Sprekkeklar

For to år siden på denne tiden, i den magiske måneden desember – hadde jeg min første abort. På julaften måtte jeg ta piller for å kvitte meg med det døde fosteret som ikke ville forlate kroppen min. Det var en mørk jul.
I fjor, etter et forferdelig hardt år med nye forsøk, trodde vi at vi skulle gå julen i møte med et nytt mirakel i magen. Men før julemåneden begynte for fullt viste det seg at den lille spiren hadde satt seg på egglederen min istedenfor i livmor, og jula ble istedet preget av å komme seg etter en operasjon som førte til enda en graviditet og et organ mindre. Nok en mørk jul.

Den 24 desember 2015 ble denne artikkelen publisert om veien vår til å bli foreldre. Jeg husker jeg lå i nattemørket etter å ha tilbragt en hel julaften med et påklistret smil som skjulte tomheten jeg følte på, og leste artikkelen med tårevåte øyne. Plutselig føltes det som om «alle» visste at vi aldri kom til å bli foreldre. For jeg hadde virkelig begynt å gi opp. Jeg bare turte ikke å si det til noen. Enda.

Tenk så mye ting kan forandre seg på et år. Tenk så snodig det er at nøyaktig et år etter at denne artikkelen kom ut, nøyaktig to år etter den aller første aborten, så har jeg termin. 24 desember 2016. Selv om jeg nå sitter med tidenes kul på magen (for jada, den er der fremdeles) har jeg fortsatt vanskelig for å tro det. Tenk at jula igjen kunne bli magisk.

Tidenes julekalender! Bilde tatt i uke 37 

Jeg er i skrivende stund offisielt sprekkeklar. Jeg er i uke 39 (38+5) og har, for å være ærlig, trodd i en uke at jeg kom til å føde. Grunnen til det er noe så fint som modningsfase. Den hadde jeg undervurdert, må jeg innrømme. Noen merker knapt til denne fasen, eller simpelthen hopper over den. For de fleste varer den kanskje i noen timer, eller et døgn. Men for meg har den nå altså vart i en uke. Vi snakker gjensyn med gravidekvalme 24/7, vi snakker ca 15 dobesøk hver dag, vi snakker maks 3 timer søvn hver natt på grunn av menssmerter og modningsrier som kommer – også går igjen. Det er langt fra uutholdelig, men det tapper krefter litt etter litt. Jeg blir nemlig litt småurolig når jeg føler jeg må «tolke» kroppens signaler om fødselen er i startfasen. Jeg er veldig klar over at det sjelden er tvil om det altså, men grunnen til min uro er at jeg snodig nok har et sterkt ønske om å føde på sykehuset fremfor badegulvet hjemme. I min familie er nemlig styrtfødsler en gjenganger, noe som ofte er arvelig. Og da snakker vi om fødsler som går så fort at man knapt rekker frem til sykehuset. Derfor blir jeg litt på tuppa når jeg stadig tenker NÅ BEGYNNER DET! For så å føle meg lurt og litt snurt.
Det er en stor trøst at babyen tross alt kommer ut tilslutt uansett, på enten den ene eller den andre måten. Det kommer man jo liksom ikke unna. Så jeg tåler fint at han er en liten rakker som lurer meg gang på gang, med vissheten i at uansett veldig snart er han her i armene våre. Å for en lykke!

Jeg tenker stadig på dere som går nok en mørk jul i møte. Dere som går i lekebutikker med et tomt blikk og i nyfødthyllene på lindex med tidenes klump i halsen på jakt etter de perfekte gavene til alle barna i deres liv. Alle de barna som ikke er deres. Jeg kjenner smerten deres i brystet, for den har lenge også tilhørt meg.

For et par uker siden fikk jeg en anonym gave i posten fra en av dere lesere. En perfekt liten blå sparkebukse, og et par hjemmestrikka babyvotter med en enkel lapp til: «Takk for at du deler».

Ikke bare var det omtanken, gavmildheten og overraskelsen som rørte meg. Men tanken på hva dette kan ha kostet deg. Ikke i penger, men i det som er mye mer dyrebart: av krefter, av mot. Av sårhet og av kjærlighet. For det å gå inn i en barnebutikk og kjøpe en perfekt liten blå sparkebukse, det å sitte timesvis og strikke nydelige myke babyvotter til en baby som ikke er din – når alt du ønsker er at den var det.. Det kan være forferdelig vondt. Det vet jeg alt om. Så tusen hjertelig takk kjære deg, for kjærligheten som lå i den gaven. Og tusen takk til alle dere andre som også sender meg og oss kjærlighet i alle andre former – myke ord, fine meldinger og kommentarer. Jeg skal aldri slutte å sette pris på hva det koster dere.

❤

 

Nærmer seg

Da jeg kom over dette her om dagen på babyverden sitt forum, fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet for at det blir litt stille her inne for tiden. Men jeg ser dere fortsatt stadig titter innom, og jeg føler virkelig jeg unner dere et lite pip iblant. Dere trofaste ukjente, og kjente, som har støttet oss og fulgt meg hele denne lange og turbulente tiden. Jeg vet dere er mange som fortsatt føler dere sitter fast i gjørma, sånn barnemessig. Og dere skal vite at jeg føler så med dere! Jeg føler meg jo fortsatt som en av «dere»- dere som lengter og kjemper det som føles som evighetens kamp. Men jeg håper det er en liten motivasjon at dere nå kan se at selv etter flere år og mange nedturer, så kan det løse seg likevel. Og vissheten om at det desverre ikke gjør det for alle gjør oss bare desto mer ydmyke for at vi tilslutt ble en av de heldige.

Vi blir helt overveldet over hvor mange som oppriktig gleder seg over vårt lille mirakel, og viser oss små og store drypp av kjærlighet i denne ventetiden. Venner, familie og naboer kommer på døra med arvegods til den lille bølla. En av mine eldste og beste venner har lagd både babynest, sakkosekk og vognteppe. Familie hjelper oss med tidligere julegaver så vi kan ha alt det essensielle utstyret klart før han melder sin adkomst. Og til og med en gammel barndomsvenninne sendte meg hjemmehekla gaver i posten. Det varmer langt inn i hjerterota til oss begge to, og kanskje spesielt hos meg, som har et sterkt behov for redebygging for tiden 😀

Tenk at denne julen skal bli så magisk. Tenk at denne julen skal vi endelig få den gaven vi alltid har ønsket oss! Vi er mer enn klare 🙂

Ungen min

Alt eg vil seie
er kanskje sagt før
av tusen andre mødre

Men eg tenker slik på
dei små armane dine
som du legg rundt halsen min

Profilen din
er kinn og auge
vesle blåbær

«Kom, lille mamma»
seier du og ser på meg
med tusen år gamalt blikk

Ja, hald meg, vesle to-år
hald meg i dei sterke armane dine
Byss meg i søvn

–Marit Tusvik-

❤

Mammatanker

Jeg har nå kommet til uke 30 (snart 31!) og er i tredje og siste trimester av svangerskapet. Jeg merker at hodet begynner å forberede seg på at den lille faktisk kan være rett rundt hjørnet. Drømmene mine har forandret seg til å bli realistiske drømmer om hvordan det er å ha et barn i hus, og jeg har et enormt behov for redebygging og det å gjøre alt klart. Jeg koser meg glugg med å pusle rundt i huset med de mange forberedelsene. Det er en deilig følelse å kunne vaske de bittesmå bodyene og henge opp de latterlige små sokkene til tørk før jeg kan brette de omhyggelig å legge de i stellekommoden. I stua har leandervuggen jeg har drømt å kjøpe i årevis, blitt til en naturlig del av interiøret. Barnerommet er så og si klart, til tross for at det jo blir en stund til det blir tatt i bruk. Og flere ganger om dagen titter jeg innom bare for å kjenne på følelsen det gir at dette rommet som så lenge har stått og ventet på å bli tatt i bruk nå endelig er like forberedt og utålmodig på å treffe den lille som vi er.

Jeg har i store deler av graviditeten følt meg i bedre form enn jeg vanligvis gjør. Forutenom bekkenplager som jeg har måtte ta hensyn til, har mine vanlige magesmerter tatt mindre plass i livet mitt og jeg har følt meg rett og slett friskere enn jeg har gjort på flere år. Men desverre har smertene de siste ukene kommet krypende tilbake igjen. Først fikk jeg en blødning, som gjorde at jeg umiddelbart etter jobb måtte tusle bort på fødeavdelingen med klump i halsen på størrelse med en tennisball. Heldigvis så alt fint ut, og jeg kunne puste lettet ut igjen. Men så fikk jeg mer og mer vondt i magen, og kynnerene jeg vanligvis bare synes er facinerende – begynte å bli litt vel kraftige. Det viste seg at jeg hadde urinveisinfeksjon, og da det måtte to antibiotikakurer til for å riste den av meg ble jordmor bekymret for at de sterke kynnerene kunne gå over i premature rier. Men heldigvis gikk det også bra. Magesmertene er der fremdeles, noen dager kjenner jeg de bare periodevis, andre dager blir jeg nærmest sengeliggende. Teorien er at disse kommer av de mange sammenvoksningene jeg har i bukhulen, og nå som magen vokser kraftig vil disse strekkes,irriteres og eventuelt revne. Så tiden er inne for at det ikke blir særlig til søvn. Men så lenge alt er bra der inne med den lille huleboeren, er det helt i orden. Det er tross alt veldig mye hyggeligere å være våken om nettene nå, og kunne se den lille romstere der inne i magen min, enn alle de gangene jeg har ligget med tårevåte øyne og en utmattet kropp enten av smerter, fortvilelse – eller begge deler.

Etter at jeg hadde annonsert graviditeten på facebook (altså på min private profil, og ikke bloggens) ble jeg lagt til i en lukket gruppe for mammaer. Jeg ble både litt satt ut og litt rørt av at jeg var «kvalifisert» til å være med i en slik gruppe – tenk at jeg nå ble sett på som en (snart) mamma? Det viste seg at i denne gruppen var 90% av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent som har klart å produsere frem et barn eller ti automatisk blitt medlem underveis i sin produksjon. Som om mammaer all over har dannet seg et eget lite unike samfunn i felleskap hvor de løser alt av problemer rundt sine små verdensborgere, godt skjult for alle andre enn akkurat de som har klart å produsere.

Og plutselig åpenbarte en helt ny verden seg for mine føtter. En verden jeg trodde jeg visste noe om, men som viste seg å være en verden hvor jeg står på utsiden og titter inn med vidåpne øyne og gapende munn i sjokk over hvor mye jeg ikke kunne eller visste noe om. Jovisst var jeg klar over at jeg ikke var noen ekspert hva barn angår. Men hvor har denne jungelen gjemt seg hele livet? En jungel full av ukjente arter, som vognposer, vippestoler, nesesugere og flasketyper. Litt etter litt fanget jeg opp nye ord, og bugaboo, neonate og voksi ble plutselig ikke bare rare lyder, men ord som faktisk ga mening. Jeg tok meg i å lese med dyp konsentrasjon og interresse tråder som omhandlet 4-month sleep regression, bekymringer rundt hacking av videobabycall og om vognposen burde ha åpning foran eller på siden.
HVA har skjedd med å lese om Kardashians, liksom? Plutselig kom det over meg, som lyn fra klar himmel, ikke bare er jeg i ferd med å skape et barn, jeg er også i ferd med å skape en mamma.

Uke 30 ❤

Jeg nyter virkelig det å gå gravid. Jeg nyter hvert spark jeg får og til og med hver kilo jeg legger på meg. Det betyr ikke at jeg har et «enklere» svangerskap enn alle andre. Men kanskje det betyr at jeg har et annet perspektiv som er vanskelig å sitte med om man ikke har hvert gjennom det vi har vært gjennom. Til tross for svangerskapskvalme, bekkenløsning, blodtrykksfall, jernmangel, nestenbesvimelser, halsbrann, magesmerter, blødning, urinveisinfeksjoner og 2 timer med søvn hver natt, har jeg nemlig fortsatt vanskeligheter for å tro at jeg faktisk er så heldig å få oppleve dette.

Jeg har delt åpenhjertig om denne reisen frem hit, men situasjonen vi befinner oss i nå synes jeg er vanskeligere å være helt åpen om. Ikke det at jeg ikke ønsker det, men jeg bare føler meg litt mer privat. For plutselig har jeg blitt en del av alle de andre, alle de som har fått dette til før meg. Og det er fint, for det har tidligere vært litt sårt å føle seg så utenfor. Men likevel føler jeg meg ikke som alle andre. Når andre snakker om det å gå gravid og det å få barn kjenner jeg meg ikke nødvendigvis igjen i deres beskrivelser. Og det er litt annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg har begynt å innse at det å ha vært ufrivillig barnløs er ikke bare en fase, men noe som faktisk kommer til å prege meg, og oss, mest sannsynlig resten av livet. Vi har nok et annet perspektiv på alt dette enn mange andre har nå som vi først har kommet oss hit, og det gjør det litt vanskelig å beskrive følelsene vi sitter med. Det er vanskelig for de aller fleste å se for seg livet uten barn, selv om man kanskje ikke mener å ta det for gitt. Men det å se for seg et liv uten barn er ikke vanskelig for oss. For vi har levd det livet uten å ønske det. Og vi er nå mer enn klare for å oppleve alt et liv med barn fører med seg.

Du

Jeg ligger i badekaret og ser på deg velte deg der inne i magen min. Det føles som om du er en del av kroppen min nå, men likevel er du så fremmed. Med din egen vilje og personlighet.Du er våken når du selv ønsker det, om det så er midt på natten og jeg forsøker å sove.

 
Jeg lurer på hvem du er. Vi kjenner hverandre så godt, men samtidig, gjør vi egentlig det? Når øynene våre møtes for første gang, vil vi se på hverandre som gamle kjente – eller som fremmede? Vil jeg kjenne en umiddelbar tilknytning og kjærlighet til deg?
Vil du?

Vil du arve faren din sin stahet eller sjarm? Vil du få mine grønne øyne? Vil du arve pianofingrene etter morfar? Musikaliteten til din far og farfar? Vil du få blondt eller brunt hår? Vil du arve kreativiteten til din oldemor og mormor? Vil du like fotball eller håndball best? Eller kanskje du aller best vil like å lese?

Når livet ditt begynner på virkelig, den dagen du blir født, vil det endre hele livet vårt for alltid. Jeg blir mamma til deg fra det øyeblikket du er født og vil være din mamma så lenge jeg lever. Og til og med når jeg dør, vil jeg være hun som var mammaen din. Hun du forhåpentligvis blir varm i hjertet og får en tåre i øyekroken av å tenke på.

Jeg har ventet på deg hele livet. Fra jeg selv var liten og lekte mor,far,barn med lekedukka mi som het Tine, tenkte jeg på deg. Jeg tenkte på hva du skulle hete, og hvordan du kom til å bli. De siste fem årene har jeg ventet utålmodig på deg. Jeg har drømt om deg, grått for deg, håpet på deg og heiet på deg. Vi har krysset fjell, hav og landegrenser på leting etter deg. Og jeg har vært så smertelig nær ved å gi deg opp.

Men nå kan jeg se deg slå kollbøtte der inne i magen. Du holder meg våken om nettene med dine kraftige spark under ribbeina mine. Hver gang pappaen din spiller gitar, danser du som bare dèt. Så virkelig du er! En egen person, et eget menneske. Om ikke lenge blir du en del av vår verden utenfor magehuset ditt. Lite vet du at du allerede er hele vår verden. Lite vet du hvor ønsket du er.

 

Tenk at

Jeg har alltid vært en person som tenker veldig mye. Litt i overkant mye, vil jeg kanskje si. Jeg tenker, drømmer, filosoferer, reflekterer og bekymrer meg. Å tenke er jo vel og bra, ja mange burde vel kanskje gjøre litt mer av akkurat det, men problemene oppstår når tankene går over i bekymring over det som allerede har skjedd eller kan komme til å skje. I går, i morgen, eller neste uke. Veldig ofte lever jeg mer i fremtiden eller i fortiden enn i nuet. For det er så innmari lett å si, ikke sant, at man skal leve her og nå, nyte øyeblikket og carpe diem og alt det der. Men det innebærer jo egentlig å måtte legge alle andre tanker bort enn det som foregår akkurat her og nå, ikke tenke på middagen du skal lage om noen timer, meldingen du må huske å sende til venninna di, at du må huske å bestille legetime i morgen eller om det du sa/gjorde/burde ha gjort på jobben i går var kanskje litt dumt. Og det er fader meg vanskelig det. Mye vanskeligere enn å uttale ordene carpe diem, i allefall.

Jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg nå har forandret meg særlig på det at jeg er en tenker, planlegger og bekymrer. Men, jeg forsøker i allefall, å ha mer fokus på det å faktisk nyte tiden vi er inne i nå som jeg er i et stadie i livet hvor jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det på flere år. Det å tenke på ting som omgir oss her og nå, er jo vel og bra, det tenker jeg er en fin ting for å faktisk minne seg selv på hvor heldige vi er. Og akkurat nå handler mye om at jeg er veldig ydmyk for at jeg får lov til å oppleve denne tiden, det å gå gravid, det å bli mamma.
Så jeg sier det ofte høyt. Tenk at.

«Tenk at jeg er gravid», sier jeg med smil fra øre til øre når jeg spør om mannen plis kan knyte skolissene mine når bekkenet verker.
«Tenk at det er så vakkert her vi bor» sier jeg når vi kommer kjørende fra bykaoset og ut over sletta der kuene beiter med utsikt over vannet.
«Tenk at han der inne nå veier snart en kilo!»
«Tenk at jeg nå kan kjenne den lille babyen vår bevege seg der inne i magen» smiler jeg mens vi ligger og titter på magen som buler som et middels høyt fjell.
«Tenk at vi har det så godt sammen» sier jeg når vi ligger og leser i hver vår krok og har det helt stille, og helt fint, sammen.
«Tenk at vi skal få en gutt.»

Jeg tror det er lurt å si det høyt av og til. Disse selvfølgelighetene som egentlig alle vet, men som man kanskje glemmer å sette pris på. Akkurat her og nå. Det er så lett å ta det vi har for gitt.

Vi har akkurat kommet hjem fra en uke i solen, og på flyturen hjem satt vi ved siden av et ungt foreldrepar med to små barn. Vi tenkte over og følte med dem på turen nedover også, for det var tydelig at de strevde en del med disse to små på den fire timers lange turen på et rimelig trangt og fullt fly. Og turen hjem skulle altså ikke bli bedre. Vi forsøkte så godt vi kunne å vise dem at det ikke gjorde oss noe som helst i verden at begge barna hylte som bare det, at mor trengte litt ekstra armleneplass for å amme den minste, eller at det stort sett hele veien ble ganske så høylydt diskusjon mellom de to, svette foreldrene. Og når jeg så at far egentlig ikke fikk til å spise på grunn av plassmangel satt jeg klar for å tilby meg noe forsiktig at jeg kunne holde det minste barnet for å avlaste de litt, som en ørliten pust i bakken for den noe slitne familien. Men i dèt jeg tok ut øretelefonene og lente meg frem for å tilby dem hjelp, satte de i gang et lite hylekor. Foreldrene altså, ikke barna. Far hadde reist seg opp fra flysetet, og den høye røsten fikk tydelig flere enn meg til å sette den middels dårlige flyfilmen på pause. «Fy F som jeg misunner de som ikke har barn, de som bare kan sitte her og se på film og spise hva de vil og slappe av! De skulle bare visst hvor jævlig det er å ha barn! De skulle bare visst hvor sinnsykt heldige de er!» Jeg tittet på mor, som akkurat da satt med den sovende babyen på brystet, og forventet en rimelig streng mine fra hennes side. Men til min skuffelse sa hun seg enig med far. Det var helt jævlig å ha barn, og de kunne ønske de ikke hadde det.

Jeg har selvfølgelig full respekt for at det kan koke over for de beste av oss. Det er naturlig, og det er også lov å si ting man kanskje ikke burde sagt. Jeg mener på ingen måte at disse var dårlige foreldre. Men jeg kan si som så at disse utsagnene fikk ikke frem det beste i meg heller. Fra å ønske å være en hjelpende hånd satte jeg rimelig raskt øretelefonene tilbake på plass, lente meg tilbake i flysetet og satte filmen på play igjen. Å få barn, i Norge, er frivillig. Å få to barn, betyr at man sagt ja takk, to ganger. Det er ingen menneskerett å få barn, har jeg hørt utallige ganger mens vi i årevis har sittet på gjerdet og ventet, prøvd, ventet igjen og gått gjennom behandling på behandling. Jeg kan si meg enig i dèt. Men hvis det er greit å si det med rak rygg til de som er ufrivillige barnløse, ja da burde det også være like greit å si det til de som er frivillige foreldre.

Jeg håper jeg aldri glemmer denne ydmykheten jeg nå kjenner på over det å skulle bli mamma. Jeg håper jeg aldri glemmer hvor heldig jeg er. Om det så koker over av og til og jeg kanskje også blir en av de som aller mest vil rømme bort fra alt, så skal jeg ta meg hardt i nakken og riste meg til fornuft. Av respekt for alle de som fortsatt sitter på gjerdet og venter, drømmer, håper, og prøver. Og til deg, som allerede er mor eller far, til en eller fem små. Jeg har veldig respekt for at det er tøft. Jeg har veldig respekt for at det kan koke over og jeg har til og med respekt for at du av og til angrer. Men vær så snill å vis litt respekt tilbake. For du vet aldri om hun som sitter i flysetet ved siden av deg ville gjort alt i verden, gått gjennom ild og vann (eller eventuelt «bare» fem år med venting og behandling) for å være i dine sko, til og med i de ekstremt tunge øyeblikkene.

Tenk at du har fått barn. Tenk så heldig du er.

Ønskebarn

Akkurat nå kunne jeg litt ønske jeg kunne sette verden på en pauseknapp. Jeg synes tiden går så fort, og jeg nyter så innmari å endelig være på dette stadiet i livet nå. Hvor ikke hele vår verden kretser rundt hormoner,smerter,sykdom og uendelige ivf-forsøk. Det er så deilig å ha noe å glede seg til, noe å kunne planlegge og drømme om uten å få brist i hjertet. Jeg føler meg generelt mer som meg selv igjen, den Bente-Lill jeg var før den tunge, barnløse reisen startet. Men likevel annerledes. Mer erfaren, sterkere, mer ydmyk, mer takknemlig. Og kanskje også litt mer redd. Redd for alt som kan gå galt, og redd for alt man kan oppleve å miste. Mannen sier han føler at han har fått kjæresten sin tilbake. Hun som alltid smilte med øynene, ble liksom borte i noen år. Men det er så godt å være tilbake. Det var ikke alltid noen selvfølge.

Likevel føler en del av meg fremdeles som en ufrivillig barnløs. Og dette er, og vil nok alltid være, en liten kampsak for meg. Når jeg leser om at Rikshospitalet har endret reglene sine for hvem de kan hjelpe i denne følelsesladde kampen om å få barn, blir jeg så lei meg på deres vegne! Og da mener jeg dere, som de nå ekskluderer fra sitt behandlingstilbud, dere som har barn fra før eller er over 39 år. I tillegg er ventelistene til dere som har klart å komme innenfor, krevende lange. Den desperasjonen dere nå må føle må være grusom. Som om dette ikke er en tung nok kamp fra før! Jeg håper inderlig at de går tilbake på denne regelendringen, og at dere snart får hjelp. Det mange misforstår er at det å gå gjennom fertilitetsbehandling er aldri gratis, til tross for at man har mulighet til å få forsøk av det offentlige, må man likevel betale egenandel på opptil 17 000 kr. Så at veldig mange ikke har mulighet til å både betale de store medisinutgiftene og å ta de store kostnadene det innebærer med forsøk i det private forstår jeg uendelig godt.

Da kvalmen ga seg i begynnelsen av andre trimester, mistet jeg litt av følelsen av å være gravid. Jeg har ventet litt på at følelsen skulle komme tilbake, men har ikke helt kjent meg igjen i symptomene med økt appetitt og merkelige cravings som typisk erstatter kvalmen. Men nå er gravidefølelsen så definitivt tilbake, og det føles både litt rart og veldig fint. Magen vokser veldig raskt nå, og av og til føler vi at vi kan se forskjell fra dag til dag. Den lille der inne er nå faktisk hele 30 cm lang og ca 500 gram tung, så det er ikke særlig rart egentlig. Den siste uken har også sulten meldt sin ankomst, og noen dager føler jeg at jeg liksom aldri blir mett. Frem til nå har jeg ikke spist noe mer enn vanlig, og har heller ikke hatt veldig matlyst, så at jeg nå plutselig føler meg sulten som en ulv er egentlig litt slitsomt å holde tritt med.

Jadda, jeg har blitt en av de. Ikke døm meg. 

Gang på gang blir jeg så rørt over all omsorg og omtanke både jeg og den lille i magen mottar fra dere alle. Både alle dere lesere, ukjente, men likevel som føles som kjente – som sender meg meldinger og fine kommentarer. I tillegg til så fine folk rundt oss som engasjerer seg så i vårt lille julemirakel. «It takes a village to raise a child » har jeg alltid hørt. Og så utrolig glad jeg er for at den lille i magen har en hel «village» som heier han frem allerede før han har blitt født. Tenk om alle barn var så heldige!

 

«Til lillegutt. Jeg håper du får en fin dag ❤ » 

Preggofellesskapet

Nå er jeg i deilige uke 17, faktisk snart 18! Den lille der inne er nå ca 16 cm lang og veier ca 120 gram. Omtrent på størrelse med en appelsin. Tenk på det da du.

Det at ordet «gravid» har blitt større enn ordet «abort» i ordskyen til høyre for dette innlegget gjør meg så takknemlig og ydmyk. For før var jeg hun som aborterte hele tida, hun som folk ikke turte å spørre om hvordan hadde det fordi de var redd for å tråkke meg på tærne med tidenes største elefantfot. Men nå kan jeg med hånden på hjertet, med smil i øya og med rak rygg si: «Jeg har det bra.» Og så deilig det er å kunne mene det sånn skikkelig.

Babybump uke 17. (Vennligst overse baderomsstæsjet i bakgrunnen)

Kanskje er det fordi jeg en god stund trodde dette aldri kom til å skje meg at jeg blir så glad av dette. Men jeg velger å påstå at jeg tror mange virkelig tar dette for gitt. Jeg synes liksom ikke at folk er så euforiske når de er gravide, jeg. Eller er det bare fordi jeg ikke har sett det, eller fordi de i de senere åra har skjult det for meg?
Kanskje.

Misforstå meg rett, det er ikke bare rosa skyer og rosedans, dette her. Og noen har det jo virkelig helt jævlig i graviditeten. Det er mye som skjer i kroppen, og det er en god del ubehag og rare følelser som oppstår som man aldri har kjent på før. For eksempel har jeg, såklart med tidspunkt etter læreboka, begynt å få bekkenløsning. På baksiden av bekkenet, i den ene hoften og setet, har jeg egentlig hatt det til og fra i ganske mange uker allerede. Hver gang jeg stod eller gikk eller satt for lenge (for eksempel var ikke roadtrip x3 til sørlandet i ferien en veldig god idè) så låste den ene siden av bekkenet mitt seg så jeg ikke kunne gå uten å dra den ene foten etter den andre. Men ettersom jeg er så vant til at det er så mange abnormaliteter i denne skranglekassa av en kropp tok det litt tid før jeg innså at dette faktisk var pga en oppblomstrende graviditet. Men når det begynte foran,noe det nylig gjorde, så var jeg ikke så mye i tvil lenger. Men makan til rar følelse altså! Det er som om noen tidvis har slått deg hardt med en stekepanne på der du vet, og som om nedre del av kroppen tror den er i ferd med å sages i to. Merkelige greier.
Så jeg ringte mamma. «Jeg husker jeg hadde vaskekosten ved siden av meg i senga sånn at jeg kunne bruke den som stokk når jeg skulle komme meg ut og inn av senga.» Sa hun.
«Ja, det var ingen dum idè.» Sa jeg. Og vips hadde vi liksom bonda litt over et vondt bekken.

For det er liksom et slags felleskap i det å gå gravid som man naturligvis ikke er en del av når man er en av de som aborterer hele tida. Da tør ikke folk helt å slippe deg inn ettersom du på en måte allerede står klar med en returbillett i hånda. Men når man først har blitt en del av dette fellesskapet, så er det ganske så fint altså. Man har da alltid noe å snakke om med alle de som har fått barn. Og det er plutselig veldig lett og naturlig å bonde over hvilken mammabukse som er best eller hvor mange uker de var kvalme før det endelig ga seg. Velmenende råd, tanker og ideèr blir kasta etter deg som en skikkelig haglskur i sommerferien. Og jeg tar de alle med et smil. For endelig er jeg en av de som folk føler de kan snakke med om reisen til å bli mamma.
Og det kommer jeg aldri til å ta for gitt.

4 måneder

Plutselig er livet så annerledes. Kroppen bærer på et dobbelt sett av organer; to hjerter, to hjerner, fire lunger. To hjerter som slår i utakt, men likevel helt avhengig av hverandre.
Er det ikke sprøtt å tenke på?  Og det er kanskje det mest fantastiske jeg noengang kommer til å gjennomgå. Klarer jeg å la det synke inn hva som egentlig skjer? Klarer jeg å nyte det til det fulle?

Er det ikke utrolig hvordan kroppen bare vet hva som skal skje? Det er ikke jeg som bestemmer over kroppen lenger. Det er kroppen som bestemmer over meg. Eller, rettere sagt, den lille kroppen bestemmer over den store. Den bestemmer at blodsukkeret er altfor lavt om morgenen til å i det hele tatt tenke tanken om å hoppe over frokosten. Og jeg som hater frokost som pesten; valget er ikke mitt lenger. Den bestemmer at brystene skal vokse og klargjøre seg for å få en helt annen funksjon enn de noengang tidligere har hatt; de skal bli en matstasjon. Den bestemmer at jeg trenger mer søvn enn vanlig, og at jeg må spise lite og ofte for ikke å bli svimmel og uvel. Den bestemmer at magen skal vokse, og at fordøyelsen skal gå sakte for å sikre seg at den får i seg alle næringsstoffene den trenger. Den bestemmer at leddbåndene i bekkenet blir mykere for å kunne lettere få plass til å komme seg ut når den lille kroppen føler seg klar for det.

Det jeg kanskje har vært aller mest redd for gjennom denne prosessen er å ikke føle ordentlig glede over svangerskapet. Jeg har vært redd for at nettopp redselen, bekymringene over at noe skulle gå galt skulle overskygge gleden over at vi endelig lykkes.  For tenk om jeg plutselig satt i denne situasjonen, med alt jeg noengang har drømt om – også er jeg ikke glad?

Heldigvis er det ikke sånn for meg. Men sånn kan det nok være for noen. For man kan ikke forvente at alt man har gjennomgått bare forsvinner med vinden den dagen lykken snur. Det forandrer deg. Og det er helt ok.

Men inni meg vokser lykken i takt med det lille mennesket. Og det lille mennesket er nå hele 14 centimeter langt! Faktisk på størrelse med en litt stor avocado. Den lille, store avocadoen spreller der inne som bare det, slår kollbøtte, sutter på tommelen, sparker og bokser. Men dessverre kjenner jeg ingenting til det enda. På forrige ultralyd kunne vi se at morkaken ligger foran på magen hos meg, og den vil da fungere som en støtdemper for babyen. Det kan derfor ta litt lenger tid enn vanlig før jeg kjenner liv. Faktisk lå morkaken også litt langt ned, altså delvis sperrende for fødselskanalen. Forhåpentligvis trekker den seg opp i takt med at livmoren vokser, men frem til da må jeg være litt ekstra forsiktig med løft og lignende, da den er mer utsatt for å løsne når den ligger slik til.

Vi nyter å ta inn over oss at vi nå skal bli foreldre og elsker å planlegge og drømme om det som skal komme. Magen har begynt å bli litt tydeligere, og selv om det er litt vanskelig å kle seg så jeg faktisk ikke bare ser tjukk ut – så nyter jeg det også 😉

 

 

Den magiske grensen

Det har virkelig begynt å synke inn nå, at alt faktisk ser ut til å gå bra denne gangen. Hvem skulle tro at jeg kunne si det etter denne lange og tunge reisen? Det er merkelig å tenke på hvor fort lykken kan snu, selv om veien har vært lang og tidvis forferdelig tung å gå. Men så plutselig dukker sola frem når du akkurat har blitt vant til regnet, med et splætt har gummistøvelen løsna fra gjørma du trodde du aldri skulle komme deg ut av, og vips kjenner du en lykkefølelse du hadde glemt hvordan føltes.

Jeg har stadig fått påminnelser fra andre om at dette kunne skje. Dere er mange som har skrevet til meg, fortalt historier om hvordan dere hadde gitt opp, mistet alt håp- all mot- nesten all forstand. Men så. Plutselig. Helt ut av det blå, som et siste nødskrik. Kom sola.

Jeg trengte disse påminnelsene. Men selv om de ga meg et håp, så føltes det liksom så fjernt likevel. Det å skulle se for seg at alt faktisk kan gå bra, for oss, var vanskelig. Tidvis helt umulig. «Dere må ikke gi opp.» Var ordene de aller fleste sa. For å trøste, for å motivere, fordi man ikke vet hva man skal si. Og jeg svarte «Nei, det skal vi ikke.» Og smilte strålende. Men noen ganger var det løgn. Inni meg hadde jeg egentlig allerede begynt å gi opp. Litt, noen dager. Andre dager, helt. Men det føltes så svakt å si, så svakt å føle at jeg ikke ville innrømme det. Nesten ikke for meg selv en gang.

Denne reisen (som er langt ifra over) har lært meg så utrolig mye. Om hva man egentlig vil her i livet. Om hva som er viktig. Om hva som er uviktig. Om tålmodighet. Om styrke. Om helse, og om sin egen vilje. Jeg er ikke den samme Bente-Lill som jeg var da vi begynte denne reisen. Og jeg kan bare håpe at det er til det bedre.

Den lille bønna (som nå absolutt ikke ser ut som en bønne lenger) er nå på størrelse med en plomme. Jeg er nå i svangerskapsuke 12, og på lørdag går jeg inn i uke 13. For dere som har vært gravide, eller har et sterkt ønske om å bli, så vet dere at dette er den magiske grensen man så sterkt drømmer om å krysse. Da risikoen for abort anses som minimal, og fosteret er fullt utviklet til tross for sin lille størrelse. Jeg vet så altfor godt at det fortsatt kan skje mye, men det har jeg bestemt meg for å ikke tenke på. Nå skal det nytes for det fulle at vi skal bli foreldre. Og symbolsk nok er terminen på selveste julaften ❤

Å ta feil

Den siste uka har uroen funnet meg. Helt ut av det blå kom den. Som en stor, stygg mørk skygge som la seg over alt jeg tenkte, gjorde eller sa. Som å være Harry Potter med den grusomme følelsen av at Voldemort jakter på deg. Som å ha styggen på ryggen.

For hver gang jeg sa hvor langt jeg var på vei, for hver gang jeg lot håndflaten tankeløst stryke over den hovne magen og for hver gang jeg tok multivitamin for gravide var den der. Skyggen som fortalte meg at dette ikke var sant, neste gang du er på toalettet aborterer du, det er allerede dødt i magen, det er en ny missed abortion. Mannen var på jobbreise og istedet for  å hilse han velkommen hjem med et smil hulket jeg i fanget hans. Uvitende hadde jeg dyrket frykten alene. Svelget den unna, men like fullt var den der. Og den spiste opp lykken, bit for bit.

bilde fra «livet blandt dyrene» google.com.

Så en tekstmelding til gynekologen. «Kom på mandag klokken tolv du», var svaret. Den beste legen i verden med tidenes varmeste blikk.

Om natten drømte jeg at jeg fødte en jente. Jeg gråt noen tårer på badet før jeg sminket meg. Skalv så på hendene at jeg fikk maskara i panna. Og jeg som er den roligste jenta jeg vet om, er det ikke forferdelig hvordan man kan torturere seg selv?

«Hvordan går det med deg?» så var han der, gynekologen med de varme øynene. «Jeg er nervøs», smilte jeg. Tidenes underdrivelse. Han kunne nok se den dårlig skjulte engstelsen i blikket mitt og sa rolig; «dette kommer til å gå bra». Og så, stillhet. Klikk, klikk, klikk på ultralydapparatet. Jeg lette og lette med øynene i det som føltes som minutter, timer, dager.

Det er ingenting der, sa uroen. Det er en ny missed abortion, og nå må du legges inn for utskrapning av det lille, døde fosteret, sa Voldemort.  Dett var dett, sa styggen på ryggen.

Men så, plutselig, var det der. Alt vi noensinne har drømt om. En liten miniatyrbaby, med bittesmå armer og føtter som sprellet så godt de bare kunne. Og et fantastisk, lite hjerte, som slo for oss alle. På et øyeblikk forsvant uroen, voldemort og styggen på ryggen. Istedet ble jeg fylt av en lykke på størrelse med Afrika. «Tror du det går bra nå?» spurte jeg legen. «Det er jeg helt trygg på at det gjør» smilte han tilbake.

Så feil kan man ta. Så slem kan man være, med seg selv.

Fine, lille babyen vår. Der var du.
Selvfølgelig, var du det ❤

10+2, altså i uke 11.  3,8 cm liten mini, og alt så perfekt som det kan være ❤ 

 

 

<3

Et bilde sier mer enn tusen ord, og akkurat nå er jeg tom for dem. (Også bokstavelig talt faktisk, da en heidundranes forkjølelse har gjort at jeg har mistet stemmen.)

På tirsdag denne uken fikk jeg beskjed fra gynekologen at han ønsket jeg skulle komme på ultralyd allerede dagen etter, da han var litt travel fremover. Jeg ble livredd. Livredd fordi vår erfaring med ultralyd i svangerskapet er veldig dårlig. Livredd for at det jeg nå vi følte vi hadde, nemlig en liten voksende drøm i magen, skulle bli revet vekk fra oss med èn enkel undersøkelse.

Jeg sov minimalt den natten. Og når jeg sov drømte jeg utelukkende om hva neste dag skulle bringe. Og beskjeden i drømmen var alltid den samme: «her er det ingen tegn til liv».

Jeg våknet kvalm, som jeg vanligvis gjør, og gråt en skvett på badet før jeg sminket på meg et smil. Pulsen var så høy at jeg kunne høre den i øret, slik som du gjør når du har tatt deg skikkelig ut på intervalltrening. Men jeg stod stille, og det føltes det som om tiden gjorde også.

Tilslutt satt jeg der, i gynekologstolen, og holdt pusten. Jeg tittet bort på mannen som var roligheten selv, og lukket deretter øynene når legen var klar med ultralyden. En stillhet fylte rommet, og den har vi dårlig erfaring med. Men så:
«Der ser du det lille mirakelet» sa legen med et smil. Jeg sperret opp øynene og fikk se en liten bønne.»Og der slår hjertet så sterkt og fint det bare kan!» Synet ble tåkete av tårer, men likevel så jeg det. Mannen reiste seg så raskt opp fra stolen sin at den nesten velta i gulvet. Og vi kunne stirret på det for alltid. Et lite hjerte som slo og slo, jevnt og trutt. Et syn vi har ventet 4,5 år på å se. Den lille magiske bønna var 8 mm stor, noe som er perfekt størrelse når man er 6+4 (altså 6 uker og 4 dager gravid som jeg var da.) Og i følge gynekologen så absolutt alt helt perfekt ut. Plommesekken, som er den lilles næring nå i begynnelsen var også veldig fin.

Inni den svarte sirkelen kan du se den lille mirakelbønna!

Jeg spurte hvor stor sannsynligheten var for at det nå skulle gå bra. På nettet har jeg nemlig lest at så lenge hjertet slår perfekt og alt ser bra ut i uke 6-7 er det 95% sannsynlighet for at det ender i et levende født barn. Legen svarte meg rolig, og med et stort smil : «Dette skal gå bra det. Det er jeg helt sikker på når alt ser så fint ut som det gjør nå. Og når jeg sier det, så mener jeg det, og da pleier jeg å ha rett.» Tre store smil bredte seg rundt i rommet, og  vissheten om at det nå var fire hjerter der som slo gjorde meg lykkeligere enn noensinne.

Tenk om vi virkelig skal bli foreldre denne gangen? ❤

Tenk om…

Før forrige innlegg ga jeg beskjed til noen av mine nærmeste: «Jeg er ikke gravid likevel. Helga har gått med til å abortere.» Deretter har dagene sneglet seg av gårde mens jeg har ventet på å komme over at det skjedde. Igjen. Utålmodig skrev jeg mail til klinikken om når vi kunne starte på nytt forsøk. «Vi må vente på blodprøveresultatene og håpe på det beste først,» var svaret jeg fikk. Så naive de er, tenkte jeg. Jeg visste jo allerede svaret, og jeg ville bare at vi skulle komme oss videre. Videre fra denne evige runddansen med abort på abort.

Men så begynte jeg å brekke meg hver gang jeg hentet hundemat til hundene. Plutselig smakte vannet metall, og enhver krok i huset luktet rart. Jeg sovnet på sofaen hver gang vi skulle forsøke å se på en tv-serie, og samtlige bh`er hadde krympet over natta. Som seg hør og bør tydde jeg til min beste venn og periodevis største fiende, Google.com. Det er normalt å føle seg uvel etter en abort, stod det. Det er normalt å ha symptomer som «henger igjen» en stund etter aborten. Javel, tenkte jeg, men jeg har jo ikke hatt disse symptomene før NÅ. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Så bar det til apoteket, hvor jeg kjøpte en ny graviditetstest. (Det er nesten så de rister på hodet av meg når jeg kommer inn døra der nå.) Jeg visste at den sannsynligvis kom til å være positiv, ettersom hcg nivået henger igjen i kroppen en stund etter en abort. Men så var den var sterkere. Mye sterkere.
Jeg kjente at skuffelsen ble byttet ut med sinne og frustrasjon. Når mannen kom hjem fra jobb stod jeg på kjøkkengulvet og gråt. «Hva er galt?» spurte han mens han klemte meg. «Jeg føler meg gravid» hikstet jeg. Og det var en påminnelse jeg ikke ønsket nå som jeg kjempet så hardt for å være sterk. Her hadde jeg forsøkt beinhardt å slå meg til ro med, og komme over at det for tredje gang hadde gått galt, også skal kroppen tulle med meg på denne måten? Minne meg hjerteskjærende på alt vi nå skal gå glipp av?
Men jeg kunne ikke komme unna av at jeg for hver dag som gikk, følte meg mer og mer gravid.

Plutselig ble det litt mer spennende med hcg-prøvene jeg hadde tatt hos legen. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde spontanabortert likevel? Jeg ristet det fort av meg, det kunne ikke være liv laga etter så mye blod. Men jeg hadde jo satt inn to embryo, hva om det var kun det ene som slapp tak?

Fredagen kom, og en halvtime før jeg skulle få besøk av en venninne som hadde planlagt å oppmuntre meg litt i mørkets dal, tikket det inn en tekstmelding med blodprøveresultatene. Hcg-nivået hadde så godt som doblet seg! Jeg var fortsatt gravid! Legen ringte meg kort tid etter. Jeg skalv på hendene. Forklarte at jeg var redd for at det var en graviditet utenfor livmor. Men så kom vi frem til at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer på det. Jeg innrømte at jeg nok nå var bare veldig redd for absolutt alt som kunne gå galt. Og det forstod hun. Så etter et øyeblikk hadde vi avtalt at jeg skulle få komme på ultralyd i løpet av førstkommende uke. Jeg ringte mannen, og gråt av lettelse. Når venninnen min kom, med sjokolade og brus i armene, ropte jeg idèt hun gikk inn døra : «Jeg er gravid alikevel!» Også gråt vi litt til. Begge to. Så feiret vi litt med en sjokoladebit, og brusen min ble byttet ut med vann som smakte metall.

Selv om en blødning ikke er et godt tegn i en graviditet, så kan det også faktisk være helt ufarlig. Og det skal jeg fokusere på nå. Nå orker jeg ikke å være negativ og destruktiv, nå skal jeg kun fokusere på det vi vet her og nå. Og det vi vet her og nå, er at  på mirakuløst vis, er jeg fortsatt gravid!
Tenk om det faktisk kan gå bra denne gangen? ❤

En stille søndag

Det er søndag og huset er helt stille. Det var ikke dette vi så for oss da vi kjøpte det lille huset på landet, med to barnerom og hage plass til huskestativ. Det var ikke dette vi så for oss i det hele tatt.

Ute kan jeg høre barnelatter og trampoliner som knirker av å bli hoppet på av små barneføtter. Mannen er på jobb og jeg har koblet ut ringeklokka. Jeg trenger at ingen forstyrrer meg i dag. At ingen forstyrrer meg i den ensomme sorgen. Den type sorg man egentlig ikke skal snakke om. Som man egentlig ikke skal føle.

Jeg ligger på sofaen i mørket og hører at bøssebærere står på dørtrammen og forsøker å ringe på. Jeg kryper enda lenger under teppet og hvisker «Sorry regnskogen. Ikke i dag.» Grepet av dårlig samvittighet tar jeg mobilen fatt og sender en melding for å støtte tv-aksjonen uten å åpne døra. Klarte ikke gi blanke likevel.

Et døgn tidligere smiler jeg fra øre til øre etter å ha lest gjennom alle støttemeldingene vi har fått angående graviditeten. Selv om jeg er engstelig for alt som kan gå galt, har jeg bestemt meg for å være positiv. Jeg har bestemt meg for å nyte at jeg igjen har blitt gravid, og at drømmen endelig kan bli oppfylt. Nynnende går jeg på do. Og synet av blod slår pusten ut av meg. Jeg klarer ikke engang å gråte, fordi jeg blir så matt. Jeg blir bare sittende. I flere minutter bare sitter jeg der.

Jeg har allerede lest statisstikken i et forsøk på å berolige meg selv for hvor liten sannsynligheten er for å oppleve tre aborter på rad. Under 1 prosent. Det vil si at når vi allerede har opplevd to aborter på rad, er det 99% sannsynlighet for at vi skal slippe det denne gangen som jeg er gravid på ny. Men ingen regler er uten unntak, og i liv og helse er det ingenting som heter rettferdighet.

Når man er så uheldig å først bli en del av disse 1%, så er man også så uheldig å få tildelt en ny diagnose. Habituell abort. Og med denne diagnosen har du krav på utredning om hvorfor disse abortene skjer. Men utifra hva jeg har lest meg opp på nettet, virker det som det er rimelig få som finner årsaken til hvorfor dette skjer. På samme måte som i yatzy kan man være heldig å oppleve at terningen lander på 6 gang på gang, mens den du spiller mot aldri, eller veldig sjelden, opplever å få terningkast 6. Sånn er livet.

I dag har jeg vært hos legen og tatt blodprøver. Hcg (graviditetshormonet) skal stige kraftig for hver dag som går i et normalt svangerskap. Jeg skal ta nye blodprøver på onsdag, og i slutten av uken får vi svar på om nivåene stiger eller synker. Det er ikke noe annet man kan gjøre når det skjer så tidlig, annet enn å vente å se. En stund klamret vi oss til håpet om at kanskje begge eggene hadde festet seg, og at det «bare» var det ene som slapp tak og forårsaket blødningene. Og det kan såklart være mulig. Men jeg tror ikke det, selv om jeg ønsker mer enn noe annet at jeg skal ta grundig feil. Selv om graviditetstestene fortsatt har vært positive gjennom helgen, og symptomene har begynt å komme snikende, vet jeg jo allerede svaret. Jeg vet at det livet som begynte er borte. Det kjenner jeg helt inn til ryggraden.

Det føles annerledes denne gangen. Alt i alt er vi begge lettet for at det nå skjedde såpass tidlig, og at vi slipper den tomme ultralydskjermen nok en gang. For det finnes lite tristere enn en tom ultralydskjerm. Å se et foster uten et hjerte som slår. Det er noe av det aller tristeste.

På en merkelig måte føles det som om jeg har vært forberedt på at det kom til å skje. Jeg hadde ikke lastet ned noen graviditetsapper, jeg hadde ikke turt å regne ut termindato, og jeg kjente jeg ikke helt klarte å ta innover meg når folk rundt oss var så glade for at jeg hadde blitt gravid igjen.

Nå føles det bare tomt. Og det verste er bekymringen for veien videre. Bekymringer som kun de som ikke kan bli gravid naturlig, kan forstå. Hvis vi skal utredes, hvor lang tid kommer det til å ta? Hva kommer de til å finne? Har vi råd til et forsøk til på privatklinikken? Må vi tilbake til Riksen, og hvor lenge må vi vente der før vi kan sette igang igjen? Hvor mange forsøk må egentlig til før vi lykkes? Hvor mange forsøk kan kroppen min takle? Kommer vi noensinne til å få barn?

Jeg har ingen intensjon om å dyrke tristheten. Men å ikke la seg selv få lov til å føle tror jeg er å gjøre ting vanskelig for seg selv. Så akkurat nå er jeg sint, lei meg, skuffa og frustrert. Og jeg kan se at mannens hjerte er knust. Igjen. Men det kommer til å bli bedre. Av erfaring, så vet vi at det alltid blir bedre.

 

Tør man håpe?

Den siste uken har vært en av de verste ukene siden hele ivf-karusellen begynte. Jeg har vært så full av følelser at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Dette fordi det dukket opp graviditetstester i postkassa vår, så altfor tidlig. Og jeg har lært at jeg har tidvis dårlig viljestyrke.

De to gangene jeg har blitt gravid har jeg nemlig hatt en så sterk følelse av at jeg har blitt gravid at jeg nesten ikke har vært nervøs for å ta en test. Kroppen har ropt det til meg, jeg har drømt om det, hatt symptomer og vært rolig og sikker. Jeg har testet tidlig positivt. Begge gangene.

Denne gangen – ingenting. Ingen god følelse. Ingen drømmer. Ingen symptomer. Og ingen positiv test. Dagene sneglet seg av gårde, og jeg lå våken natt etter natt med klump i halsen for hvordan i alle dager jeg skulle klare å gjennomgå et forsøk til. Og ikke minst bekymringene; har vi råd til et forsøk til? Jeg har aldri vært så nær ved å gi opp som jeg har vært denne gangen. Ved enhver babyreklame som kom på tvskjermen gråt jeg. Følte meg idotisk. Men drømmen føltes så uendelig langt unna. Skal man sette punktum nå?

I går hadde jeg nesten slått meg til ro med at det hadde gått i vasken. Jeg forberedte de som spurte på at dette nok ikke kom til å gå. Jeg var livredd for at folk skulle ta for «gitt» at jeg ble gravid igjen, når jeg var så sikker på at jeg ikke kom til å bli det. Presset ble for stort. Og jeg kunne kjenne at kroppen ikke klarte å leve opp til det. Til tross for at presset kun kom fra meg selv.

Er det ikke forferdelig hvor mye man kan torturere seg selv?
Noen sa til meg en gang at det viktigste man kan lære i livet er å være sin egen bestevenn. At man snakker til seg selv på samme måte som man ville snakket til sin beste venn. At man støtter seg selv på samme måte som man ville støttet sin beste venn. At man simpelten er snillere med seg selv.
Der har vi nok mange noe å lære, og jeg skal være den første til å stille meg i kø.

I går fikk jeg nemlig en positiv test. Den var svak. Men den var positiv. Mot alle odds, føltes det som.
Jeg klarte ikke juble. Jeg var helt sikker på at det var en kjemisk graviditet. Noe som oppstår noe egget såvidt fester seg, for så å slippe taket igjen. Likevel dukket det opp et lite håp. Kanskje?

I dag var den store testdagen. Og det er jo en grunn til at klinikken setter opp en dato du skal teste og advarer deg mot å teste før. Nå har jeg lært det. Etter en veldig urolig natt skalv jeg så mye på hendene at jeg holdte på å miste testen i doskåla.
Men positive tester lyver ikke. Og hvertfall ikke når man tar tre. (jada, klarte ikke dy meg.)

Det føles utrolig å kunne si ,at jeg for tredje gang på under et år, faktisk er gravid! ❤

Jeg er fortsatt veldig engstelig. Jeg synes nemlig at testene var litt svake. Men etter flere samtaler med den nydelige, moderlige sykepleieren på klinikken fikk jeg streng beskjed om å forsøke å glemme alt det vonde som har skjedd å se fremover. «Dette skal gå bra! Dette er jo kjempe kjekt Bente-Lill!!»

Jeg er selvfølgelig glad, men også livredd. Av erfaring vet vi at så altfor mye kan gå galt, og det føles helt merkelig å tenke at det faktisk også fins en mulighet for at alt kan gå bra. Og selv om testene roper til meg, har jeg fortsatt en dårlig magefølelse. Er det kun av dårlig erfaring, eller ligger det noe annet bak?

 

Vi håper så inderlig sterkt at det denne gangen, tredje gangen, skal være vår tur ❤

Livets første øyeblikk

Frem til den siste uken har jeg hatt lite symptomer, bortsett fra mine vanlige magesmerter, og selv om jeg har forsøkt å ikke legge noe i det så har det uroet meg litt. Tanken på at det kanskje har stoppet opp der inne med en ny MA har jeg forsøkt å riste av meg, med varierende hell.

Men den siste uken har kroppen virkelig fått meg på andre tanker! Makan til kvalme har jeg aldri opplevd i mitt liv – det er nesten så det er på kanten til komisk, da jeg plutselig kjenner meg igjen i alle de gravide grønnfjesene man har sett på amerikanske filmer opp gjennom tidene. Planen om å spise ekstra sunt er ikke like lett å holde vedlike når det aller meste gjør meg grønn i trynet bare av tanken på det.

Men, kvalme eller ei – etterhvert som dagene går virker det som om endometriosesmertene blir mindre – noe som er ekstremt lettende! Jeg får fortsatt periodevis smertetak hvis jeg pusher meg, men alt i alt så er det veldig lenge siden jeg har hatt så lite magesmerter som nå. Noe som gir meg enda litt ekstra håp om at ting ser lysere ut denne gangen.

På denne tiden ved forrige graviditet hadde vi allerede vært på to ultralyder, og var knust over uvitenheten om hvordan alt kom til å gå. Jeg hadde som mål denne gangen at nesten uansett hvor mye smerter jeg hadde, skulle jeg prøve å slå meg til ro med at dette var endometrioserelatert, og forsøke å unngå så tidlig ultralyd som sist. Den emosjonelle berg og dalbanen de ukentlige ultralydene jeg måtte på sist gjorde meg virkelig helt utmattet, og jeg ville gjøre alt for å unngå den samme opplevelsen igjen. Heldigvis ser det ut som om vi unngår den samme karusellen denne gangen, da det nå er kun 8 dager igjen til den avtalte ultralyden.

Vi begynner begge å kjenne på tryggheten og det store håpet om at kanskje alt kommer til å gå bra denne gangen, noe som skremmer meg litt. Det er jo fortsatt så tidlig, men likevel roper magefølelsen min at jeg skal slappe av – og da gjør jeg faktisk det. Plutselig tar jeg meg i å fordype meg i graviditetsapper, diverse forum og dagdrømming om at lykken endelig skal snu.

Mens jeg overhøvlet det store internettet etter alt det har å tilby om graviditet og baby, kom jeg over en video som tok nesten pusten av meg. Ta deg tid til å se noen minutter av livets magi. Det er så fantastisk å få et lite inblikk i hva som foregår inne i kroppen akkurat nå. Og vet du hva – det gjør kvalmen så innmari verdt det! 😉