Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

Tallet er syv

Egguthening er overstått. Og takk og lov for det. Jeg trenger vel ikke akkurat å pakke det inn å si noe annet enn at det var smertefullt. I tillegg fikk jeg vite at det kan være enda vondere for oss med endometriose. Men, fordelen i ulempen er at jeg er vant til smerter, og pusteteknikker og dyp konsentrasjon er alfa omega. Har aldri fått så mye ros av trillende tårer i hele mitt liv.

Det hele føltes litt som en lottotetrekning når sykepleieren telte opp eggene etterhvert som hver og en eggpose ble sugd vekk fra kroppen min.

1 egg..

2 egg..

3 egg..

der kom det 4 egget..

Det finnes nemlig ikke alltid egg i hver eggpose, så det hele blir en liten thriller. Det er en fin balansegang, hvor kvalitet troner over kvantitet, samtidig som at man ønsker det skal være noen å jobbe med. I følge legen i dag anses mellom 5-8 egg å være det perfekte antallet. Under fem egg kan tyde på at man ikke har blitt riktig stimulert og evt. dårlige vekstvilkår, over åtte egg kan gjøre det trangt slik at eggposene ikke får nok plass til å vokse seg store nok og modnes. Vi endte opp med syv egg, og hele rommet jublet. Det var et fint øyeblikk, og jeg klarte å smile og le litt tiltross for trillende tårer.

Jeg føler meg fortsatt øm og rar i kroppen, så nå er det fullt fokus på å være snill med seg selv. Det vanskeligste døgnet hittil har nå startet. I morgen etter klokken to (herlighet så lenge det er til!) skal jeg ringe Rikshospitalet for å høre hvordan det har gått med de dyrebare eggene mine. Hvis det har skjedd en befruktning vil det befruktede egget tilbakesettes i meg på onsdag. Hvis flere enn et egg befruktes kan man fryse de ned slik at man har til senere forsøk. Hvis ikke det skjer noen befruktning, starter man helt på scratch.

Vi er fryktelige spente nå, og går litt i svime begge to. Drømmen har aldri vært nærmere, og fallgruven har sjelden vært dypere.

I morgen kan være den første dagen i et nytt liv.