Å ta feil

Den siste uka har uroen funnet meg. Helt ut av det blå kom den. Som en stor, stygg mørk skygge som la seg over alt jeg tenkte, gjorde eller sa. Som å være Harry Potter med den grusomme følelsen av at Voldemort jakter på deg. Som å ha styggen på ryggen.

For hver gang jeg sa hvor langt jeg var på vei, for hver gang jeg lot håndflaten tankeløst stryke over den hovne magen og for hver gang jeg tok multivitamin for gravide var den der. Skyggen som fortalte meg at dette ikke var sant, neste gang du er på toalettet aborterer du, det er allerede dødt i magen, det er en ny missed abortion. Mannen var på jobbreise og istedet for  å hilse han velkommen hjem med et smil hulket jeg i fanget hans. Uvitende hadde jeg dyrket frykten alene. Svelget den unna, men like fullt var den der. Og den spiste opp lykken, bit for bit.

bilde fra «livet blandt dyrene» google.com.

Så en tekstmelding til gynekologen. «Kom på mandag klokken tolv du», var svaret. Den beste legen i verden med tidenes varmeste blikk.

Om natten drømte jeg at jeg fødte en jente. Jeg gråt noen tårer på badet før jeg sminket meg. Skalv så på hendene at jeg fikk maskara i panna. Og jeg som er den roligste jenta jeg vet om, er det ikke forferdelig hvordan man kan torturere seg selv?

«Hvordan går det med deg?» så var han der, gynekologen med de varme øynene. «Jeg er nervøs», smilte jeg. Tidenes underdrivelse. Han kunne nok se den dårlig skjulte engstelsen i blikket mitt og sa rolig; «dette kommer til å gå bra». Og så, stillhet. Klikk, klikk, klikk på ultralydapparatet. Jeg lette og lette med øynene i det som føltes som minutter, timer, dager.

Det er ingenting der, sa uroen. Det er en ny missed abortion, og nå må du legges inn for utskrapning av det lille, døde fosteret, sa Voldemort.  Dett var dett, sa styggen på ryggen.

Men så, plutselig, var det der. Alt vi noensinne har drømt om. En liten miniatyrbaby, med bittesmå armer og føtter som sprellet så godt de bare kunne. Og et fantastisk, lite hjerte, som slo for oss alle. På et øyeblikk forsvant uroen, voldemort og styggen på ryggen. Istedet ble jeg fylt av en lykke på størrelse med Afrika. «Tror du det går bra nå?» spurte jeg legen. «Det er jeg helt trygg på at det gjør» smilte han tilbake.

Så feil kan man ta. Så slem kan man være, med seg selv.

Fine, lille babyen vår. Der var du.
Selvfølgelig, var du det ❤

10+2, altså i uke 11.  3,8 cm liten mini, og alt så perfekt som det kan være ❤ 

 

 

Sannhetens øyeblikk

Etter en drømmefylt og urolig natt bar det avsted til Rikshospitalet i dag tidlig for blodprøve. Drømmene har vært så rare i det siste. Jeg har drømt at jeg har født et barn, jeg har drømt at vi har fått beskjed om tvillinger, jeg har drømt om abort på abort, og jeg har drømt om at vi måtte begrave et barn. Jeg jobber hardt for å holde følelsene litt på avstand denne gangen, og det kommer tydelig frem i drømmene mine.

For å være helt ærlig testet jeg hjemme for noen dager siden. Og jeg har følt sterkt at testresultatet har vært det riktige. Det samme har mannen, noe han innrømte når jeg fikk et høylydt gråteanfall da vi øvelseskjørte.

Før jeg i det hele tatt hadde lagt pinnen fra meg, lyste resultatet mot meg. Øynene mine fylte seg fort opp av tårer, og hendene mine skalv. I et øyeblikk var det ikke like lett å holde følelsene tilbake lenger. Plutselig var det enormt mange følelser som skulle ut gjennom disse tårene; en god blanding mellom lykke og frykt. Det er fælt å si det, og sikkert rart å høre, men fremdeles vet jeg ikke helt hvilken følelse som er sterkest. Lykken eller frykten.

Men, jeg er gravid!

Blodprøven viste en høy hcg på 602. Jeg regnes som 4 uker + 2 dager på vei i dag!

Og vi ber til høyere makter om at det denne gangen – må gå bra ❤

Hvor langt er du villig til å gå?

…for din største drøm?

Helt hit?

Eller enda lenger?

 

Min største drøm er å bli mamma.

Jeg elsket å leke at dukkene mine var babyer fra jeg var bitteliten, og lærte å passe på barn fra jeg var barn selv. Og det likte jeg så godt at jeg valgte å være barnevakt fremfor å leke. Når jeg ble tante i en alder av 12 år var det største i min verden å passe niesen min. For det var faktisk det nærmeste jeg kom å ha barn selv.

Jeg drømmer om en kulerund mage. Om spark i ribbena og varme i hjertet. Om at mannen skal synge til min voksende mage. Om å vagge når jeg går. Om å krangle med mannen om hvilken farge barnerommet skal ha. Om å våkne om natten av hetetokter og dobesøk. Om å gruglede meg til fødsel. Om å tilslutt få en hylende baby i armene.

Men, det er ingen menneskerett å få barn.

Det er liksom bare fattet og vedtatt og noe «alle» vet. Noen får barn når de ønsker seg barn. Noen ønsker seg ikke barn, men får det likevel. Noen kan ikke få barn og slår seg til ro med det. Noen ønsker seg barn, kan ikke få uten hjelp, men slutter aldri å kjempe.

Når jeg og mannen bestemte oss for at tiden var inne for å få barn hadde vi ikke vært sammen lenge. Men vi hadde vært klare lenge på hver vår kant. Når vi møttes var det som to puslebiter som passet sammen, men for at resten av bildet skal bli komplett må det til et barn. Så enkelt, og så vanskelig er det.

Tre år etter befinner vi oss midt oppi en kamp vi ikke kan flykte fra. «Dere er så unge» sier folk, «dere har god tid» – men sannheten er at det ikke er så sikkert. Jo lenger vi venter med å få barn, jo større sjanse er det for å ikke lykkes. Mens jeg venter på å bli gravid, blir jeg stadig sykere, og endometriosen fortsetter å utvikle seg. Per nå er ikke eggstokkene kommet til skade av endometriosen, kun «resten» av systemet. Men hvem vet hvor lenge det vil vare?

Selv om vi får hjelp i vår barnløshet er det ikke sikkert vi ender med et barn. Kanskje vi ikke lykkes med Ivf. Kanskje det ikke finnes friske egg. Kanskje det ikke skjer en befruktning. Kanskje det ikke vil feste seg. Kanskje jeg aborterer. Kanskje jeg aborterer gang på gang. Kanskje vi bestemmer oss for å adopsjon. Kanskje vi må vente i fem år. Kanskje vi ikke blir godkjent. Kanskje tilslutt noen forteller oss at vi aldri kommer til å bli foreldre.

 

 

 

Eller kanskje, bare kanskje, vi om et år fra nå sitter med en nyfødt baby i armene. Med mannens øyne og mitt brune hår.

 

Hvor langt er du villig til å gå for det?

Enda lenger.