Det er fredag ettermiddag og jeg begynner å kjenne det stikke på venstre side i magen. Jeg kan se at magen eser mer og mer ut for hver time som går, og smertene blir bare sterkere. Jeg blir svimmel, føler meg søvnig og har feber. Aller mest har jeg lyst til å ta smertestillende og legge meg til for å sove, men instinktet mitt sier meg at noe er galt. Det er langt ifra de sterkeste smertene jeg har opplevd, men det føles bare feil.
Jeg sier at mannen skal ringe sykehuset. At han skal si jeg er rimelig sikker på at venstre eggleder er på vei til å sprekke, og at det siver blod ut i buken min, fordi det sitter en graviditet der. Jeg vet at en slik situasjon kan forandre seg raskt til å bli fatal. Hvis egglederen sprekker, vil det pumpes blod ut i magen uten at noe stopper det, og man kan faktisk blø i hjel av de indre blødningene. Heldigvis tar sykehuset oss på alvor, og vi får komme rett inn på undersøkelse en fredag kveld, uten å måtte krangle oss gjennom legevakta. Etter kort tid blir jeg undersøkt av gynekologen på vakt. Jeg kan se hun sperrer opp øynene når jeg sier at på en skala fra 1-10 er smertene på en 5. Hun sier en exu(graviditet utenfor livmor) pleier å gi enorme smerter, og jeg kan se at hun mistenker at jeg nok mest er engstelig. Mannen sier strengt at jeg er rimelig vant med sterke smerter, så denne skalaen kan nok være litt misvisende. Og jeg kjenner kroppen min godt. Jeg forklarer henne at jeg tror graviditeten sitter i venstre eggleder, og at den er på bristepunktet. Jeg tror det har begynt å sive blod ut i buken, for jeg kan kjenne det på presset i magen. Etter to minutter med ultralyd ser jeg at hun blir litt mer hektisk, og hun forteller meg at jeg har helt rett. Det er blodansamlinger rundt eggstokkene, og egglederen har begynt å briste. Operasjonen må skje innen kort tid. Jeg får en seng, operasjonstøy, og jeg lar sykepleiestudentene i praksis øve seg på å ta blodprøver og sette veneflon på meg med skjelvende hender.
Jeg gråter litt sammen med mannen. Selv om vi nå visste at denne graviditeten ikke var levedyktig, var det uansett en tung tanke å måtte gjennom en ny operasjon i tillegg til å miste, nok en gang. Jeg synes forrige operasjon var enormt tung, og jeg vet at hver gang de må operere meg vil det føre til enda mer sammenvoksninger pga endometriosevevet i buken. Enda mer smerter.
Jeg tenkte på om hjertet slo på denne lille bønna som nå måtte fjernes. På om dette faktisk kunne blitt et friskt barn om det så bare hadde slått seg ned på riktig sted.
Mannen måtte reise hjem når jeg ble trillet inn til operasjon. Jeg forsøker å holde tårene tilbake, mens tusen tanker svirrer i hodet. En fantastisk anestestisykepleier stryker meg på kinnet og sier med blanke øyne: «Her i operasjonssalen er det alltid lov å gråte». Hun forteller at de også synes det er tøft å skulle gjennomføre en slik operasjon, når de vet dette er den tredje graviditeten som går galt. Jeg får snakket litt om det mellom tårene, og blir møtt av stor omsorg og støtte. Når jeg våkner har jeg en eggleder og en graviditet mindre. Umiddelbart kjenner jeg at alle graviditetssymptomene er borte, og følelsen av å være gravid like så. Men jeg føler meg også lettet for at egglederen som var skadet fra før, nå er fjernet slik at det ikke setter seg en graviditet der på nytt.
Natten går med til å gråte og drømme over det vi nok en gang har mistet. Og rundt meg svirrer det engler i hvitt, gir meg smertestillende, legger kald klut på panna mi og tørker tårene jeg så hardt forsøker å svelge unna.
I løpet av ett år har jeg opplevd å bli gravid tre ganger. Og alle tre gangene har endt i at vi har mistet våre spirer på den ene mer dramatiske måten etter den andre. Først i en missed abortion, så i en spontanabort, og nå i en ekstrauterin graviditet. Det er en del av gamet. For å vinne, må man risikere å tape. Men nå er jeg sliten. Og det er mannen også.
av instagrampoet @usagteord.
medhjertetihaanden 