Morsdag

For tre år siden sa jeg til meg selv at det var den siste morsdagen uten å være mamma. Da dagen kom, satte jeg det samme målet for året etter. I fjor var jeg mer bastant: Nå får det holde, liksom. Neste år må det være min tur. Jeg trodde lenge jeg skulle få rett. Da jeg ble gravid før jul trodde jeg i det minste at neste års morsdag ville bli annerledes. Men jeg tok feil. Å si noe annet enn at det svir, hadde vært løgn.

Jeg er heldig som har mange barn i livet mitt likevel. Deriblant en niese på fem år, som hadde sin egen tanke bak hvorfor jeg var så trist bak det tilsynelatende glade smilet denne julen :

«Egentlig er tanta mi en engel. Fordi babyen hennes er jo i himmelen, og da må hun være en engel for å kunne besøke babyen sin.» Tiril, 5 år.

Kjære deg som ikke blir feiret denne morsdagen. Du som ikke har noe barn i armene, men kun i hjertet ditt, i hodet ditt, i drømmene dine. Aldri gi opp. En dag, kanskje allerede neste år, vil verden forandre seg, og morsdagen vil få en helt ny betydning.

Nå: ta deg en sjokolade og et glass vin med god samvittighet.

Fordi du kan.

 Og til deg som blir feiret denne morsdagen: gi en ekstra klem til barnet ditt.

Fordi du kan.

Et skritt tilbake, men to skritt frem

Det er første gang i livet jeg venter på å få mensen. Men det gjør jeg nå, med en vanvittig utålmodighet! Grunnen er naturlig nok at det er da jeg kan begynne på medisiner igjen til fryseforsøket (som det heter når jeg skal sette inn et av de befruktede eggene vi har i fryseboksen på rikshospitalet). Og menstruasjonen skulle kommet for en uke siden.. Typisk.

Det er veldig deilig når man kjenner at man begynner å bli seg selv igjen etter en periode der man har følt det som om man har vært utenfor sin egen kropp. Det gir håp og ny motivasjon å føle at man har en indre styrke i seg som kommer frem når man virkelig trenger det. Akkurat nå så kjenner jeg på en stolthet av at jeg har funnet tilbake til den ekte lykken i hverdagen. Det så helt ærlig ganske mørkt ut for en måned siden. Men litt etter litt begynte jeg å gå i trappa opp fra kjelleren, og om jeg ikke har kommet helt på toppen, så har jeg kanskje kommet meg til andre etasje. Og der er det ganske så fint å være faktisk.

Jeg prøver å være streng med meg selv å ha fokus på de tingene jeg faktisk har og de tingene jeg får til. Herlighet da, jeg er jo så vanvittig heldig! Samtidig må jeg finne en balanse der jeg både aksepterer sykdom, men samtidig prøver å kjempe i mot slik at jeg ikke ser meg slått på målstreken. Lykken er faktisk kun mitt eget ansvar.

Men selv om jeg nå oppriktig kan si at det går fint med meg sånn emosjonelt og mentalt sett, så kan det jo oppstå noen tilbakesteg. En av mine beste venninner har fått barn, og det er noe jeg gleder meg veldig over. Det at barn kommer til vil jeg alltid synes er noe av det beste i verden og en berikelse i livet, uavhengig av om det skjer meg eller ikke.

Full av optimisme gikk jeg inn på Lindex for å kjøpe en liten barselgave til den nye verdensborgeren. Og der kom det.

Tilbakesteget.

Knyttneven i magen.

Og kanskje er jeg helt idiot og vanvittig naiv som ikke var forberedt på det, men det var jeg faktisk ikke. Plutselig var jeg omringet av store kulemager, dype barnevogner, lukten av varm babyhud, og barnegråt. De nydelige, små plaggene hang på rad og rekke foran meg. Pusten gikk ut av meg, og jeg hadde aller mest lyst til å snu på helen og gå ut igjen med raske skritt og blikket låst fast i gulvet.

Jeg så for meg hvordan magen min hadde sett ut nå om det lille livet fortsatt levde.
Og det var nesten som jeg kunne kjenne denne varme følelsen inne i meg av å ha et liv i magen igjen.
Dette livet som jeg var helt sikker på at var ei jente.

Jeg lot hånden gli over alle de små, myke plaggene. Lot meg selv være sår i et minutt. Kanskje var det to.

Så lukket jeg øynene, tørket tårene som uten at jeg hadde merket det hadde fylt opp øynene mine. Trakk pusten dypt, telte til ti, og gikk bort til reolen med gutteklær. Fant et passende antrekk, smilte mildt til en kvinne med barnevogn som tydeligvis hadde fått øye på min emosjonelle berg og dalbane der ved nyfødtklærne, og betalte.

Da jeg endelig kunne gå ut av Lindex gikk jeg ut med hevet hode og ga meg selv et klapp på skulderen. Du vet jeg skrev det innlegget for litt siden hvor jeg ikke visste om jeg hadde styrke nok til enda en runde? Vel, nå vet jeg at jeg har det. Nå er jeg klar for kamp. For èn dag, om forhåpentligvis ikke alt for lenge, skal jeg inn til barneavdelingen på Lindex igjen. Og da skal jeg kjøpe til mitt eget nyfødte barn. Det er verdt enda en runde, det er verdt enda en kamp. Nå er jeg kampklar.

B R I N G   I T   O N

Så får det så være, om jeg om et par måneder står nok en gang ved nyfødtreolen på Lindex med øynene fulle av tårer. Hvis du ser meg der, ja da vet du hvertfall hvorfor.

Dommens dag

Jeg våknet grytidlig i dag etter nok en urolig natt. Og veien til Rikshospitalet føltes forferdelig lang. Blodprøve ble tatt. Så trasket jeg hjem. Holdte på å kaste opp på bussen. Forsøkte å bruke så lang tid som mulig slik at tiden frem til jeg kunne ringe for å få svar skulle gå fortere. Det gjorde den ikke. Og det er nesten så jeg ikke husker hva jeg i det hele tatt har holdt på med i dag. Nøyaktig klokken to ringte jeg for å få dommen, og det gjorde tydeligvis alle andre også. Èn time i telefonkø senere, hvor jeg lagde sti i stuegulvet, fikk jeg beskjeden jeg har ventet så uendelig lenge på å høre.

Jeg er gravid!

Regnes som fire uker på vei, selv om fosteret er kun to uker gammelt.

Endelig! ❤

Det er like fantastisk som det er uvirkelig! Og det var så deilig å høre at det jeg var så utrolig sikker på,og som kroppen har skreket ut til meg i mange dager, faktisk er sant.

Nå må bare det lille vidunderet holde seg fast i åtte måneder til ❤

Det rosa barnerommet

I påvente av at babydrømmen skal bli til virkelighet, har vi endelig fått husdrømmen oppfylt – og på fredag fikk vi nøkkelen til drømmen i hånda. Med stjerner i øynene og fulle av pågangsmot skaper vi nå huset om til et hjem, som vi håper blir fylt opp av flere enn oss to etterhvert.

Men. Det rosa barnerommet i andre etasje gir meg en stor klump i halsen og et lite rift i hjertet. På samme tid føles rommet som en metaforisk vannkanne som konsekvent vanner spiren med håp jeg allerede har sådd. Rommet er rosa, nydelig, og har huset ei lita blåøyd tulle på to år. Vi har bestemt oss for å la rommet stå slik det er enn så lenge. Døren er igjen, men jeg går stadig bort for å åpne den. Jeg håper og jeg tror at jeg en dag står med kulerund mage og innreder rommet til vår egen lille baby.

Det er mye som skjer for tiden, og jeg er litt glad for det. Tankene går over på andre ting, selv om den store rosa elefanten (som ufrivillig barnløshet gjerne er) dukker opp i alle rom. Om litt under en uke begynner vårt første forsøk med ICSI, eller prøverør om du vil. Denne behandlingsformen settes igang ved at jeg begynner på medisiner i form av en nesespray som demper min egen hormonproduksjon, slik at jeg på et vis går over i en «kunstig» overgangsalder. Dette fordi det fra nå av er sykehuset som skal ha kontrollen over syklusen min. Etter ca to uker med nesespray skal jeg tilbake til Rikshospitalet, og begynner så hormonstimulering med daglige injeksjoner. (Hjælpes – er glad jeg er sykepleier)

Jeg grugleder meg til å for alvor starte denne prosessen. Gleder meg fordi det endelig SKJER noe og jeg føler meg nærmere drømmen enn noensinne. Gruer meg fordi denne behandlingsformen ofte er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk.
I et forsøk på å holde meg på jorda, samtidig som at jeg skal la meg selv få håpe og tro, løper optimistiske, negative og mer realistiske tanker løpsk i hodet mitt :

«Tenk om du blir gravid på første forsøk da!» Svever i skyene.

«Men det er jo bare 30 % sjanse hver gang.» Tærne toucher bakken.

«Tenk om dette blir den siste jula uten baby!» Ekstase.

«Men du må jo stålsette deg på at du også kan spontanabortere.» Kræsj.

Det hele resulterer i at jeg blir gående rundt som et spørsmålstegn.

Og det rosa barnerommet står og skriker på meg.

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.

6 ting jeg skulle ønske jeg hadde visst…

…om infertilitet.

1. Du starter det hele med en god dose naivitet og utålmodighet

pinterest.com

Samme dag som vi bestemte oss for å få barn startet utålmodigheten. Verdens mest naturlige ting skulle settes i gang – kroppen skulle endelig få vise seg fram til det den faktisk er skapt for. Og dette skulle vel bare ta en til to måneder, maks? Jeg fortalte det til mine nærmeste med et strålende smil og tusen sommerfugler i magen. Min mor begynte å strikke babyklær. For nå skulle det jo skje! Lite visste vi at vi 3 år senere var like langt. Med tiden innser man hvor tålmodig man faktisk kan være om man må, når vennene sluttet å spørre om jeg var gravid hver gang de så meg, og mamma begynte å gi babyklærne bort til noen andre.

2. Du blir testegal og kalkulatoravhengig

Og da snakker vi ikke om tester og kalkulatorer i den mer kjente mattematikkens verden, men type jungelen av eggløsningstester og graviditetsstester, terminkalkulator og syklusregning. Og vi snakker heller ikke om «sunn» testing i form av; nå har jeg gått noen dager over tiden – kanskje jeg burde teste? Men heller at personalet på det lokale apoteket kjenner deg igjen i den grad at de slutter å spørre deg om du trenger hjelp- men heller bare titter trøtt opp fra det de driver med før de begynner å gå mot kassa i samme tid som du begynner å gå mot «intim hylla». Idèt du betaler ser de på deg med et «uff, når skal du gi opp?» blikk, men du gir totalt blaffen fordi du er overbevist om at denne gangen vil være den siste du trenger å teste.

pinterest.com

Du hiver innpå bøttevis med vann og kaffe for å klare enda en test (for den forrige må da være feil?). Og når du endelig innser at hemmeligheten bak en positiv test ligger i morgenurin ligger du våken halve natten med forventningene helt opp i halsen før du spurter innpå badet før fuglene kvitrer og analyserer hver minste lille skygge på testpanelet.

pinterest.com

3. Du blir overøst med velmenende råd og tips 

«Hvis du bare slapper av og ikke tenker på det…»

Det er egentlig mest søtt når folk kommer med denne uttalelsen, for det tar som regel ikke mange sekundene før de tar seg selv i hva de har sagt og får en skamfull rødme over ansiktet. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si, og det har jeg veldig forståelse for. Men man kan kanskje glemme at det kan være medisinske årsaker til hvorfor man ikke klarer å få barn, og da blir kommentarer som dette nesten like latterlig som å fortelle en person med diabetes at det nok helt sikkert vil ordne seg selv og bli kurert om han bare slapper av.

«Dere kan jo bare adoptere!»

«Du bør stå på hodet!» , «Du bør spise bidronninggele!», «Du må slutte å drikke kaffe!» , «Du kan ikke bade i badekar!» , «Husker du å ta alle vitaminene?», «Du har jo hunder da.» , «Kanskje du bare bør slå deg til ro med det.»

Jeg har veldig forståelse for at det ikke alltid er lett å vite hva man skal si. Og til alle dere som mottar slike råd og tips fra de rundt dere har jeg bare et råd: nikk, smil og jatt med. For selv om du føler for å slå dem rett ned mener de det de sier bare godt. De ser du sliter, og de vil så gjerne hjelpe til. Om enn så med bare det ene rådet de hørte på Oprah dagen før.

4. Du begynner å kjenne på sorg.

pinterest.com

Og da snakker jeg ikke om sorg etter en abort eller en dødfødsel. Det er en type sorg jeg ikke kan forestille meg, og som er helt selvfølgelig og altoppslukende. Men jeg mener den lille sorgen. Den usynlige sorgen. Den sorgen du egentlig ikke har lov til å føle. Og hvertfall ikke snakke høyt om. For når et barn kun har eksistert i din drøm og i ditt hode, kan du da miste det?

Sannheten er at hver måned føler man seg gravid. Morgenkvalmen kommer snikende, humørsvingene gjør deg umulig å leve med, du begynner å crave mat du vanligvis ikke bryr deg om, luktesansen forsterkes, og du føler det skjer noe der inne i magen. Og man lar seg selv håpe, og man lar seg selv tro. At kanskje, kanskje denne ène gangen… er det vår tur? Vi har jo gjort alt riktig? Statistikken er jo på vår side? Forventningene vokser, og selv om man prøver å ikke la seg selv sveve, kjenner man sommerfuglene tar totalt overhånd og du er tilslutt helt overbevist. Du er gravid.

Også sitter du der, med graviditetstesten i hånda. Og enda en test. Og enda en. Tre tester ligger foran deg og skriker det samme : du tok feil. Hva nå? Små, men tunge tårer i øyekroken. Et lite rift i sjelen. Og tusen kniver i hjertet. Sorg.

4. «Alle» rundt deg blir plutselig gravide, og det kan føles vanskelig.

Heldigvis har jeg aldri opplevd bitterhet ovenfor venner og familie som blir gravide. Jeg gleder meg med dem med varme i hjertet. Og jeg synes alltid det bare er positivt med nok en baby i livet mitt, selv om jeg ikke er mamma`n. For det er jo ikke slik at vi fortjener det å få barn noe mer enn noen andre. Men når man selv ikke klarer å bli gravid blir man plutselig mer oppmerksom på andre rundt seg som klarer det. Og de kulerunde magene omringer deg. Tankene strømmer på: var det planlagt? prøvde de lenge? er det gutt eller jente?
Og det kan føles ironisk når man ser noen fra barndommen eller andre bekjentskaper, som var de siste du trodde skulle få barn. Du vet, de som kun er opptatt av fest og sene kvelder, har ikke tatt utdanning eller sikret seg jobb, har kanskje ikke engang fast kjæreste, og vips. Baby. Røyker som en skorstein og drikker seg drita flere ganger i uka? Baby. Slår opp med kjæresten hver helg? Baby.

5. Det blir dyrt.

Og det er liksom ikke sånn du kan snakke om. For hvor mye koster en baby? Og hvor mye er en baby verdt? Er det å klage over hvor dyrt det er med IVF behandling ensbetydende med å si at man ikke synes det er verdt pengene? Og selv om man får vanvittig mye dekt i Norge, er det da ikke greit å si at det faktisk er vanskelig for et nyetablert par å hoste opp 20 000 kroner på dagen til IVF behandling i tillegg til alle andre kostnader en baby fører med seg?

pinterest.com

6. Det vil være verdt det til slutt.

Og det vet jeg. Selv om jeg ikke er mamma til et barn enda, vet jeg det. For innerst inne er jeg mamma. Kjærligheten jeg føler for barnet mitt er sterkere enn noe annet. Selv om barnet kun finnes i drømmene, og ikke i armene mine enda. En kjærlighet som får meg til å gløde fra innsiden og ut, og som får meg til å gå gjennom operasjoner, endeløse smertetokter, hormoner, medisiner, hjertesorg og tvil. Barnet kan komme fra min kropp gjennom IVF, eller det kan komme fra en annens gjennom adopsjon. Men det vil alltid komme fra mitt hjerte.

pinterest.com

Øyeblikkene

Jeg kan ta meg i å glemme å stoppe opp og puste. Nyte små hverdagsøyeblikk. Ta meg tid til å fylle lungene med frisk høstluft. Le litt inni meg når hundene snorker høylydt. Titte opp på trærne og se at bladene endrer farge. Lukke øynene og nyte den første slurken av morgenkaffen. 

For vi går alle og venter litt – gjør vi ikke? Venter på helgen, på at ferien skal begynne, på at sommeren skal komme, på å bli ferdig med utdannelsen, på drømmejobben, på at arbeidsdagen skal bli ferdig, på at den rette skal dukke opp.

Når man venter på at en drøm skal gå i oppfyllelse kan det av og til føles som om livet står litt stille. Og det kan være litt vanskelig å vite hvor mye man skal la seg selv få lov til å vente på det man ønsker skal komme. Bør man ikke nyte tiden man har, akkurat her og nå? 

Lykke kommer sjelden av seg selv. Men lykken kommer, og lykken finnes som regel alltid rundt deg. I de små øyeblikkene. I kaffekoppen, i kosestunden med hunden, i sangen du hører på vei til jobb, i følelsen du får når barnet ditt ler, i den første biten av pizzastykket, i varmen fra solen i ansiktet, i en god klem, i en varm dusj, i smilet du fikk av den fremmede.
Lykken kommer og lykken er. Men kanskje i helt andre former og farger enn det du forventet? 

 

Mamma

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg huske hvor deilig det kan være

å løpe barbent når gresset akkurat har blitt grønt og dugget kjøler ned myggstikkene på føttene

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg ikke glemme hvor gøy det kan være

å klatre i det høyeste treet og speide over jorden som om man kunne fly som en fugl

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg se vekk den kvelden

du bestemmer deg for å løpe ut i snøfonna med bare strømpebuksa på, bare for å kjenne etter om det egentlig er så kaldt som alle sier

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg smile og være tålmodig

når du med dine bittesmå hender vil lage vafler helt selv, med sur melk og klumpete røre på en helt vanlig tirsdag

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg minne meg selv på at det er helt okei 

å slenge igjen døra og å gråte til øynene blir hovne når kjæresten har knust hjertet ditt

 

Når jeg blir mammaen din

skal jeg aldri la deg glemme

hvor høyt du er ønsket i denne verden

akkurat slik du er

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvor langt er du villig til å gå?

…for din største drøm?

Helt hit?

Eller enda lenger?

 

Min største drøm er å bli mamma.

Jeg elsket å leke at dukkene mine var babyer fra jeg var bitteliten, og lærte å passe på barn fra jeg var barn selv. Og det likte jeg så godt at jeg valgte å være barnevakt fremfor å leke. Når jeg ble tante i en alder av 12 år var det største i min verden å passe niesen min. For det var faktisk det nærmeste jeg kom å ha barn selv.

Jeg drømmer om en kulerund mage. Om spark i ribbena og varme i hjertet. Om at mannen skal synge til min voksende mage. Om å vagge når jeg går. Om å krangle med mannen om hvilken farge barnerommet skal ha. Om å våkne om natten av hetetokter og dobesøk. Om å gruglede meg til fødsel. Om å tilslutt få en hylende baby i armene.

Men, det er ingen menneskerett å få barn.

Det er liksom bare fattet og vedtatt og noe «alle» vet. Noen får barn når de ønsker seg barn. Noen ønsker seg ikke barn, men får det likevel. Noen kan ikke få barn og slår seg til ro med det. Noen ønsker seg barn, kan ikke få uten hjelp, men slutter aldri å kjempe.

Når jeg og mannen bestemte oss for at tiden var inne for å få barn hadde vi ikke vært sammen lenge. Men vi hadde vært klare lenge på hver vår kant. Når vi møttes var det som to puslebiter som passet sammen, men for at resten av bildet skal bli komplett må det til et barn. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Tre år etter befinner vi oss midt oppi en kamp vi ikke kan flykte fra. «Dere er så unge» sier folk, «dere har god tid» – men sannheten er at det ikke er så sikkert. Jo lenger vi venter med å få barn, jo større sjanse er det for å ikke lykkes. Mens jeg venter på å bli gravid, blir jeg stadig sykere, og endometriosen fortsetter å utvikle seg. Per nå er ikke eggstokkene kommet til skade av endometriosen, kun «resten» av systemet. Men hvem vet hvor lenge det vil vare?

Selv om vi får hjelp i vår barnløshet er det ikke sikkert vi ender med et barn. Kanskje vi ikke lykkes med Ivf. Kanskje det ikke finnes friske egg. Kanskje det ikke skjer en befruktning. Kanskje det ikke vil feste seg. Kanskje jeg aborterer. Kanskje jeg aborterer gang på gang. Kanskje vi bestemmer oss for å adopsjon. Kanskje vi må vente i fem år. Kanskje vi ikke blir godkjent. Kanskje tilslutt noen forteller oss at vi aldri kommer til å bli foreldre.

 

 

 

Eller kanskje, bare kanskje, vi om et år fra nå sitter med en nyfødt baby i armene. Med mannens øyne og mitt brune hår.

 

Hvor langt er du villig til å gå for det?

Enda lenger.