Nærmer seg

snapchat-4575477189059060253

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

snapchat-1087846484127864077

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

snapchat-6450485558164620655

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

Marit Tusvik-


Advertisements

4 måneder

Plutselig er livet så annerledes. Kroppen bærer på et dobbelt sett av organer; to hjerter, to hjerner, fire lunger. To hjerter som slår i utakt, men likevel helt avhengig av hverandre.
Er det ikke sprøtt å tenke på?  Og det er kanskje det mest fantastiske jeg noengang kommer til å gjennomgå. Klarer jeg å la det synke inn hva som egentlig skjer? Klarer jeg å nyte det til det fulle?

Er det ikke utrolig hvordan kroppen bare vet hva som skal skje? Det er ikke jeg som bestemmer over kroppen lenger. Det er kroppen som bestemmer over meg. Eller, rettere sagt, den lille kroppen bestemmer over den store. Den bestemmer at blodsukkeret er altfor lavt om morgenen til å i det hele tatt tenke tanken om å hoppe over frokosten. Og jeg som hater frokost som pesten; valget er ikke mitt lenger. Den bestemmer at brystene skal vokse og klargjøre seg for å få en helt annen funksjon enn de noengang tidligere har hatt; de skal bli en matstasjon. Den bestemmer at jeg trenger mer søvn enn vanlig, og at jeg må spise lite og ofte for ikke å bli svimmel og uvel. Den bestemmer at magen skal vokse, og at fordøyelsen skal gå sakte for å sikre seg at den får i seg alle næringsstoffene den trenger. Den bestemmer at leddbåndene i bekkenet blir mykere for å kunne lettere få plass til å komme seg ut når den lille kroppen føler seg klar for det.
IMG_20160703_181905
Det jeg kanskje har vært aller mest redd for gjennom denne prosessen er å ikke føle ordentlig glede over svangerskapet. Jeg har vært redd for at nettopp redselen, bekymringene over at noe skulle gå galt skulle overskygge gleden over at vi endelig lykkes.  For tenk om jeg plutselig satt i denne situasjonen, med alt jeg noengang har drømt om – også er jeg ikke glad?

Heldigvis er det ikke sånn for meg. Men sånn kan det nok være for noen. For man kan ikke forvente at alt man har gjennomgått bare forsvinner med vinden den dagen lykken snur. Det forandrer deg. Og det er helt ok.

Men inni meg vokser lykken i takt med det lille mennesket. Og det lille mennesket er nå hele 14 centimeter langt! Faktisk på størrelse med en litt stor avocado. Den lille, store avocadoen spreller der inne som bare det, slår kollbøtte, sutter på tommelen, sparker og bokser. Men dessverre kjenner jeg ingenting til det enda. På forrige ultralyd kunne vi se at morkaken ligger foran på magen hos meg, og den vil da fungere som en støtdemper for babyen. Det kan derfor ta litt lenger tid enn vanlig før jeg kjenner liv. Faktisk lå morkaken også litt langt ned, altså delvis sperrende for fødselskanalen. Forhåpentligvis trekker den seg opp i takt med at livmoren vokser, men frem til da må jeg være litt ekstra forsiktig med løft og lignende, da den er mer utsatt for å løsne når den ligger slik til.

tumblr_inline_nf1doajVBH1qhzzco

Vi nyter å ta inn over oss at vi nå skal bli foreldre og elsker å planlegge og drømme om det som skal komme. Magen har begynt å bli litt tydeligere, og selv om det er litt vanskelig å kle seg så jeg faktisk ikke bare ser tjukk ut – så nyter jeg det også 😉

Snapchat-1259822107629206224

 

 

Det rosa barnerommet

I påvente av at babydrømmen skal bli til virkelighet, har vi endelig fått husdrømmen oppfylt – og på fredag fikk vi nøkkelen til drømmen i hånda. Med stjerner i øynene og fulle av pågangsmot skaper vi nå huset om til et hjem, som vi håper blir fylt opp av flere enn oss to etterhvert.

Men. Det rosa barnerommet i andre etasje gir meg en stor klump i halsen og et lite rift i hjertet. På samme tid føles rommet som en metaforisk vannkanne som konsekvent vanner spiren med håp jeg allerede har sådd. Rommet er rosa, nydelig, og har huset ei lita blåøyd tulle på to år. Vi har bestemt oss for å la rommet stå slik det er enn så lenge. Døren er igjen, men jeg går stadig bort for å åpne den. Jeg håper og jeg tror at jeg en dag står med kulerund mage og innreder rommet til vår egen lille baby.

b7204893d6d4cf2e90b5f91f18f1dad4

Det er mye som skjer for tiden, og jeg er litt glad for det. Tankene går over på andre ting, selv om den store rosa elefanten (som ufrivillig barnløshet gjerne er) dukker opp i alle rom. Om litt under en uke begynner vårt første forsøk med ICSI, eller prøverør om du vil. Denne behandlingsformen settes igang ved at jeg begynner på medisiner i form av en nesespray som demper min egen hormonproduksjon, slik at jeg på et vis går over i en «kunstig» overgangsalder. Dette fordi det fra nå av er sykehuset som skal ha kontrollen over syklusen min. Etter ca to uker med nesespray skal jeg tilbake til Rikshospitalet, og begynner så hormonstimulering med daglige injeksjoner. (Hjælpes – er glad jeg er sykepleier)

Jeg grugleder meg til å for alvor starte denne prosessen. Gleder meg fordi det endelig SKJER noe og jeg føler meg nærmere drømmen enn noensinne. Gruer meg fordi denne behandlingsformen ofte er en enorm påkjenning både fysisk og psykisk.
I et forsøk på å holde meg på jorda, samtidig som at jeg skal la meg selv få håpe og tro, løper optimistiske, negative og mer realistiske tanker løpsk i hodet mitt :

«Tenk om du blir gravid på første forsøk da!» Svever i skyene.

«Men det er jo bare 30 % sjanse hver gang.» Tærne toucher bakken.

«Tenk om dette blir den siste jula uten baby!» Ekstase.

«Men du må jo stålsette deg på at du også kan spontanabortere.» Kræsj.

Det hele resulterer i at jeg blir gående rundt som et spørsmålstegn.3178cf21ec896a44ce53f9fb8bafec9f

Og det rosa barnerommet står og skriker på meg.

Drømmefabrikken

Jeg så deg umiddelbart når jeg kom inn i rommet. Til venstre for deg satt hun med tvillingmagen og glødende kinn. Til høyre for deg satt det fnisende kjæresteparet. Og der satt du. For meg var du den mest synlige av de alle. Det var ikke furene rundt de unge øynene dine som gjorde det. Heller ikke det likbleke ansiktet ditt eller fingrene som trommet rytmisk på armlenet. Det var sorgen bak smilet og håpet i øynene idèt blikket ditt møttte mitt. Tre sekunder med brennende blikk hvor jeg fikk titte inn i sjela di og du fikk se i mi. Vi trengte ikke å smile til hverandre, for vi visste allerede. Vi er i samme båt, og det eneste vi kan gjøre er å ro med de årene vi har.

da49126c230c25e308a99338c7371177

I dag var første møte med Reproduksjonsmedisinsk seksjon på Rikshospitalet. Med klamme hender og nervene utenpå kroppen holdt spenningen på å ta overhånd, men heldigvis sank skuldrene raskt imøte med legen. Han møtte oss som forberedt, kunnskapsrik, rolig og realistisk optimist. Og det var akkurat det vi trengte.

Etter undersøkelse og samtale ble vi enig om at vi skal starte med ICSI – mikroinjeksjon, som er en noe mer detaljert metode enn vanlig IVF(prøverør).

Kort fortalt går ICSI ut på at man i labaratoriet tar et av kvinnens egg, fanger en av mannens spermceller og dytter denne inn i egget. Deretter får egget hvile seg og dagen etter selve befruktingen kan man se om det har delt seg og er klart og modent til å settes tilbake til kvinnens livmorhule.

Ved neste mens skal jeg ringe sykehuset, som så regner ut sykluslengde og sender meg resepter på medisinene jeg skal begynne med for å forberede kroppen for ICSI.

«Neseprayen (Suprecur) begynner man med ca. en uke før ventet menstruasjon. De fleste bruker spray i ca. to uker før de begynner med hormonsprøyter. Hensikten med nesesprayen er å dempe kvinnens egenproduksjon av kjønnshormoner. Denne egenproduksjonen kan ellers føre til spontan eggløsning før planlagt egguttak. Fordi nesesprayen hemmer egen hormonproduksjon, er det normalt å få hetetokter som i overgangsalderen.

Etter ca. 14 dager med spray begynner kvinnen hormonstimulering med daglige injeksjoner for å modne egg. Behandlingen med hormoninjeksjoner tar 8–14 dager, av og til lengre tid. For å unngå eggløsning er det viktig at behandlingen med nesespray fortsetter samtidig som man setter sprøyter. I løpet av hormonstimuleringen kontrolleres eggmodningen med blodprøver og ved å måle størrelsen på eggposene (folliklene) med ultralyd.»

Hentet fra OUS sin brosjyre om assistert befruktning.

Jeg kalte dette innlegget for drømmefabrikken. Og det var sånn jeg følte det da jeg gikk ut av Rikshospitalet i dag. Jeg vet at ingen kan love oss en baby, og ingen kan fortelle meg med sikkerhet at jeg kommer til å bli mamma. Men i dag, på et kaldt venteværelse med forståelsesfulle blikk, turte jeg å la meg selv få drømme igjen. Jeg ga mannen et stort smil og klemte hånden hans hardt, før vi ga hverandre high five og sa i kor: «jeg har trua».

Når jeg kom hjem tvingte jeg min gravide venninne med for å se på barnevogner. Bare fordi jeg kan.

I dag har jeg lov til å drømme igjen.

IMG_4220

Å forberede seg

Du vil kanskje tro at når man har venta seg grønn på å bli gravid i nesten tre år, så har man forberedt seg ganske så grundig… Og det har du helt rett i. Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg hele veien har hatt et avslappet forhold til det å prøve å bli gravid. Men jeg er langt ifra perfekt. Og jeg tror de prøverne som sier at de klarer å være konstant avslappa –  lyver.

Det begynner med drømmene og de romantiske planene i øyeblikk med tvinnede hender og myke stemmer i nattmørket. Hvor mange barn vil vi ha? Gutt eller jente først? Hva synes du babyen skal hete? 

Bente Lill og Ronnie

 

Men med ventetiden, kommer virkeligheten.

Vi har diskutert babynavn så høylytt at vi på et tidspunkt stoppa bilen fordi mannen mente at en kid virkelig ikke kan hete Nara når han må si det på sørlandsdialekt. Han skarret seg blå mens han prøvde å si Naaarrrrraaaaa, og jeg ropte høylydt at det er da for filler`n ikke MIN skyld at han kommer fra et sted der de ikke kan si R. Også resulterte selvfølgelig det hele i en diskusjon om hva som er den mest riktige måten å uttale R på. Idiotiske meg blir jo myk som smør av sørlendinger, så han vant.

Det er en jungel der ute, av råd, tips og nærmest krav til hvordan du skal bli gravid. Det kan faktisk virke så komplisert at jeg nesten ikke forstår hvordan noen kan bli det! Til tross for at jeg har fnyst og ledd meg skakk av de aller fleste råd og tips som florerer, må jeg noe skamfullt innrømme at det har blitt noen tragikomiske situasjoner mens vi har ventet.. For det skader jo ikke å prøve, liksom.

Jeg overbeviste mannen til å ta rosenrot kosttilskudd, da en artikkel hadde fått meg til å tr0 at dette var helt nødvendig. Det tok ikke mange dagene før han glemte det, og da ble min daglige morgenmelding: Husket du å ta rosenrot i dag? Da det gjentagende svaret ble «nei», hang jeg tilslutt  opp en håndskrevet, kjærlig, om enn litt bitchy lapp på baderomsspeilet:  «HUSK ROSENROT HVER DAG! Ps. elsker deg altså.»

Når jeg kom med løse boxere til han og spurte han om han ikke kanskje kunne stå litt mer istedet for å sitte ved kontorpulten mens han jobbet (du vet – for at det ikke skal bli for varmt) satte han foten ned.

 

Så da gikk jeg over til de tingene som kun gikk utover meg. I prinsippet da, vel og merke. Jeg drakk grapefruktjuice til den store gullmedaljen og tok folat og omega 3. Jeg lagde all mat fra bunnen av. Jeg måtte i mitt stille sinn regne ut hvor i syklusen jeg var før jeg tok det glasset med vin. Jeg kjøpte graviditetstester i fleng og testet hver gang jeg fant på en grunn til å forsvare det.

Når en av mine beste venninner fikk barn ville jeg holde han så mye som mulig. Det er fint å holde barn. Det gir en varm, moderlig følelse som fyller hele deg. Men, jeg hadde også en baktanke annet enn å være superfilletante. Jeg hadde nemlig lest at det å lukte på babyhoder boostet fertiliteten. Jeg rensket nesen og holdt hodet til babyen tett opp mot ansiktet så mye som mulig slik at jeg kunne snuse han inn som nesespray. Jeg så gal ut, men herlighet for en god filletante jeg var.

IMG_1778

 

Etter et år med galskap, forstod jeg at det var nettopp det det var- galskap. Og jeg tok en runde med meg selv. Det å ønske noe, drømme om noe, er egentlig en fin ting. Man vet hva man vil. Og selv om man kanskje ikke får det akkurat når man vil ha det, så må det da være mye bedre enn å ikke vite hva man vil ha. Eller?

Så jeg lot meg selv, og mannen, være i fred.

Jeg googlet babynavn og barnekrybber når jeg ønsket det. Men jeg ga også blanke og googlet barnefrie reiser mens jeg koste meg med vin.

Jeg lot meg selv både gråte og å mene at livet sugde av og til, for når kråka bæsjer deg i hodet og du tråkker i den store søledammen med joggesko, så er det faktisk helt greit å synes at livet er noe dritt. Men så reiste jeg meg opp, tørket bort tårene, klæsjet på en ny dose maskara og smilte til verden igjen.

Jeg kastet rosenrottilskuddet, puttet folat-tablettene i  skuffen til den dagen jeg faktisk blir gravid, og sluttet å bruke penger og energi på å teste meg gal.

Det handler om å akseptere at livet er mer enn en rosablogg. Det handler om å lære seg å leve mens man venter.

 

pinterest.com