Den brutale naturen

Puh for noen nervepirrende dager altså! Selv om jeg har puttet på meg et braveface, så har marerittene vekket meg kaldsvett hver natt. For tenk om vi ender opp med at ingen av eggene overlever den lange dyrkningen? Nå som vi har reist så langt, både billedlig og bokstavelig. Tenk om vi må reise hjem tomhendt? Altså, med tom livmor og lommebok da, men du skjønner hva jeg mener.

Snapchat-7455118704805181976

Men hittil har jo alt gått riktig så godt, som danskene sier. Jeg har bøttet på med drikke og spist protein til den store gullmedaljen disse dagene, og heldigvis har jeg klart å holde overstimuleringen unna. Heldigvis.
På mandag kunne klinikken fortelle at 6 av de 8 befruktede eggene hadde fortsatt å dele seg perfekt, og var da firedelte. Det er på dette stadiet vi tidligere har tilbakeført et eller to egg ved de andre forsøkene. I dag kom beskjeden om at 4 av eggene fortsatt har delt seg perfekt, og i morgen vil forhåpentligvis et eller flere av de utviklet seg til å bli blactocyster. Da skal de være hundredelte, og på det første stadiet i embryoutviklingen der det finnes differensierte celler, altså celler som kan skilles fra hverandre basert på utseende og genuttrykk (sier wikipedia i allefall, og jeg tror de har rimelig rett).

400px-Human_embryo_day_5_label

Omtrent sånn skal den se ut altså, blactocysten.

Dette er jo uten tvil de beste resultatene vi har fått noengang, og vi er superfornøyde. Men timene går sakte frem til i morgen og jeg er fremdeles redd, for det kan jo fortsatt skje at utviklingen stopper opp. Selv om sannsynligheten for at det skjer med alle fire eggene er liten, tror jeg.

Tanken bak blactocystdyrkning blir litt sånn «survival of the fittest» aktig. Risikoen for at ingen av eggene kommer til dette stadiet er så absolutt tilstede, men samtidig så mener man altså at de eggene som faktisk utvikler seg så godt at de blir til blactocyster i labratoriet, er såpass sterke at de har svært gode muligheter for å feste seg i livmoren og fortsette utviklingen helt til de blir barn. Og sånn er jo naturen. Brutal, men fantastisk.

Men, nok om celler. Nå nærmer Aarhusreisen seg slutten, og forhåpentligvis reiser vi hjem i morgen med svært gode nyheter og en viljesterk spire i magen. Kall oss gjerne naive, men vi er mer optimistiske enn noengang og har virkelig troa på at dette kommer til å gå veien.

Det er virkelig ingenting annet vi ønsker oss mer ❤

7f4924ebb8d17550ecf2926747e9dd41

Drømmenes by

For åtte år siden studerte jeg psykologi og hadde en drøm om å komme til Aarhus i Danmark for å fullføre psykologiutdannelsen der. Den drømmen ble ganske raskt lagt på hylla, da jeg innså at jeg heller ville bli sykepleier enn psykolog, og livet gikk videre. Men livets tilfeldigheter førte meg likevel til Aarhus årevis etter, med den største drømmen av de alle. Og vips så var jeg her. På et sted jeg høyst sannsynlig ikke hadde reist til hadde ikke en drøm ført meg hit. Snodig dette livet altså.

sdr
Byen føltes som en varm klem fra øyeblikket vi ankom, og klinikken var bedre enn jeg turte å håpe på. Selv om vi har vært fornøyde med de andre behandlingsstedene vi har brukt, så slo tanken meg likevel: «Hvorfor i alle dager gjorde vi ikke dette før?»

Tidlig lørdags morgen ønsket de oss velkommen på Maigaard med fornavn, som om vi var gamle kjente. Og litt sånn føltes det også. Egguttaket gikk som en drøm i forhold til hva jeg har opplevd tidligere, og selv med flere eggposer enn noengang. En engel av en sykepleier ga meg genuin omsorg, og en god del morfin intravenøst (kan ikke komme utenom at det er like viktig altså). Og med et stort glis om munnen kunne legen meddele at vi fikk ukens rekord, ja kanskje også månedens, med 19 egg.

Klok av skade vet vi jo at selv om man får mange egg, trenger ikke det bety at det verken blir graviditet eller egg til frys av den grunn. Men selv om jeg nesten føler meg naiv som sier det, så har jeg virkelig troa på at dette skal gå veien altså! Og om det ikke gjør det, så har denne behandlingsrunden vært så mye mindre krevende fysisk enn de andre, at jeg allerede nå kan si at vi hopper på en til!

Snapchat-7065412719647425837

På hvilerommet etter uttaket fikk vi god informasjon om planene videre. Ettersom jeg hadde så mange som 29 eggposer er faren for overstimulering rimelig stor, og jeg fikk derfor streng beskjed om å drikke minimum 3 liter væske daglig, hvile mye og spise rikelig med protein for å forsøke å hjelpe kroppen til å bekjempe væskeansamling i magen.En god unnskyldning for å nyte en god biffmiddag med ren samvittighet, med andre ord 🙂

Etter en urolig og drømmefylt natt ble jeg vekket av telefonen i dag tidlig som kunne fortelle oss at 8 av eggene hadde blitt befruktet. Noe som jo igrunn ikke er veldig mange når vi hadde så mange som 19 egg ut, men likevel flere enn vi noengang har hatt tidligere. Og det er dèt vi skal fokusere på. Positivitet er nøkkelen!

I utgangspunktet ønsker de å dyrke eggene til blactocyster før tilbakeføring. Hvilket vil si at de befruktede eggene får dele seg i deres varmeskap under nøye overvåkning i fem dager, noe som vil lettere luke ut de eggene som ikke er levedyktige. I følge legen vil det å få tilbakeført en blactocyst med min alder øke sjansene for en graviditet til ca 65%, noe som jo er helt hinsides! Men de vil vurdere fra dag til dag om eggene er sterke nok til å bli holdt i labratoriet så lenge, eller om de bør innsettes før. Risikoen er nemlig at det i teorien er mulig at ingen av eggene klarer seg så lenge..

Det blir med andre ord noen spennende dager som vi skal forsøke å utnytte som etterlengtet kjærestetid i en vårkledd by. Godt er det at det er deilig å være Norsk i Danmark!

sdr

 

Sjokka

Hormonene har vært snille med meg denne gangen. Hvis du spør mannen om det samme, er det nok ikke sikkert han er enig, men det er en annen sak. Fysisk har hvertfall hormonene vært snille med meg denne gangen, og det har vært en enorm lettelse! Jeg har nesten holdt pusten mens jeg har ventet på at de jævlige bivirkningene skulle komme som perler som en snor, som de jo alltid har gjort før. Hodepinen. Kvalmen. Hetetoktene. Svimmelheten. Marerittene. Den hovne kroppen. De økte smertene.
Tiden har gått sakte. Og jeg har ventet. Men med unntak av de to sistnevnte har jeg ventet forgjeves på de andre bivirkningene. Og gud hvor glad jeg er for det.

Mye tyder på at kroppen er alt i alt mer fornøyd med de nye medisinene jeg har brukt denne gangen. For litt over en uke siden satte jeg depotsprøyten elonva, og de siste to dagene har jeg satt daglige injeksjoner med menopur. Begge har i oppgave å stimulere de nå godt erfarne eggstokkene mine til å produsere mange store og fine eggposer. Med unntak av de to siste dagene har jeg faktisk vært litt bekymret for om sprøytene fungerte. Når eggstokkene har startet å vokse tidligere kan man trygt si jeg har kjent det. Denne gangen har det nappet og murret, men det har ikke vært direkte smerter, og det har jeg synes vært rart. Annerledes. Ja, nesten litt bekymringsfullt. Men så begynte jeg på menopur. Og det var nesten så jeg kunne se med det blotte øyet at magen min vokste. Det sprengte, banket og krampet.

dav

Og vips var det klart for ultralyd.

Legen klikket rundt på ultralydapparatet. Sukket og klødde seg i hodet. Jeg lå der i den kjente posituren med både bena og ydmykelsen høyt.
«Finner du noen?» Spurte jeg til slutt med hes stemme da stillheten begynte å skape sin egen elefant i rommet.
«Ja.» Sa gynekologen.
«Det er veldig mange».
Og så telte hun. «13..14..15.. »
«OI!» svarte jeg.
«15 ja.. på høyre eggstokk..»
Og der sukket hjertet mitt.
«Oi…» svarte jeg igjen.
Med stemmen fylt av mindre entusiasme og mer nervøsitet.
IMG_28561

29 eggposer. 29 E G G P O S E R ! 29 eggposer.

Shit. Jeg så mannen smile fra øre til øre. Men han hadde ikke lest det jeg hadde lest. Og hørt det jeg hadde hørt. For 29 eggposer fordelt på to stakkars slitne eggstokker som har vært gjennom mer enn èn vinternatt og hormonkur før, ja, det er ikke bare,bare.

Faren for OHSS (overstimulering) er ganske mye forhøyet når det ligger an til så mange egg. Det sier seg selv når jeg også tidligere har blitt mildt overstimulert med henholdvis 8 og 16 egg ut. Eggstokkene er store og skjøre, og de kan i verste fall vri seg rundt seg selv om man ikke er forsiktig med tunge løft og hurtige bevegelser. Jeg kan bli sengeliggende og kan trenge sykehusinnleggelse. Og i aller verste fall kan forsøket bli avbrutt før de får tatt ut egg. Og det var akkurat det jeg var mest redd for i dette øyeblikket der jeg lå med bena høyt og gynekologen ved min side. Men i beste fall kan alt gå helt fint, og det hele resulterer i mange, mange fine egg og perfekte embryoer. Vi satser på det siste.

Noen minutter senere ringte klinikken og ga meg info om planen videre. «Det var riktigt mange ægg» sa damen på varm og moderlig dansk. Jeg rakk såvidt å sukke et lite bekymret sukk før hun fortsatte : «Men dette skal nok gå godt».  Puh.

Snapchat-513741241873970742

For å ikke helle bensin på et allerede brennende bål måtte jeg slutte med stimuleringssprøytene umiddelbart og i dag ha en «sprøytefri dag». I morgen skal jeg sette eggløsningsprøyta, men bare i halv dose for å unngå å trigge de mer enn nødvendig. Og allerede på lørdag morgen er det dags for egguttak.

På et blunk var ventetiden over, og vi står midt oppi det igjen. Midt oppi tiden hvor så mye skal skje. Tiden hvor et eller flere nye liv skal bli skapt. Tiden som kan endre hele livet vårt, for alltid.

Det er på tide nå.

Snapchat-1963377807650454782

Tallet er…

En tøff dag er endelig ved veis ende. For jeg kan ikke komme utenom at egguthenting er tøft, fysisk og psykisk. Men herlighet så glad vi er for at vi har tilbragt denne tøffe dagen i de aller beste hender her i Haugesund! Makan til omsorg og ekspertise skal man lete lenge etter. Det å bli møtt av en moderlig klem, med god tid, at de har lagt en plan for at denne egguthentingen skal bli mindre smertefull enn forrige gang, at de anerkjenner at dette er utfordrende. Jeg får virkelig ikke fullrost de nok.

Jeg ble møtt med dobbel dose startdose av fentanyl, et morfinstoff som sprayes inn gjennom nesen. Og heldigvis for det. Eggstokkene var superstimulerte, stappfulle av eggposer. Når jeg tittet opp på den store skjermen kunne jeg se alle eggposene som lå der og ventet på å bli sugd vekk av kroppen min. Jeg var glad og redd på samme tid. Dette kom til å ta tid.

ecb31e9f02a47f576e1c5362fd912f0c

Jeg holdt hardt i hånden til mannen og lukket øynene. Det første stikket kom mens legen og sykepleieren fortalte om den nye frityrkokeren de hadde fått i julegave. Og det roet nervene mine å få fokuset over på andre ting enn smerten. Hver gang jeg åpnet øynene kunne jeg møte sykepleierens ørneblikk og det gjorde meg trygg. Jeg kunne raskt puste lettet ut over at det gikk bedre enn forrige gang. Jeg kunne fokusere på pusten, finne indre urkvinnestyrke og de tok seg god tid til at jeg kunne hente meg inn igjen når jeg sleit. To av eggene lå veldig kronglete til, det virket som de hadde hengt seg opp i arrvev på den siden jeg måtte fjerne egglederen, og det kjentes. Smerten var intens, og de var tilslutt umulig å få tak i for legen. Men når han avsluttet, kunne embryologen rope ut til oss med ivrig stemme at vi hadde fått hele 16 egg!

Full av tårer kunne jeg legge meg nedpå, med det store smilet til mannen ved min side. Takknemlige for at jeg klarer å produsere egg, kunne vi juble mellom tårene. Ny rekord i egguttak og rommet fullt av optimisme. Jeg kunne kjenne en bølge av håp skylle over meg. En varm følelse som har vært litt for fjern i det siste. Kanskje dette virkelig blir den siste gangen vi må gjennom dette?

Snapchat-5515923721219447377
Etter at embryologen har gjort sin magi med eggene i løpet av dagen, med å forsøke å befrukte hvert og ett egg, blir de lagt i embryoscoop over natten. Her er det den brutale naturen som rår, og om de utvikler seg videre eller ikke er helt ute av vår kontroll. I morgen tidlig får vi beskjeden om hvordan det har gått med eggene i løpet av natten, og på fredag blir det forhåpentligvis tilbakesetting av det aller mest perfekte egget!
Hvis flere av eggene har god kvalitet, kan de fryses ned til senere forsøk. Og som vi håper at det endelig skal bli noen på frys! ❤

Kroppen føles mørbanka, og det er nå fullt fokus på å samle krefter til den lange veien som venter oss de neste ukene. For kloke av skade vet vi at fjerde runde har såvidt begynt. Men vi er klare. Det skal kjempes med nebb og klør.

6fc9a762bd01205558f855a934d58d6c

Helvetesuka

I utgangspunktet tenkte jeg at jeg ikke skulle kjede dere med nok et innlegg om hvordan hormonene gjør meg gal. Dere har jo liksom hørt det før, og nå som det er fjerde gang kan det helt enkelt bli for mye. Men altså, hvem prøver jeg å lure? Det er jo virkelig en ren galskap disse hormonkurene. En kjempesandwich av alle menneskelige følelser i sprøyteform. Å ikke skrive om det i en blogg som i all hovedsak handler om hva veien mot mammadrømmen koster, ville jo vært som om Petter Northug ikke nevner i et dybdeintervju at han faktisk trener for å nå toppformen.

Jeg synes lenge at denne runden var lettere hormonelt sett enn de andre forsøkene. Det var nesten så jeg lot meg selv håpe at jeg på en måte hadde blitt «immun» av alle hormonkurene, og at de ikke lenger kunne nå inn til mitt nå (kanskje litt) hardbarka hjerte. Men så kom hormonveggen. Smilet prellet av, og tårene kom som en evigvarende tsunami. Det er vanskelig å forklare hvordan det føles. Men generelt kan jeg si, hvor enn nitrist det høres ut, at det har ikke vært mye livsgnist å trekke frem de siste dagene.

blogg

Jeg og Kardashians vettu. Og ordentlige verdensproblemer.

For det er seigt. Jeg kan ikke komme utenom det. Men selv om alt føles mørkt og negativt, så vet jeg jo nå, heldigvis, at dette ikke er MEG. Det er en versjon av meg som blir til hver gang jeg propper i meg altfor mye hormoner. Og det går over. Takk og lov for at det går over.

davI går satte jeg den siste injeksjonen for å stimulere eggstokkene. Hvertfall for dette forsøket. Og forhåpentligvis for alltid. Jeg hadde trodd at egguttaket skulle skje i dag, mandag, men desverre måtte strikken av tålmodighet strekkes noen dager til. På kontrollen kunne vi se mange, mange eggposer. Så mange at gynekologen utbrøt «Oi,det var da voldsomt» når han stirret på ultralydskjermen. Eggstokkene er store, og kroppen har gjort klar 18 folikler. Og 18 folikler er jo veldig bra. Men det kjennes også, skal jeg si deg. Når eggstokkene vokser i rekordfart blir man rimelig stinn i magen, i tillegg til at de nå klemmer på sammenvoksningene mine og gjør hver minste bevegelse til en kraftanstrengelse. Så i helgen har jeg vandret rundt som en sprekkeklar høne som knapt klarer å bøye seg og som i tillegg avslutter annenhver setning med et snufs.

I kveld, nøyaktig kl 21.30, skal eggløsningssprøyten settes, som har i oppgave å modne eggene slik at de er klare for å «høstes». Egguttaket skal skje onsdag morgen, og på fredag blir det (forhåpentligvis) tilbakesetting. Vi går med andre ord inn i en psykisk og fysisk tøff uke, og jeg føler meg allerede utslitt. Er det lov å si? Jeg sier det uansett. Jeg er emosjonelt og fysisk helt på felgen, og har de siste dagene knapt snakket med mannen engang. Alt som kommer ut av meg er tårer og negative ord, til tross for at jeg ikke ønsker det. Løsningen har vært å gå inn i min egen boble med grønne smoothies og søvn.

Men på felgen eller ei, nå skal det skje. Kanskje blir fjerde runde siste runde. Kanskje det er nå det skal bli full klaff? Jeg håper. Alt vi har igjen nå er håpet. Og håpet kommer nok til å fortsette å vokse de neste dagene, til tross for at frykten er der like fullt.

IMG_20160125_171012
Alle varme tanker, babystøv, bønner og beroligende ord som kan sendes vår vei nå mottas med stor takk. Vi trenger alt håp vi kan få ❤

 

And then there were two

På fredag reiste vi til klinikken for siste gang denne runden, for egginnsetting. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse, og var usikker på om følelsen kun kom av dårlige erfaringer, eller om det lå noe annet bak.

Legen kunne fortelle oss at fire av eggene hadde delt seg gjennom natten, men av disse fire var det kun to av de som utviklet seg optimalt. Han fortalte at dette var fordelene og ulempene med den nyeste teknologien, altså embryoscopet. Som nevnt før er dette et varmeskap hvor de befruktede eggene ligger for å utvikle seg før tilbakesetting. Embryoscopet tar bilder av eggene ti ganger i timen,slik at de kan vurdere utviklingen på et mer detaljert plan uten at eggene trenger å bli tatt ut fra varmeskapet og bli utsatt for temperatursvingninger. Legen forklarte videre at hadde de ikke hatt embryoscopet hadde de nok fryst ned tre av eggene, men med denne teknologien kunne de allerede nå se at utviklingen hos disse eggene var ikke bra nok til å kunne bli til barn. Det ville kanskje endt i at de ikke hadde overlevd opptining, at de aldri hadde blitt til en graviditet, eller eventuelt en tidlig abort.

Jeg ble fryktelig skuffa, og gikk rett i katastrofetanker umiddelbart. Jeg var så innstilt på å få egg på frys! Jeg tenkte på om vi kom til å få råd til et forsøk til. Om vi måtte tilbake til Rikshospitalet neste gang. Jeg tenkte med gru på all ventetiden. Og jeg kunne føle neste egguthenting i min allerede såre mage. Alle bekymringene. Alle medisinene. Alt presset. Alle smertene. All uro. Alle julaftene uten barn.

Men mannen var mer optimistisk, og etter litt innså jeg at selv om dette var hardt og brutalt – så slipper vi i allefall tre falske forhåpninger. For det er jo i beste fall det eggene hadde blitt.

Fokuset ble igjen snudd til de to resterende eggene, og nå hadde vi to valg: sette inn ett og fryse ned ett, eller sette inn begge to. Og vi rakk ikke engang å si noe før legen fortalte at deres råd var å sette inn begge to, da de bestod av ett helt perfekt egg, og ett nesten helt perfekt. Hvis vi ville fryse ned det ene, kunne vi derfor risikere at det var litt for følsomt for å overleve opptining, noe som var veldig uheldig da det var et veldig bra egg. Sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir gravid stiger med 10% når vi setter inn to egg. På papiret, sa legen. Men ettersom jeg er ung og har blitt gravid to ganger kan man si at sannsynligheten nok er enda høyere. Sannsynligheten for at det kan bli tvillinger hvis jeg først blir gravid, er omkring 20%. Kort fortalt en odds vi alle kan leve med.

Heldigvis hadde jeg og mannen snakket mye om dette i forkant, så vi trengte bare et blikk på hverandre før vi bekreftet at vi ville sette inn begge to. Jeg kjente det kilte i magen, og så for meg to lysluggede rakkerunger med èn gang. Før vi gikk inn for å sette inn de to dyrebare spirene, måtte jeg spørre: «Men…det er ikke sånn at vi ender med firlinger nå, eller?» Legen lo hjertelig, og sa at han aldri hadde opplevd at to tilbakeførte egg hadde blitt til fire barn. «Men jeg har opplevd tre.» sa han. Jeg gulpet. Kanskje litt for høyt. «Men bare èn gang da.» smilte han.

Så fikk vi se det fantastiske. To nydelige firedelte celleklumper på en skjerm. To ørsmå spirer, som potensielt kan bli til alt vi noensinne har drømt om. Etter et øyeblikk var de satt inn i livmoren min, og jeg ble fylt av en varme.

Livets begynnelse. Tenk at disse to faktisk kan ende opp som barn!

 

Vi reiste hjem. Snakket om alt babyrelatert på hele den syv timer lange turen hjem over fjellet. Stadig kjente jeg optimismen komme snikende. Er det vår tur denne gangen?

Snapchat-645313636928876491

Lottotrekning

Så var nok en egguthenting overstått. Og som jeg håper at det blir den siste noensinne. For fader altså, jeg er ikke så tøff at jeg kan si det ikke gjør vondt! Det er heller ikke til å stikke under en stol at det er rimelig mange følelser i sving under en slik prosedyre. Så mye man har forberedt seg selv og kroppen på denne dagen, føler man at man mye å tape. Og man har faktisk potensielt et helt barn å vinne.

Selv om prosedyren er den samme, ble det hele en ganske så annerledes opplevelse denne gangen. Vi fikk et eget stilfullt rom der vi kunne være alene og hente oss inn både før og etter uttaket. En morgenkåpe, tøfler og smertestillende lå klar til meg. Som på et spa. (Minus medisinene da.) Og etter en liten stund kom legen inn med mer smertestillende i form av en nesespray med et morfinlignende stoff. Jeg var kjempenervøs, og tårene var ikke langt unna allerede før vi gikk inn på selve uttaksrommet.

Jeg så for meg alt som kunne gå galt.
At det ikke var egg i noen av eggposene.
At jeg var såpass overstimulert at forsøket måtte avbrytes.
At det skulle bli masse komplikasjoner av selve prosedyren.
At vi fikk beskjeden om at vi aldri kom til å få dette til.
Katastofetanker.

Presset man legger på sine egne skuldre blir jo ikke akkurat mindre når man vet at man betaler i dyre dommer for dette. Og jeg føler jo i større grad at det er nå eller aldri. Nå har vi virkelig gjort alt i vår makt for at dette skal gå veien.

Snapchat-3217085654045019394
På uttaksrommet ble vi møtt av den samme sykepleieren som har fulgt oss fra første dag på klinikken. Hun ga meg en stor klem og betrygget meg. En slik moderlig trøst som er gull verdt og som gjør meg stolt av å selv være sykepleier. For en støtte man faktisk kan velge å være for et annet menneske!

Så var det bare å hoppe i det. På en stor skjerm kunne vi følge med på alle de potensielle gulleggene som lå der å ventet. Jeg holdt hardt i hånden til mannen idèt det første stikket kom. Jeg hadde glemt hvordan det føltes og jeg bet meg hardt i leppa. Forstod raskt at jeg ikke hadde sjans til å følge med på skjermen, men måtte gå langt inn i meg selv for å hente ut den indre styrken man vet at ligger der. På venstre side streifet han endometriosevev. Det må han ha gjort. Det var grusomt. Enda en spray med smertestillende, og det roet seg litt. Langt vekk kunne jeg høre gledestrålende jubel for hvert egg de fikk ut som verdifulle tall i en lottotrekning:
1 egg
2 egg
..nå er vi på fire egg!
5 egg..

Det finnes nemlig ikke egg i alle eggposene, så det hele blir en ganske så spennende affære. I teorien kan alle eggposene være tomme. Og jeg kjente en enorm lettelse for ethvert egg som ble sugd vekk fra kroppen min. Tilsammen endte vi på 10 egg! Hvor 9 viste seg å være modne. Mellom tårene smilte jeg fra øre til øre. Takknemlig for å klare å produsere egg, og lettelse over at det var fler enn forrige gang.

Tilbake på avslapningsrommet fikk jeg samle kreftene igjen i en god seng, dempet belysning og med en varmepute på magen så lenge vi ønsket å bli. Mannen roste meg, tørket tårene mine og smilte over at alt hadde gått fint. Jeg følte meg mørbanket både fysisk og emosjonelt og som en svamp sugde jeg til meg all den støtte jeg kunne få. Klok av skade vet vi at kampen har så vidt begynt, og at det er mange små, nervepirrende delmål vi skal gjennom de neste ukene. Snapchat-5397367079748329157_1
Etter nok en urolig natt ringte sykepleieren oss i dag tidlig for å fortelle hvordan det hadde gått med de dyrebare eggene i løpet av natten. Og til tross for uttallige drømmer om at samtlige egg hadde dødd, ble vi vekket med den gledelige nyheten om at 7 av eggene var befruktet. Enda et delmål nådd, og nå er neste steg om de befruktede eggene fortsetter å utvikle seg tilfredstillende i løpet av det neste døgnet. I morgen skal vi tilbake for å sette tilbake ett (eller kanskje to?) egg. Og hvis det er fler igjen som har utviklet seg riktig kan de fryses ned til senere forsøk. Og herlighet så dypt vi ønsker at det skal være noen igjen å fryse..

Vi er begge rimelig fulle av spenning og nerver nå, og morgendagen kan ikke komme fort nok. Drømmen har sjelden vært nærmere, og fallgruven føles dypere enn på lenge.

Livet har begynt. Nå må det bare fortsette ❤

62bee865ba0091b38cbc8a3d04f5d956