tillegg fortsetter jeg å bruke blodfortynnende sprøyter, slik at sjansen for blodpropp (som er en fare ved overstimulering) senkes.

Alt fokus er nå på å ruge på de to fine gullegga. Og jeg sitter med en underlig følelse av å vite mye samtidig som jeg ikke vet noenting. Aller helst skulle jeg tittet inn i livmoren min kontinuerlig, slik at jeg vet akkurat hva som skjer med de lille spirene til enhver tid. Men det kan jeg ikke, og godt er kanskje det. I to lange uker må vi vente, håpe, og tro. Ventetid. Den verste perioden av de alle.

Urinstinkter

Her om dagen leste jeg en artikkel om ufrivillig barnløshet, hvor en gestaltterapeut med mye erfaring om temaet, uttalte at ufrivillig barnløshet rokker ved kvinners urinstinkter. «JA» skrek jeg. Inni meg. For hvorfor bryr jeg meg så mye egentlig? Hvorfor tar dette opp alle tanker, alt fokus, alle følelser? Fordi det rokker ved mine urinstinkter. På en merkelig måte var det godt å få det bekreftet.

Uansett hvor hardt jeg prøver å ikke tenke på det, prøver å ha fokus på andre ting, så kommer jeg bare ikke utenom. Jeg vil være noens mamma. Jeg vil ha et, aller helst flere, barn i livet mitt som jeg kan støtte gjennom livet. Kjenne varmen av en gråtende babybylt mot brystet i mørket når resten av verden sover. En slik isolert form for kjærlighet som jeg misunner mer enn noe annet. Jeg vil synge nattasanger. Sjekke for monstre i klesskapet. Hjelpe med lekser. Tulle og tøyse. Gråte og le. Kjøre på fotballtrening. Lage babygrøt, smøre matpakker, skifte bleier, vaske klær og være en litt teit og streng, men omsorgsfull mamma.

pinterest.com

Å se en gravid mage gir meg en klump i halsen på størrelse med en tennisball. Og det får meg på en merkelig måte til å føle meg tom. Før var jeg sikker på at jeg kom til å oppleve at min egen kropp skulle bære frem et barn. Jeg tok det kanskje litt for gitt, slik som de fleste andre gjør. Nå, er jeg ikke så sikker. Men det  jeg er sikker på er at jeg skal bli mamma. På den ene eller andre måten. Om det blir til et biologisk, egetfødt barn, til et adoptivbarn eller fosterbarn. Det vil tiden vise.

Vi er langt forbi det å bare lene seg tilbake og vente på at mirakelet skal skje. Er det noe jeg har lært de siste årene, er det at hvis det er noe du vil ha, så må du tåle å jobbe for det.

IVF-baby-facebook

Ivf-baby omringet av alle medisinene som skulle til for å unnfange denne nydelige jenta. Bildet er lånt av Sher Institute.

Man får ofte høre at det er en mening med alt. Det er liksom bare noe folk spyr ut som en evig stor bandasje når de ser at noen rundt seg har det vondt. Jeg har vært en av de jeg også. «Du vet det ikke enda, men alt skjer av en grunn» har jeg sagt for å trøste. Uff, så naiv jeg har vært.

For det mener jeg ikke lenger. Og hvordan skulle jeg kunne mene det? Jeg tror ikke det er mening med at jeg har blitt syk, jeg tror ikke det er mening med at vi har mistet tre spirer, jeg tror ikke det er mening med at hver gang jeg har kjempet meg gjennom en kamp – så kommer neste. Jeg tror ikke det er mening med at ansvarsløse mennesker som ikke engang er i stand til å ta vare på seg selv, får barn, tiltross for at de ikke engang ønsker det. Jeg tror ikke det er en mening med at vi som legger alt til rette for et barn, og heller hadde ønsket et barn enn en lottogevinst, ikke får det.

Hvis jeg hadde ment at alt hadde en mening så hadde jeg ikke klart å komme meg opp om morgenen. Jeg kan ikke undervurdere betydningen av tilfeldigheter. Hadde jeg gjort det, hadde livet føltes altfor vanskelig.

Men tiltross for at det føles meningsløst å måtte gå gjennom livet som ufrivillig barnløs, og med kroniske smerter, så kan man finne mening i å velge å lære av det. Å la det prege deg, det du har vært i gjennom, trenger ikke å være en negativ ting.

Når jeg var femten år gikk jeg til helsesøster for å få hjelp til de grusomme magesmertene jeg hadde. Jeg fikk ikke hjelp. Hadde jeg fått det, av henne, eller av de titalls andre i helsevesenet jeg møtte i årene som kom, hadde jeg kanskje ikke trengt hjelp til å få barn den dag i dag. Det rare med det er at jeg nå selv har en drøm om å videreutdanne meg til å bli helsesøster.

Fremfor å være bitter for at ingen tok meg på alvor da jeg trengte det som mest, kan jeg bruke min erfaring til å hjelpe andre, unge jenter som tropper opp på mitt fremtidige kontor med magesmerter. Mening i det meningsløse. 

Og når jeg i fremtiden enten som sykepleier, eller som helsesøster, møter kvinner som står midt oppe i, eller har vært gjennom en prosess med ufrivillig barnløshet, ivf, aborter, knuste drømmer og engstelse under svangerskapet, så kommer jeg til å ha mer innsikt i hva dette innebærer enn sykepleiere og helsesøstere som ikke har vært gjennom det vi går gjennom. Mening i det meningsløse. 

Jeg har lært at ingen smerte, verken fysisk eller psykisk, om enn hvor meningsløs, aldri er forgjeves. For min del vet jeg at det gjør meg til en mer empatisk og observant sykepleier. Et mer empatisk og observant menneske.

f0bfe6166b09e1595d7831749e416596

Den siste uken har alt fokus vært på å sakte, men sikkert komme meg etter operasjonen. Og med en ring av støtte rundt meg, er jeg på god vei. Vi har fått god tid til å snakke, mannen og jeg. Om veien videre. Om hva vi burde gjøre, og hva vi har lyst til å gjøre. Og det eneste som føles riktig her og nå er å gå for et forsøk til på klinikk Hausken. Det føles mer sårbart og skremmende enn noengang. Men hvis ikke vi fortsetter, vil alt føles bortkasta. Det må da komme noe ut av alt dette, eller hva? Bortsett fra manglende organer, hjertesorg, operasjoner, smerter, sykdom og aborter, mener jeg.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg begynt på medisinene til et nytt forsøk i morgen. Men sånn fungerer det desverre ikke, og vi går inn i en venteboble igjen. Den aller verst bobla, spør du meg. Hvor tiden står stille og det er ingenting vi kan gjøre fra eller til, foruten om å vente på at kroppen skal stabilisere seg etter operasjonen. Jeg vet ikke når syklusen er i gjenge igjen, men det eneste jeg vet, er at vi er klare for neste runde.

B R I N G   I T   O N

Tenk om…

Før forrige innlegg ga jeg beskjed til noen av mine nærmeste: «Jeg er ikke gravid likevel. Helga har gått med til å abortere.» Deretter har dagene sneglet seg av gårde mens jeg har ventet på å komme over at det skjedde. Igjen. Utålmodig skrev jeg mail til klinikken om når vi kunne starte på nytt forsøk. «Vi må vente på blodprøveresultatene og håpe på det beste først,» var svaret jeg fikk. Så naive de er, tenkte jeg. Jeg visste jo allerede svaret, og jeg ville bare at vi skulle komme oss videre. Videre fra denne evige runddansen med abort på abort.

Men så begynte jeg å brekke meg hver gang jeg hentet hundemat til hundene. Plutselig smakte vannet metall, og enhver krok i huset luktet rart. Jeg sovnet på sofaen hver gang vi skulle forsøke å se på en tv-serie, og samtlige bh`er hadde krympet over natta. Som seg hør og bør tydde jeg til min beste venn og periodevis største fiende, Google.com. Det er normalt å føle seg uvel etter en abort, stod det. Det er normalt å ha symptomer som «henger igjen» en stund etter aborten. Javel, tenkte jeg, men jeg har jo ikke hatt disse symptomene før NÅ. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Så bar det til apoteket, hvor jeg kjøpte en ny graviditetstest. (Det er nesten så de rister på hodet av meg når jeg kommer inn døra der nå.) Jeg visste at den sannsynligvis kom til å være positiv, ettersom hcg nivået henger igjen i kroppen en stund etter en abort. Men så var den var sterkere. Mye sterkere.
Jeg kjente at skuffelsen ble byttet ut med sinne og frustrasjon. Når mannen kom hjem fra jobb stod jeg på kjøkkengulvet og gråt. «Hva er galt?» spurte han mens han klemte meg. «Jeg føler meg gravid» hikstet jeg. Og det var en påminnelse jeg ikke ønsket nå som jeg kjempet så hardt for å være sterk. Her hadde jeg forsøkt beinhardt å slå meg til ro med, og komme over at det for tredje gang hadde gått galt, også skal kroppen tulle med meg på denne måten? Minne meg hjerteskjærende på alt vi nå skal gå glipp av?
Men jeg kunne ikke komme unna av at jeg for hver dag som gikk, følte meg mer og mer gravid.
9b4aff4ba83169ee11b65081c3ebece9
Plutselig ble det litt mer spennende med hcg-prøvene jeg hadde tatt hos legen. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde spontanabortert likevel? Jeg ristet det fort av meg, det kunne ikke være liv laga etter så mye blod. Men jeg hadde jo satt inn to embryo, hva om det var kun det ene som slapp tak?

Fredagen kom, og en halvtime før jeg skulle få besøk av en venninne som hadde planlagt å oppmuntre meg litt i mørkets dal, tikket det inn en tekstmelding med blodprøveresultatene. Hcg-nivået hadde så godt som doblet seg! Jeg var fortsatt gravid! Legen ringte meg kort tid etter. Jeg skalv på hendene. Forklarte at jeg var redd for at det var en graviditet utenfor livmor. Men så kom vi frem til at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer på det. Jeg innrømte at jeg nok nå var bare veldig redd for absolutt alt som kunne gå galt. Og det forstod hun. Så etter et øyeblikk hadde vi avtalt at jeg skulle få komme på ultralyd i løpet av førstkommende uke. Jeg ringte mannen, og gråt av lettelse. Når venninnen min kom, med sjokolade og brus i armene, ropte jeg idèt hun gikk inn døra : «Jeg er gravid alikevel!» Også gråt vi litt til. Begge to. Så feiret vi litt med en sjokoladebit, og brusen min ble byttet ut med vann som smakte metall.Snapchat-6126578536417168088-2

Selv om en blødning ikke er et godt tegn i en graviditet, så kan det også faktisk være helt ufarlig. Og det skal jeg fokusere på nå. Nå orker jeg ikke å være negativ og destruktiv, nå skal jeg kun fokusere på det vi vet her og nå. Og det vi vet her og nå, er at  på mirakuløst vis, er jeg fortsatt gravid!
Tenk om det faktisk kan gå bra denne gangen? ❤

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

f9c669700768a8950f7ae94d8c159da7I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

20151019_181302

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

621ce01795fc357ab7a3ceca7f7e16d4

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?

Snapchat-645313636928876491

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

Snapchat-3217085654045019394
På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. Snapchat-5397367079748329157_1
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

62bee865ba0091b38cbc8a3d04f5d956

Sprekkeklar

På en litt annerledes måte…

For herlighet som det sprenger nå!
Og det er kanskje ikke veldig rart. På ultralyden fredag kunne vi nemlig se to eggstokker fulle av eggposer i modning, som perler på en snor. Gynekologen ble imponert, mannen ble imponert, og jommen kjente jeg ikke på en ørliten stolthet der jeg lå i den velkjente posituren i gynekologstolen.. en stolthet over at akkurat dette får kroppen min liksom til. Kroppen har sugd til seg hormonene jeg har sprøytet inn som en svamp, og det har resultert til at hver eggstokk har klargjort 9 eggposer – altså tilsammen 18 eggposer! d5f10dfa68fe3ec3a823eee37c0aa2c7

Stolt og fornøyd som den mest produktive høna i hønsehuset kunne jeg vente på telefonen fra klinikken, og dommen over planen videre. Men jeg burde skjønt at de er nøye og gjør ingenting halvveis. Ettersom noen av eggposene var litt små, ville de at jeg skulle bruke medisinene noen dager ekstra for å forhåpentligvis klargjøre samtlige til uttak. Noe som selvfølgelig er veldig fornuftig. Men jeg ante virkelig ikke at det gikk ann å bli så sprekkeklar uten å faktisk være høygravid. Magen er S T I N N og med kroppen full av hormoner føles humøret omtrent like skjørt som et aspeløv. Men ellers er vi ved godt mot, og håpet føles større enn på lenge.

Snapchat-1960531118355640205

Etter en helg hvor jeg desperat har forsøkt å få tankene bort fra alt det som nå skal skje, gikk ferden til Haugesund først i dag. Det ble en nydelig tur i vakker høstnatur, og nå er vi innlosjert på hotellrommet klare for noen utfordrende og spennende dager.

I går kveld ble den siste injeksjonen satt for å sette igang sluttmodningen av eggene, og i morgen tidlig er det dags for egguttak.

Og hvor klar jeg føler meg spør du?

Omtrent som en høygravid på overtid som føler seg som en alltid-ukomfortabel-elefant i et altfor lite rom, som venter utålmodig spent på å se sin lille baby. Sånn føler jeg det for egga mine da (hvertfall kanskje nesten). Er lov å kalle meg rar.

Vi skal være her i Haugesund frem til fredag, og hvis alt går som det skal reiser jeg da hjem med en spire i magen. Kanskje er det her starten på et nytt liv skal begynne.

U R Amazing

U R amazing

Lederen av pessimistenes forening

Jeg har tenkt en del gjennom sommeren på hvordan jeg skal forberede meg til neste forsøk. Og da mener jeg hvordan jeg skal forberede meg på at det kanskje ikke kommer til å gå denne gangen heller. Jeg kan merke at tanker som nesten ikke streifet meg ved de tidligere forsøkene, plutselig denne gangen forblir hos meg nærmest som fakta. Tanker som er utelukkende negative, og som egentlig ikke representerer hvordan jeg er som person.

Når andre sier: så spennende det blir nå fremover! Tar jeg meg i å tenke; Vel, egentlig ikke. Vi vet vel alle hvordan denne karusellen går nå, gjør vi ikke? Jeg venter på å begynne med medisiner, jeg tar medisiner i hytt og gævær, jeg blir et hormontroll, jeg er og blir i dårlig form, egget settes inn, jeg følger alle regler i boka som skal hjelpe på at det forblir der inne, jeg blir gravid, så stiger optimismen og jeg stråler av lykke, jeg drar på ultralyd – og bæng – verden raser sammen. Igjen.
Men det kan jeg jo ikke si. Til og med lederen av pessimistenes forening ville forstått at man ikke kan være SÅ negativ i sine uttalelser. Så istedet klistrer jeg på meg et smil og sier: ja, det blir spennende.

Før helgen var vi på sykehuset, og på veien til forberedte jeg selvfølgelig både mannen (og meg selv) på alt det negative som nå kunne oppstå i riktig pessimistisk stil. Jeg forklarte om alle grunnene til at forsøket evt kunne bli avbrutt, og før vi hadde parkert bilen var jeg helt sikker i min sak at vi på ultralyden garantert kom til å se enten noen for store folikler, eller en altfor tykk/tynn slimhinne som så ville avbryte forsøket.
Istedet viste ultralyden kun at kroppen trengte noen dager til på medisinene før vi kan sette inn egget, og vi skal derfor sette inn egget i morgen, tirsdag. Bortkasta bruk av negativ energi der altså.

ddc2c60325b27f197c30715dfa3461b8

Til tross for at pessimisten tok feil, blir den ikke mindre regjerende av den grunn, den bare hopper videre til neste ting som kan gå galt. Så i helgen har jeg forberedt meg selv og alle de stakkarene som har spurt, på at egget sikkert ikke kommer til å overleve opptiningsprosessen.

Jeg vet jo selvfølgelig at ingenting blir bedre ved at jeg er negativ helt inn til beinmargen. Heller tvert om, vil jeg kanskje si. Men man trenger jo ikke akkurat å være verken rakettforsker, den skarpeste kniven i skuffen eller den raskeste traktoren på jordet for å forstå at dette er et typisk tegn på en såkalt forsvarsmekanisme. Du vet, brent barn skyr ilden og alt det der.

Så akkurat nå er jeg negativ. Og jeg kommer nok til å tenke at alt kommer til å gå galt helt til det motsatte blir bevist slik en ekte pessimist gjør. Men mens jeg forbereder meg på det verste, så skal du ikke se bort ifra at en liten optimistisk spire muligens vil vokse i takt med et eventuelt lite frø i magen.

Så nå er jeg klar for å hente hjem vår siste eskimo ut fra fryseboksen på rikshospitalet.
Vel, hvis det overlever da.

Bilde tatt 24.07.14 kl. 18.01 #2

Tredje runde

Forrige uke skulle jeg blitt mamma. Den første terminen var 6 august. Men istedet har jeg ventet på at menstruasjonen skulle komme. Ironisk nok.

For noen dager siden kom den, og slo meg i bakken som alltid. Men da er tredje forsøk offisielt igang, og jeg fikk begynne på medisinene for å klargjøre kroppen for fryseegget som ligger på Riksen og venter. Jeg er glad for at det skjer noe igjen, og jeg føler meg klar. Men jeg er langt ifra like optimistisk som jeg har vært ved de tidligere forsøkene. Det er så mange fallgruver, og jeg er så lei av å falle. Drømmen om å bli mamma føles som akkurat det – som en drøm. Om det ikke er en uoppnåelig drøm så føles den hvertfall lenger unna enn noengang. Det å skulle bli mamma føles som noe som skjer alle andre – bare ikke med meg.
3f99e41033f7d612b5bae47e6f1dea36

Men jeg kan jo ikke gi opp heller. Så hormonkarusellen er igang, nok en gang. Allerede på torsdag skal vi på sykehuset for ultralyd for å se hvordan kroppen har respondert på medisinene. Kanskje blir det egginnsetting allerede på fredag.

Og hvordan jeg reagerer på hormonene denne gangen spør du? Vel, her om dagen kjørte vi forbi et pinnsvin som var ihjelkjørt og jeg begynte å gråte. Sånn ekstrem hulkegråt liksom. I flere minutter. Det sier vel kanskje nok.

74200a434c706173688b3d525f8e382e

 

Bare håp

Nå er det ett år siden jeg turte å poste mitt første innlegg her på bloggen. I tolv måneder, 52 uker, 365 dager har jeg delt min reise mot mammadrømmen offentlig med de som vil ta del i det. Og for en reise det har vært! Jeg har fått mer ut av det å være åpen enn jeg noensinne hadde drømt om. Og jeg kan med hånden på hjertet (eller med hjertet i hånden;) si at uten den støtten jeg har fått av dere fantastiske lesere – dere som deler erfaringer og tanker, og dere som heier og tenker på oss, hadde jeg ikke hatt styrke nok til å fortsette å kjempe mot mammadrømmen.

Når jeg ser tilbake på mine første innlegg blir jeg nesten misunnelig over hvor optimistisk og full av håp jeg var. Men samtidig får jeg følelsen av at jeg kanskje innerst inne visste at denne reisen vi hadde begynt på for flere år siden kom til å bli enda lenger enn jeg først fryktet. Kanskje var det derfor jeg i det hele tatt følte for å starte en blogg, om å dele min historie og min reise mot målet?

Nå sitter jeg her med mang en erfaring rikere. Jeg føler meg heldig som har vært gravid. To ganger har jeg fått kjenne på den vanvittige lykken av å ha et voksende liv inne i meg. Det har fått meg til å føle på ytterkantene av hva kjærlighet og sorg angår.collage

Nå er neste fryseforsøk rett rundt hjørnet. Og jeg lurer på hvordan det kommer til å føles denne gangen. Akkurat nå føler jeg meg mer distansert og kald enn jeg har vært før, og vet ikke helt om jeg liker det. Noen sier det er sunt, at jeg kanskje da ikke blir så skuffet om det ikke går veien. Men jeg synes ikke det er så mye positivt i å forbinde et forsøk på å bli gravid med noe sårt og skremmende.

Jeg vil så gjerne tro at dette går veien for oss, og jeg har store vanskeligheter med å se for meg at vi skal leve et barnløst liv i fremtiden. Men jeg har samtidig vanskeligheter for å se for meg at det alt ved førstkommende forsøk skal gå «smertefritt» og resultere i en høygravid mage og et velskapt barn. Det virker liksom bare for godt til å være sant.

For åtte år siden studerte jeg på Bali, og tatoverte et ord på foten som ga meg mye den gangen. Det var etter en hendelse som preget meg, hvor jeg følte meg så tilknyttet dette ordet at det føltes naturlig å merke kroppen min for evig. Årene gikk, ting forandret seg og sår grodde. Lenge overså jeg dette ordet som fulgte meg for hvert steg jeg tok i livet. Jeg så ikke ned på det, stelte ikke pent med det. Jeg bare visste at det var der.

Min yndlingssang den gang var Jo Nesbø sin sang «Håp». Åtte år senere er det fremdeles den sangen jeg setter på repeat når jeg trenger egentid, lukker øynene og bare er. Lite visste jeg den gang hva slags betydning dette ordet egentlig skulle ha i livet mitt. Hvor mye jeg faktisk har trengt og fortsatt trenger, dette håpet som det så sårt synges om. Dette ordet jeg tatoverte på foten min nærmest i impuls en solskinnsdag i paradis.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod
og brennmerk min hud med sjømannsordet
Det er ikke kjærlighet
for som alle sjømenn vet
er hun en kald og troløs hore
Men gi meg tre bokstaver som står i evighet
gjør det pent og vis du kan ditt yrke
Det er ikke T-R-O
den lå bak meg da jeg dro
Jeg trenger ingen Gud, kun egen styrke

Og håp.
Håp.
Bare håp.

(…)
– Jo Nesbø –

Jeg forsøker å bruke det som en påminnelse på at håpet alltid er med meg. Hvor enn jeg går, hva enn jeg foretar meg. Om det så skjules av en sko, så er det der. Men likevel tar jeg meg også mange ganger i å undre, i mine såre, mørke øyeblikk hvor barnedrømmen føles så uendelig langt unna. Har jeg kanskje mistet håpet?

En ode til kjærligheten

Fikk du med deg den lille bloggen i mitt hjerte på kvinneguiden i går? Hvis ikke kan du lese artikkelen her.

Bente Lill og Ronnie

I dag har jeg og mannen bryllupsdag!
For to år siden holdt jeg tale til mannen med stor M om hvordan jeg gledet meg sånn til å starte en familie med han, kjøpe hus og lage et hjem sammen, dele hverdagene sammen, dele sorger og gleder – sammen._MG_5779

Da han fridde hadde vi nettopp startet babyprøvingen, og jeg drøyde så lenge som mulig med å kjøpe brudekjole da jeg tenkte jeg plutselig kunne bli stående med gravidemage på bryllupsdagen vår. Men månedene gikk, femten måneder –  for å være pirkete. Og da bryllupsdagen kom var magen like..vel – flat er jo en overdrivelse, men hvertfall like tom. Jeg husker jeg tenkte at det sikkert var bryllupsstresset som gjorde at jeg ikke hadde blitt gravid enda.

Lite visste vi den gang at vi to år etter denne dagen fortsatt skulle bare være oss to.
Lite visste vi den gang om alle kampene vi hadde fremfor oss.
Lite visste vi den gang hvor sterk kjærligheten vår egentlig skulle bli.
For vi har alltid vært et veldig forelska par, mannen og jeg. Og når vi gifta oss trodde jeg at vi hadde nådd toppen, hva kjærlighet angår. Men så feil kan man altså ta. Jeg skal på ingen måte skryte på meg at vi er et perfekt eller feilfritt par. Vi har våre kamper. Vi kan krangle til busta fyker, vi kan rope og smelle med dører og til og med kaste ting (bare myke ting altså) i vår stahet. Men vi har ikke fått noen lett start på livet vårt sammen, han og jeg. Og det har gjort kjærligheten mellom oss sterkere enn jeg trodde var mulig.

_MG_5556

Han er den som bare trenger å kaste et blikk på meg for å vite hva slags form jeg er i. Som tørker tårene mine, som alltid får meg til å le, som gjør meg sintere enn jeg trodde jeg kunne bli, som gjør meg tryggere enn jeg trodde jeg kunne bli. Som henter varmeflaske til meg midt på natten, som kjører meg i all hast på sykehuset, som er stemmen min når jeg har for vondt til å snakke selv, som alltid klarer å lure frem et smil hos meg selv når øynene mine er fulle av tårer.

Han er mannen jeg skal kjempe alle kampene sammen med, han er mannen jeg skal ha ved min side til jeg blir en gammel rosin.
Han er mannen som skal bli pappaen til barnet mitt. Hvis jeg bare klarer å gi han det.

Og han er den som fremdeles elsker meg like høyt, selv om kroppen min har mistet det som skulle blitt barnet hans.
To ganger.

DET er mannen med stor M det!

11017784_10155614306180597_5536793329170578979_n

Livets første øyeblikk

IMG_3673

Frem til den siste uken har jeg hatt lite symptomer, bortsett fra mine vanlige magesmerter, og selv om jeg har forsøkt å ikke legge noe i det så har det uroet meg litt. Tanken på at det kanskje har stoppet opp der inne med en ny MA har jeg forsøkt å riste av meg, med varierende hell.

Men den siste uken har kroppen virkelig fått meg på andre tanker! Makan til kvalme har jeg aldri opplevd i mitt liv – det er nesten så det er på kanten til komisk, da jeg plutselig kjenner meg igjen i alle de gravide grønnfjesene man har sett på amerikanske filmer opp gjennom tidene. Planen om å spise ekstra sunt er ikke like lett å holde vedlike når det aller meste gjør meg grønn i trynet bare av tanken på det.

IMG_3669

Men, kvalme eller ei – etterhvert som dagene går virker det som om endometriosesmertene blir mindre – noe som er ekstremt lettende! Jeg får fortsatt periodevis smertetak hvis jeg pusher meg, men alt i alt så er det veldig lenge siden jeg har hatt så lite magesmerter som nå. Noe som gir meg enda litt ekstra håp om at ting ser lysere ut denne gangen.

På denne tiden ved forrige graviditet hadde vi allerede vært på to ultralyder, og var knust over uvitenheten om hvordan alt kom til å gå. Jeg hadde som mål denne gangen at nesten uansett hvor mye smerter jeg hadde, skulle jeg prøve å slå meg til ro med at dette var endometrioserelatert, og forsøke å unngå så tidlig ultralyd som sist. Den emosjonelle berg og dalbanen de ukentlige ultralydene jeg måtte på sist gjorde meg virkelig helt utmattet, og jeg ville gjøre alt for å unngå den samme opplevelsen igjen. Heldigvis ser det ut som om vi unngår den samme karusellen denne gangen, da det nå er kun 8 dager igjen til den avtalte ultralyden.

Vi begynner begge å kjenne på tryggheten og det store håpet om at kanskje alt kommer til å gå bra denne gangen, noe som skremmer meg litt. Det er jo fortsatt så tidlig, men likevel roper magefølelsen min at jeg skal slappe av – og da gjør jeg faktisk det. Plutselig tar jeg meg i å fordype meg i graviditetsapper, diverse forum og dagdrømming om at lykken endelig skal snu.

Mens jeg overhøvlet det store internettet etter alt det har å tilby om graviditet og baby, kom jeg over en video som tok nesten pusten av meg. Ta deg tid til å se noen minutter av livets magi. Det er så fantastisk å få et lite inblikk i hva som foregår inne i kroppen akkurat nå. Og vet du hva – det gjør kvalmen så innmari verdt det! 😉

Sannhetens øyeblikk

baf03cfe206734a6d63b0d155a7519e7

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

IMG_3604

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Meningen med livet

Om du trodde stillheten på bloggfronten betydde at det er mye som skjer for tiden må jeg nok skuffe deg. Her går dagene sakte, og jeg kjenner at jeg må jobbe for å holde motivasjonen oppe for å ikke gi opp hele greia.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten. Og til tross for erfaringer på godt og vondt, mange hjertesukk, mye selvmotivasjon, en million tårer, urolige netter, mange smertefulle dager, og tonnevis av håp, så føler jeg at jeg ikke har kommet et eneste skritt lenger på den lange veien mot drømmen.
Og da kommer tankene: er det egentlig verdt det?

For meg er meningen med livet å få barn. Det har jeg aldri vært i tvil om.
Å skape en familie med mannen min. Å bli mamma.
Men samtidig må jo et liv uten barn også være meningsfullt.
Jeg synes det er vanskelig for tiden å finne balansen mellom å engasjere seg i det som snart skal skje full av optimisme om at det denne gangen vil føre frem, samtidig som å forsøke å være lykkelig i det livet man befinner seg i akkurat her og nå.

Slik det er nå, er vi i en alder hvor stort sett alle rundt oss har barn, eller er på vei til å få det. Det kan føles som om vi er ekskludert fra en klubb der livet har en større mening enn det har for oss barnløse. Og uansett om både forskning og myter sier at barnløse par er minst like lykkelige som de med barn, så kjøper jeg ikke den. For når alt man vil, alt man drømmer om og alt man håper på er å få barn. Hvordan kan man da være like lykkelig uten?

Kanskje har vi også oss selv å takke for denne tomheten vi føler. Vi kunne valgt en annen livsstil enn det vi har, med et festfylt liv fullt opp til randen av byturer, sene kvelder og et lite krypinn med såvidt plass til oss to på grünerløkka. Hadde livet vårt vært mer meningsfylt da?

10376273_10154211516220597_6812263433588224399_n I stedet har vi lagt alt til rette for et liv med barn. Vi kjøpte hus med barnerom, med barnehage og skole i umiddelbar nærhet, med perfekte forhold for trilleturer og med en lekeplass et steinkast unna. Vi er det eneste huset i nabolaget som ikke er fylt opp av barn, men likevel lever vi som en barnefamilie i det meste vi foretar oss.
Det er bare det at hjemme hos oss, så står barnerommet tomt.

a4c4c402e1f8641a43b2703b404f95b1

Nå er menstruasjonen på vei, men siden den er litt forsinka er jeg livredd for at det betyr at fryseforsøket blir for tett oppe i påsken til at sykehuset vil gjennomføre det. Desperat i å få avklaring etter mange urolige og tankefulle netter, måtte jeg gi opp håpet om å få tak i Riksen i dag etter èn time i telefonkø. Så da må man bare smøre seg med tålmodighet. Igjen. Og igjen klamre seg fast til håpet om at flaksen er på vår side denne gangen.
Og med våren, kommer motivasjonen og ståpåviljen til nye harde tak.
Håper jeg.